- Jeg slåss med mitt eget mørke

- Det er veldig mørkt og deprimerende, og for meg har stykket to hovedting ved seg: Det åpner opp for en type moderne teater, langt fra realismen. Og det er en drøm om Strindbergs besettelser, sykdom, angst og paranoia, sier Calixto Bieito, den spanske regissøren, som nok snart kan kalles en Norgesvenn, etter at han jevnlig har gjestet landet med sine ganske karakteristiske, storslåtte og til tider eksplisitte forestillinger.

Sist ut var «Hoffmanns eventyr» ved Den Norske Opera & Ballett, og nå er han her for å gi oss August Strindbergs «Et drømspill».

- Tematikken er veldig nær til det vi opplever i Nord-Europa i dag, der vi lever med så mye mental smerte. Vi har ikke store bakterielle epidemier, men vi er i en nevrologisk periode med mye psykisk sykdom. Mørket er nok noe som alltid er inni mennesket, men i vår del av verden er dette veldig tydelig nå, sier Bieito.

En egen øy

Det er blitt mange operaer og teaterstykker i mange land for Bieito. Og flere skal det bli. Timeplanen hans er booket til i hvert fall 2020. Han mener Nord-Europa er noe helt for seg selv.

- Nord-Europa er som en egen øy i verden. Jeg har reist mye og ser at det er en stor forskjell på nord og sør. Men det er ekstrem vold over alt, og denne ligger trolig inni oss. Her har vi menn som dreper sine koner og unger som lemlester dyr. Jeg håper på en mer humanistisk verden, men jeg er ingen optimist. Det kommer nok mer krig, også hit, sier Bieito.

Indre mørke

«Et drømspill» handler om Agnes, datter til guden Indra, som ber om å få reise til jorden for å se hvordan menneskene lever. Agnes, som spilles av Mariann Hole, lider av kronisk angst, og Bieito forsøker å framstille hennes mørke sinn gjennom storslåtte visuelle virkemidler på scenen.

- Inni alle mennesker er et mørke og et lys. Balansen mellom disse gjør oss til dem vi er. Vi møter smerte hos andre og oss selv, og vi må lære oss å akseptere angsten og leve med den. Strindberg behandler de største filosofiske, men samtidig mest allmenne temaene, som hvorfor vi er her og hva meningen med livene våre er, sier Bieito.

Det er tungt materiale å jobbe med hver dag, innrømmer han.

- Det er godt jeg skal jobbe med komedie i Berlin til våren.

Likevel går han ikke hjem til leiligheten sin om kvelden og slår i stykker møblene i desperasjon.

- Men dette er personlig. Ikke for at jeg skal framstille meg som en stor kunstner. Dette handler ikke om forfengelighet, men om at jeg har et behov for å uttrykke meg. Og det er noe inni meg som jeg får uttrykt gjennom Strindberg. Jeg må slåss med mitt eget mørke, som alle andre.

- Er det en kontinuerlig jobb?

- Mer eller mindre. Man må prøve å finne en måte å leve med mørket på, og akseptere det. Jeg er melankolsk.

- Hjelper det å sette opp teater?

- Jeg vet ikke. Kanskje. Men jeg bruker det ikke for å kurere meg selv, for jeg er vel ikke så mye mer gal enn andre. Eller jeg håper i hvert fall ikke det, sier Bieito før han bryter ut i latter.

Ibsens troll

Strindbergs stykke settes opp som en del av Ibsen-festivalen, som foregår i hele september.

- Ser du noen sammenheng mellom de to dramatikerne?

- Ibsen handler om troll. Ikke bare som i «Peer Gynt», men all Ibsen handler om innvendige troll som må ut. Strindberg handler også om mørke troll. Men de snakker om trollene ulikt. I Ibsen må trollene ut, mens i Strindberg er de allerede ute, men mennesket må inn, sier Bieito.

Han har satt opp både «Peer Gynt» og «Brand» i Norge tidligere, og kan sin Ibsen.

- Jeg har en bekjennelse å komme med: Da jeg gjorde «Brand» for flere år siden, så leste jeg Ibsens samlede verker. Jeg gikk til biblioteket og lånte boka, som var veldig tykk, for den inneholdt jo alle stykkene. Men fordi det var så omfattende brukte jeg lang tid på å lese, og jeg ble forsinket til å levere den til biblioteket. Til slutt skammet jeg meg sånn at jeg beholdt boka. Det er den eneste boka jeg noensinne har stjålet, jeg lover.

Framtidens kunst

Men det er ikke alltid Ibsen er like spennende på scenen, mener Bieito.

- Jeg har sett mange Ibsen-stykker og tenkt at det var veldig kjedelig, men når jeg leser ham så er det veldig sterkt. Det trenger ikke bare å ha en realistisk ramme der folk sitter på hver sin stol og prater. Det handler om troll. Skyggen av 1900-tallet er fortsatt svært tydelig i teatret.

Bieito mener oppsetninger av Ibsen kan gjøres mye mer komplekst.

- Det er derfor jeg tenker på opera som framtidas kunst. Du har musikken, dansen og fantasiverdenen. Men jeg ser at stadig flere teaterregissører forsøker seg med bruk av musikk, sier han.

Bieito skryter imidlertid av både Den Norske Opera & Ballett og Nationaltheatret.

- Dere er i en fase i Norge nå som kulturelt sett er svært viktig, der dere er i ferd med å ta steget over i et helt nytt nivå. Skuespillerne deres er svært gode. De har en egen styrke, men samtidig en femininitet, sier Bieito.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no