Kultur

Vevde kunst mot maktmisbruk

Hannah Ryggens er den første kvinnen på 18 år med separatutstilling på Nasjonalgalleriet. Og i høst kommer Marit Paasches bok om den unike, banebrytende bildeveverskens modige kunst.

– Hannah Ryggen går rett inn i politiske hendelser i det internasjonale samfunnet, og bruker dem i kunsten. Det var hun temmelig alene om i Norge på 1930-tallet. Andre kunstnere fokuserte hovedsakelig på nasjonale tema. Men Ryggen lager bilder om Mussolinis invasjon av Etiopia, og om Franco og den spanske borgerkrigen, om Ossietzkys kamp mot nazismen. Bildene uttrykker ikke bare det personlige og kunstneriske, men også det politiske – hennes sterke maktkritiske, antifascistiske og antinazistiske engasjement, sier Marit Paasche til Dagsavisen.

Hun er kunsthistoriker og kunstkritiker, og jobber nå med boka «Hannah Ryggen: Henders bruk», som etter planen kommer på Pax forlag i desember.

LES OGSÅ: Nasjonalgalleriet tar samfunnsdebatten

Første siden 1996

Samtidig åpner i dag Nasjonalgalleriets sommerutstilling «Hannah Ryggen. Verden i veven», kuratert av Øystein Ustvedt. Den skal henge til 4. oktober.

– Dette er den første utstillingen vi har med en kvinnelig kunstner siden vi stilte ut Harriet Backers malerier, sier han.

Backer-utstillingen var vinteren 1996–1997, altså for nærmere tjue år siden.

– Utstillingen med Hannah Ryggen er dessuten Nasjonalgalleriets første storskala utstilling av bildevev i saler som normalt er viet malerier og skulpturer, sier Ustvedt.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Populær i samtida

Ifølge Ryggen-ekspert Marit Paasche er det ikke tilfeldig at akkurat Hannah Ryggen blir den æren til del.

– Det har egentlig overrasket meg å se hvor omfavnet hun var av et samlet kunstmiljø i Norge i sin samtid. Særlig mannlige kunstnere, som Reidar Aulie og Henrik Sørensen med flere, heiet henne fram, og sørget blant annet for at hun fikk stipender til arbeidet sitt. De plasserte henne ikke i en håndarbeidsbås, slik man i større grad gjorde i Sverige. Det handlet nok om at de så at det Ryggen drev med var virkelig stor kunst. Men sikkert også om at det var lettere for dem å forholde seg til en kvinne som uttrykte seg gjennom bildevev enn gjennom deres eget medium, maleri, sier Paasche.

Opprør og egen kontroll

I bildevevmiljøet var Ryggen mindre anerkjent i samtida.

– Der fikk hun masse kritikk, nesten utelukkende basert på teknikk, ikke tematikk. «Slik skal det da ikke gjøres», var gjennomgangstonen da hun kom med ett av sine første store arbeider, «Synderinnen» i 1926.

Hannah Ryggen var opptatt av kunstneren Gerhard Munthe, som lagde kartonger med motiver til å legge bak renningen på veven, men hadde andre til å utføre selve vevarbeidet.

– Ryggen gjorde opprør mot dette. Hun ville eie hele prosessen, og gjorde alt selv. Vevde uten kartong, på frihånd, og farget sitt eget garn med naturmaterialer hun samlet selv, sier Paasche.

LES OGSÅ: Ønsker seg veggteppet fra Høyblokka

Visuell hukommelse

Før hun begynte med vev, hadde Hannah Ryggen allerede gått seks år i malelære hos danske Frederik Krebs og lært komposisjon, å rive farger og andre teknikker. Etter det brukte hun ti år til på å sette seg inn i vevkunsten.

– Vev er et vanskelig medium når man jobber i store format. Det ferdige bildet rulles opp etter hvert, slik at man ikke nødvendigvis ser hele motivet før man klipper bildeveven ned. Hannah Ryggen ville være fri, og improviserte underveis, en improvisasjon man også ser i flere av bildene. Det krever en enorm visuell hukommelse å jobbe på dette viset, siden motivet vokser så sakte fram. Men det hadde Ryggen. Hun frigjorde kunsten i tekstilkunsten. Men det hun gjorde, var så vanskelig at ingen hittil har gjort det etter henne, sier Paasche.

Politisk aktualitet

Kunsthistorikeren ser mange grunner til at Hannah Ryggens bilder fremdeles har svært stor appell, rundt femti til nitti år etter at de ble laget.

– Hennes voldsomme tro på kunst som ytring gir gjenklang i dag. Kunstverkene holder ypperlig kvalitet, og dessuten er det noe med den selvfølgeligheten i måten kunsten knytter seg til livet og naturen. Dette at hun har hånd om hele prosessen selv. Og selvfølgelig det politiske, ikke minst i en tid hvor høyreekstreme krefter på ny er på frammarsj i Europa, sier Paasche.

Mer fra Dagsavisen