Femti år som menneskegransker

- Noe som er fint med å ha holdt på i femti år, er at jeg har så stor avstand til det jeg lagde før, at jeg ser hvor enormt bra det er. Av og til, når jeg ser det utenfra, blir jeg forundret over at jeg har laget så teknisk dyktige ting, sier Arne Bendik Sjur til Dagsavisen.

I går åpnet utstillingen «Grafikk i 50 år» på Norske Grafikeres galleri i Tollbugata i Oslo. I en lang rekke langs de hvite veggene henger Arne Bendik Sjurs bilder, kronologisk, minst to fra hvert år han har vært kunstner.

Mennesker imellom

Fra 1964 er det fem bilder, inkludert fire små selvportretter, innrammet sammen.

- Se så naive og rare de er! Nå kan jeg ikke lage noe sånt. Jeg kan for mye. Men de har noe ved seg, selv om jeg ikke var erfaren da jeg lagde dem, sier Sjur.

Som Rembrandt (1606-1669), en kunstner han ofte sammenlignes med, har Sjur alltid vært interessert i selvportretter, gjennom hele karrieren. De to deler også teknikken koldnål, hvor skarpe streker risses med spiss nål på en metallplate, som gir et svært detaljert avtrykk med ekstemt fine linjer.

- Kunsten min handler om mennesker, selv når jeg tegner hus. Jeg har brukt selvportretter mye for å teste ut ulike positurer, uttrykk, tanker. Meg selv som gratismodell. Jeg synes det er fascinerende å se hvordan mennesker berører hverandre. En annen ting jeg har jobbet mye med, er mannens forhold til kvinnen. Og det å være far, hvordan man skal forstå og bearbeide det, sier han.

Åpenhet om psykiatri

Han beveger seg fra bilde til bilde, fremdeles i kronologisk orden. Kommer til en serie som heter «Angsten vil vi helst skal komme utenfra...», fra 1968.

- Da jeg laget bilder om angst på sekstitallet, fikk jeg en del kritikk som handlet om at det var tabu å snakke om denslags. At det ikke sømmet seg. Men fra vanlige folk fikk jeg en enorm respons. Mange takket for åpenheten, for at jeg viste fram noe de kjente igjen, sier Sjur.

En søster av ham var psykiatrisk pasient. Siden 1985 har han undervist psykiatriske pasienter i grafikk ved «31B» på Grønland.

- På åttitallet jobbet jeg dessuten på et krisesenter for menn. Det var ikke bare hyggelig, sier kunstneren, og peker mot et bilde av en glisende kvinne som holder et hode i hardt grep mellom hendene. «Mor, hvorfor holder du meg så fast?», heter det.

- Jeg bruker ofte titler for å signalisere at man må ser nærmere.

Scener fra ekteskap

Et veldig tydelig eksempel på akkurat det, er serien «17 scener fra et ekteskap», på utstillingen hos Norske Grafikere representert med to originaler, pluss en plakat som viser et større utvalgt av de 17.

- Det begynte med at jeg tegnet en scene fra Yenan i Kina, hvor Mao bodde i ti år etter den lange marsjen, til 1949. Altså et landskap, et reelt sted. Men så startet jeg å jobbe med det. La på litt flere skygger, litt mer mørke. Et tre i bakgrunnen. Enda mer mørke...

Han peker og viser. Fra rute til rute blir det som i utgangspunktet er en rimelig brei vei mellom to tilsynelatende fredsommelige husklynger, til en smalere trapp. Opplyste partier raderes bort av skyggefullt mørke. En avgrunn oppstår mellom to husklynger. Først forbundet med en solid steinbro. Siden noen gebrekkelige planker, så ingenting. Bakgrunnen går mer og mer i mørkt, så også forgrunnen. På de siste bildene er de to husklyngene fullstendig skilt fra hverandre, omgitt av mørke avgrunner.

- Sånn kan det være i forhold. De begynner gjennomsiktig, belyst, men så sniker mørket seg inn. Hemmelighetene. Kløfter dannes. Til slutt er skillet totalt. Først tenkte jeg at det måtte bety skilsmisse. Men når jeg ser bildene igjen nå, 22 år senere, tenker jeg at det også kan handle om å bevege seg ut av den tette symbiosen mellom to mennesker et forhold prøver å være helt i starten. De løsriver seg mer og mer, og blir til slutt frittstående individer, sier Sjur.

Det høres kanskje oppkonstruert ut, men er det ikke.

- Jeg har fått kritikk for at det jeg lager er så «intellektuelt uttenkt». Men når jeg begynner å arbeide, aner jeg aldri hvor jeg kommer til å ende. Aner ikke hvor hendene skal lede meg. Jeg starter med en blank plate, og stoler på hånden. Den handler som et redskap med egen forståelse. Så tar jeg et trykk, før jeg ofte legger til nye elementer i platen. Slik utvikler seriene seg.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no