Nytt museum 
- gamle penger

Som en bølge stigende opp fra fjorden ligger det nye Astrup Fearnley-museet som et estetisk seil over nye Tjuvholmen. Det har kostet 700 millioner private kroner å bygge prakthuset. Litt lenger øst, i Bjørvika, glimrer Lambda med sitt fravær. Mens private penger har klart å reise Astrup Fearnley-museet på noen få år, har Munch-museets framtid forsvunnet inn i byråkratiet. Mens politikerne fortsetter å krangle om hva som skal skje med Munchs malerier, åpnes dørene til Tjuvholmens storslåtte hovedattraksjon: Et museum designet av den internasjonale arkitektlegenden Renzo Piano og Astrup Fearnleys unike kunstsamling - muliggjort av én mann med stor lommebok og enorm kunstinteresse, Hans Rasmus Astrup (73).

Urbanitet

- Bygningen skal være en del av byen og omgivelsene, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran entusiastisk. Han peker og forteller fort på gebrokkent islandsk-norsk.

«Bird shit painting» av Dan Colan minner oss om måkene som sirkler rundt museet som ligger tett ved fjorden, verket «Triple Hulk Elvis III» av Jeff Koons gir assosiasjoner til graffiti, Frank Bensons «Human Statue» har så livaktige øyne at du venter på at den skal bevege seg, og midt i rommet kinesiske Huang Young Pings overgrodde miniatyr-replika av Colosseum.

- Ser dere? Alt representerer noe urbant, sier museumsdirektøren, retter på brillene og haster videre. Selv om bygget ennå ikke er åpnet for allmennheten, kjenner han hver bidige krok ut og inn. Uten anstrengelse spretter han opp trappene, gir et lett nikk til vaktene, fortsetter å peke og forklare mens 2500 kvadratmeter med kunstverk fra verdens mest kjente samtidskunstnere flyter forbi.

- For første gang har vi en reell mulighet til å vise fram bredden i samlingen. I de gamle lokalene viste vi fram rundt to prosent av verkene, mens vi nå kan vise fram 15 til 20 prosent. Astrup Fearnley er kanskje ikke museet med den mest tallrike samlingen, men verkene vi har er veldig store, sier Kvaran.

Som en påminnelse rager kunstneren Anselm Kiefers gigantiske bokhylle i stål og bly «The High Priestess» langs en av veggene. Hundrevis av millioner av private kroner ligger bak samlingen som nok en gang er gjort tilgjengelig for allmennheten. Dette er ikke den første samlingen Kvaran har lagt sin hånd på, men helt sikkert den med størst innkjøpsbudsjett.

Kunst og penger

Kunstinteressen til Astrup-familien dateres langt tilbake i tid. Det samme gjør pengene som har gjort kunstsamlingen og museumsdrømmen mulig. Gjennom generasjoner er det ikke bare interessen for de fine kunster som har vokst, men også formuen. Hans Rasmus Astrups far, Nils Ebbesønn Astrup, arvet både penger og posisjoner i samfunnet av sin onkel Tom Fearnley. I likhet med onkelen var han en formidabel forretningsmann. Han var en av Norges største private aksjeeiere og eide blant annet skog, land, et rederi og skipsmeglerfirma. Da Nils Ebbesønn Astrup døde i 1972 overtok yngstesønnen, Hans Rasmus, skipsmeglerfirmaet som han bygde opp til et milliardkonsern. Som 73-åring fortsetter den barnløse ungkaren og mangemilliardæren å dyrke sin kunstinteresse og i 1993 åpnet han Astrup Fearnley-museet i Dronningens gate i samme bygning som flere av familiens andre foretak holder hus. For å sikre museets framtid ble familiene enige om å slå sammen stiftelsen Thomas Fearnley Gave og Bidragsfond og to stiftelser etablert av Nils Ebbesønn Astrup til stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup, som har sitt fremste oppdrag å sikre driften av museet. Pengene kommer fra aksjer i rederier og industriselskaper som har blitt donert av opphavsmennene, og i dag forvalter stiftelsen i underkant av 300 millioner kroner.

Hva gjør at én mann bestemmer seg for å gjøre sin private kunstsamling tilgjengelig for allmennheten og binde kapital i en stiftelse som gjør at de ikke kan brukes til noe annet? Hva tjener han på en slik gavmildhet? Selv vil han ikke gi oss svaret. Hans Rasmus Astrup har latt kunsten tale for seg og holdt en lav profil. Han har hatt en streng regel om å ikke la seg avbilde og han uttaler seg aldri til pressen. Under feståpning av Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen torsdag kveld ble Hans Rasmus Astrup tvunget til å gjøre et unntak. Smilende, men med bøyd hode, ankom han museet og kunne ikke stoppe blitslampene da han og dronning Sonja tok plass på første rad under åpningsseremonien.

Viktig familie

Knut Sogner, professor i økonomihistorie ved Handelshøgskolen BI i Oslo, har skrevet bok om Andresen-familien, og forteller at Astrup- og Fearnley-familiene er del av den utvidede familien Andresen. Han mener det ikke er uvanlig at «gamle penger» holder kortene tett til brystet.

- Det kommer vel av at han ikke ønsker oppmerksomhet om sin rikdom. Vi kommer ut av en periode hvor man har vært opptatt av å skattlegge de som har penger og underlegge næringslivet ulike former for politisk styring. Da er det greit å ikke blafre med sedlene, sier Sogner.

- Men det er ikke akkurat beskjedent å vise fram en kunstsamling verdt millioner i et signalbygg?

- Dette nye museet springer ut av den familien som kanskje har betydd mest over tid av velstående familier her i Norge, som i etterkrigstiden har deltatt i sammenhenger der det er blitt etablert alternativer til staten. Du har det offentlige Samtidsmuseet og det private Astrup Fearnley Museet. Dette kan også være et ønske om å vise at man er samfunnsnyttig og bruker pengene til noe som i og for seg kunne vært en offentlig oppgave, sier Sogner.

Han tror det vil dukke opp flere såkalte mesener - filantroper som gir pengegaver, yter lån, utlyser stipender, bestiller kunstverk, eller bygger opp samlinger.

Lang historie

Et steinkast unna slottet sitter administrerende direktør Erik Rudeng ved et rundbord i toppetasjen til Stiftelsen Fritt Ords herskapshus.

- Heddy Astrup ble faktisk født i dette huset, sier Rudeng.

Han kommer rett fra en utdeling av 300.000 kroner i honnørpriser til Raya Bielenberg, Jahn Otto Johansen og Anne-Stine Johnsbråten. Pengene er bare en brøkdel av hva stiftelsen deler ut i året. I fjor ga de hele 77,3 millioner kroner til formål som bøker, dokumentarfilmer, tidsskrifter og andre prosjekter.

- Uten donasjoner fra enkeltpersoner og stiftelser tror jeg Norge hadde lignet litt på det tidligere Øst-Europa. Selv Nasjonalgalleriet som var en statsinstitusjon var fullstendig avhengig av donasjoner fra private samlinger, sier han.

Hans Rasmus Fearnley er nemlig ikke alene om den tilsynelatende ubetingede gavmildheten. Hvorfor kjøpte Christian Ringnes Henrik Ibsens hus? Hvorfor deler Christen Sveaas ut instrumenter til spilleglade barn og ungdommer? Hvorfor velger sparebankstiftelser landet over å gi penger til lokale tiltak som orienteringslag og teatergrupper? Stadig blir flere private kroner brukt på å fremme estetikk og kultur for fellesskapet.

- Stiftelseslignende institusjoner har eksistert siden Romerriket. I Norge har det også blitt sett på som dydig, og den rike manns plikt, å gi noe av sin formue tilbake til samfunnet utover å betale skatt, sier Rudeng.

Stiftelsesboom

I Gran kommune står en tre meter høy stein dekket i kristne bilder og runeskrift, Dynnasteinen, datert til år 1050. Runeskriften på den ene siden av steinen er tolket slik:

«Gunvor Thiriksdatter gjorde bru etter Astrid, dotter si. Hun var den hendigste møy på Hadeland.»

Det første norske dokumenterte eksemplet på at en privatperson har brukt egne midler på å skape noe til glede for fellesskapet.

I dag er det rundt 7600 stiftelser i Norge. 130 av de største er samlet i Stiftelsesforeningen hvis medlemmer har en forvaltningskapital på 52,3 milliarder kroner. En svimlende sum penger som går til veldedighet, kunstformål og for å sikre drift av selskaper. Blant dem finner vi Astrup Fearnley Museet. Selv om stiftelser alltid har eksistert, er det først i nyere tid at de har begynt å konsentrere seg mer om estetikk og kultur og ikke bare sosialhjelp og utdanningsformål.

- I løpet av de siste 10 til 20 årene har det bli opprettet en del store nye stiftelser. Sparebanker har blitt børsnotert og samlet gavepenger i stiftelser, og småstiftelser har blitt slått sammen. Disse nye stiftelsene blir større og stadig flere forvalter milliardbeløp. Kunst, kultur, barn og unge er viktige mottakere av disse midlene, sier Ansgar Gabrielsen, tidligere næringsminister, leder i Stiftelsesforeningen og styreleder i stiftelsen CULTIVA i Kristiansand.

- Hva kan være motivasjonen bak slike gaver?

- Heldigvis har noen av landets rikeste mennesker brukt noe av sin overflod på allmennyttig ting. Det kan komme av et genuint ønske om å hjelpe, og interesse. Når det som finansieres bærer navnet til givere, er det også en måte å gjøre navnet evigvarende, sier Gabrielsen.

Snusk og lureri

Selv om norske stiftelser har opprettet mye bra opp gjennom årene, har de også skapt flere skandaler. Noen rikinger har hatt problemer med å se forskjell på stiftelsespenger og egen formue, og har brukt organisasjonsformen utelukkende for å høste skattefordelene som følger med. Heller ikke familien Astrup har rene hender.

På 90-tallet ble skipsreder Nils Jørgen Astrup, Hans Rasmus‘ bror, tiltalt og senere dømt for grovt underslag for ulovlig bruk av midler han hadde plassert i en stiftelse. Pengene var blant annet brukt til import av en Jaguar til datteren, medlemskap i en golfklubb og annen luksus som var langt fra stiftelsens nedfelte formål. Historien er ikke unik. Dette har gjort nordmenn kritiske til stiftelser og private bevilgninger. Dommen mot Nils Jørgen Astrup var med på å mane fram en ny lov om stiftelser i 2001. Tilsynsjobben ble sentralisert og Lotteri- og stiftelsestilsynet ble opprettet i 2005, samme år som den nye loven trådte i kraft.

- Organisasjonsmodellen åpner for stor fare for misbruk fordi det ikke er noen eiere over styret. Vi har hatt noen alvorlige saker også de siste årene, blant annet økonomisk utroskap i millionklassen. Selv om faren for misbruk er der, føler vi at kontrollene har en viss virkning og at det er større forståelse for stiftelsesformen, sier Liv Tystad, seniorrådgiver i Stiftelsestilsynet.

I disse dager jobber de blant annet med å kartlegge hvor store midler som blir gitt av de tusenvis av norske stiftelsene. Så langt finnes det ingen god statistikk.

- Når penger og makt er konsentrert, blir folk naturlig nok kritiske. Det gjelder både i politikken, næringslivet og i stiftelser. Skal vi ha en rettsstat, må det også finnes ulike finansieringskilder, sier Rudeng.


Amerikansk trend

To bryske menn med mørkeblå forklær og hvite hansker står stramt under Sotheby‘s auksjon. Det er mai 2012 og mellom seg har de et av verdens mest kjente verk, «Skrik» av Edvard Munch. Hele kunstverden følger med mens prisen stiger og auksjonslederen må snu seg 180 grader for å få med seg alle budene som kommer inn. Menn i mørke dresser hvisker inn i telefonrør, og prisen fortsetter å stige. Den stiger helt til hammeren slås i bordet på 107 millioner dollar. Men hvem er det som har punget ut med rekordsummen for maleriet? Jungeltelegrafen begynner å gå. Spekulasjoner om oligarker som åpnet oljekranen eller om verket havnet hos en sjeik i Emiratene begynner å florere. To måneder senere blir det avslørt at den hemmelighetsfulle kjøperen er den amerikanske investoren og kunstsamler Leon Black. I likhet med mange andre mesener ser det ikke ut til at milliardæren har planer om å holde det verdensberømte kunstverket for seg selv. Han punget ut med millioner, men viser fram bildet på New York Museum of Modern Art neste år. Alle skal få se.

- Ideologien i USA er at man ikke er en del av det gode selskap med mindre man kan vise til hva man gjør på det filantropiske området. Er du mangemillionær eller milliardær, skal samfunnet ha noe igjen, sier Rudeng i Fritt Ord.

Professor i økonomihistorie, Knut Sogner, mener denne trenden også er på god vei til å bre seg ut i Norge.

- Fokuset på estetikk og kultur i det helt store formatet er en form for amerikanisering. Tiltak som Astrup Fearnley-museet er en relativt ny trend her. Men det er absolutt noe vi kan komme til å se mer av, sier Sogner.

Unik samling

Ytterst på Tjuvholmen er det ikke mange dager til hovedattraksjonen i Oslo sitt nye kunstsentrum skal åpne. Kontoret til museumsdirektøren er stappfullt av brune esker. Over stablene kan han skimte fjorden og høstlyset fyller rommet med et gult skjær. Kvaran unnskylder rotet før han fortsetter å prate om kunst, som han hevder er det eneste samtaleemnet norsken hans tillater. Han har lagt ned mye tid og arbeid i å skape den perfekte åpningsutstilling som kan vise samlingen fra sin beste side, presentere viktige kunstnere, samtidig som den sier noe om vår samtid.

- Ideen er faktisk at vi setter arkitekturen i sentrum. Bygningen er jo så absolutt et kunstverk, sier Kvaran.

Tidligere har han også vært direktør under utviklinger av nye museumsbygg i både Reykjavik og Bergen. Selv mener han det er tilfeldig at han stadig får være med og kutte silkebånd.

- Er denne åpningen det største du har vært med på?

- Dette er en forlengelse av jobben jeg har gjort tidligere, men dette er helt klart det mest prestisjefulle prosjektet jeg har vært med på. Spesielt på grunn av arkitekten som står bak. Som et prosjekt som går på arkitektur og presentasjon av internasjonal samtidskunst, er Astrup Fearnley et helt unikt prosjekt, sier han.

Åpningsutstilling

Kvaran er svært fornøyd med den nye bygningen, men perfeksjonisten i ham har klart å finne små ting å henge seg opp i. Varmeovner og luftesystemer. Alt er veldig beskjedent, men ikke så beskjedent at det ikke kunne vært minimalistisk kunst. Til tross for disse små skjønnhetsflekkene er han fornøyd og gleder seg til å vise fram både bygget og åpningsutstillingen som er bygget opp rundt tre parallelle fortellinger.

- Den første fortellingen handler om å vise fram enkelte kunstnere i dybden, her har vi også inkludert arkitekturen. Noe som karakteriserer vår samling er at vi velger å dyrke de kunstnerne som vi mener har skapt nye dimensjoner i kunsthistorien, istedenfor å prøve å skape en oversikt over for eksempel popkunsten, sier han.

Blant kunstnere Astrup Fearnley har lagt sin elsk på er Matthew Ronay, Richard Prince, Cindy Sherman, Damien Hirst og Jeff Koons. Sistnevnte er blant annet representert under åpningsutstillingen med en gullmalt porselensstatue av popikonet Michael Jackson og apekatten Bubbles. Et verk som ble kjøpt for om lag 50 millioner hos det anerkjente auksjonshuset Sotheby‘s i New York i 2001.

- Andre del av utstillingen er et forsøk på å skape en kronologisk gjennomgang som viser dialogen, likhetene og forskjellen mellom kunstnerne. Hvordan de har stilt de samme spørsmålene, men likevel kommet fram til veldig forskjellige resultater. Sist, men ikke minst, har utstillingen en tematisk fortelling som tar utgangspunkt i arkitekturen, urbanismen og tar opp ulike temaer som er interessante i vår tid: Seksualitet, kjønn, religion og maktstrukturer, sier han.

- Hvordan tror du Oslos befolkning vil ta imot bygget?

- For meg virker det som om det er en konsensus blant både menigmann og fagfolk om at dette bygget har et fantastisk originalt og nyskapende form og format. Dette er samtidskunst. Samtidig er det tatt hensyn til omgivelsene og hentet mye inspirasjon fra Oslo, naturen og fjordmiljøet, sier han og ser ut av vinduet.

- Vi håper befolkningen tar museet i bruk og blir kjent med Tjuvholmen. Et treff mellom naturen, arkitekturen, skulpturene og samlingen, sier Kvaran.