Han var besatt av tanken på å drepe en kristen. Et halvt liv senere døpte han datteren sin.

Denne saken ble først publisert i april i år. Publiseres på nytt i forbindelse med anmeldelsen «Fornærmelsen»: Sånn kriger skapes.

PARIS (Dagsavisen): – I Norge vet dere ikke hva polarisering er. Dere er for siviliserte, sier Ziad Doueiri til Dagsavisen og nærmest spytter ut ordet sivilisert.

I morgen kommer han til Oslo hvor han åpner filmfestivalen Arabiske filmdager i Oslo med «Fornærmelsen», en av fem filmer som var nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Filmskaperen som vokste opp i Libanon under krigen med Israel, som har gått i skole bak kameraet til Quentin Tarantino, snakker som en kulesprøyte når man kommer inn på temaet krig. Og det gjør man. Doueiri har med «Fornærmelsen» laget en film om hvordan et vondt ord fra en balkong fra en nabo til en annen en feberhet ettermiddag, er alt som skal til for å tenne en gnist som ender i et forrykende rettssaksdrama.

Frihet og moro

– Hovedpersonen i «Fornærmelsen» sier at er man født i krig, vil man alltid være i krig?

– Det er helt sant. Men ikke alle slagene du må utkjempe er like dramatiske. Som barn mens krigen raste i Libanon opplevde jeg mye frihet og moro, det er en tilstand som enten gjør deg sterkere, eller knuser deg, sier Doueiri.

54-åringen var barn og tenåring da borgerkrigen raste på sitt mest kaotiske mellom ulike kristne koalisasjoner og muslimer i Libanon på 1970- og 80-tallet. I dag bor han i Paris der vi møter han, etter mange år i USA. Barndommen er den som former han som filmskaper, både krigen og filmer med sosial samvittighet, som «Alle presidentens menn» og filmene til Sidney Lumet og Costa Gavras.

– Jeg vokste opp under krigen, og når du er barn oppfatter du krigen på en forenklet og instinktiv måte, ikke intelligent eller filosofisk. Det som fester seg er urettferdigheten. Det å bli stanset ved en grensepost, bli banket opp, gå på skolen når det faller bomber. Det å få panikk fordi faren din krysser en grense for å kjøpe brød, og han blir borte i fire timer. Som barn spør du om hvorfor det rammer deg, men du diskuterer det ikke. Og urettferdighet og verdighet, det er hva «Fornærmelsen» handler om, ikke intellektualitet.

Saken fortsetter under bildet.

«Fornærmelsen» er min egen historie, om hvordan jeg krysset linjen over til den andre siden, sier regissøren. Foto: Unifrance

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hatet kristne

Doueiri vokste opp som muslim i en konflikt mot det han betegner som konservative, høyreradikale kristne.

– Da jeg var tenåring så jeg kristne som den ultimate fienden. Jeg hatet kristne så mye at hvis jeg hadde fått et gevær mellom hendene som 15-åring, så hadde jeg drept. Det var en besettelse for meg, sier Doueiri, som i 1983 ble med til USA da familien flyktet.

Han ble der i 18 år og studerte film og jobbet blant annet som fast kameraassistent for Quentin Tarantino, men returnerte til Europa og til Libanon hvor han fortsatte å utforske det kaoset han vokste opp i, og den konflikten som fortsatt preger en hel region. Han lagde blant annet filmen «The Attack», som ble vist på Arabiske filmdager i 2013, og som ble bannlyst i alle arabiske land fordi han spilte inn deler av den i Israel.

– «The Attack» åpnet en rekke dører, men jeg ble også bitter fordi filmen ble forbudt i 22 arabiske land. Det er et tabu få utenfor den arabiske verden kan skjønne, og når du kalles forræder fordi du krysser en grense, skjønner du hvorfor enkelte folk ikke er kompatible med hverandre. Da «Fornærmelsen» kom ut var det annerledes. De arresterte meg da også, men måtte slippe meg med det samme, De hadde ingen juridisk grunn til å angripe meg eller filmen.

Les også kommentar: Her står kampen om kinokulturens framtid

Forelsket

Han forteller at det å flytte tilbake gjorde han nysgjerrig på hvordan de han fortsatt kaller fienden tenker.

– For meg var kristne fascister, og når jeg diskuterte var det fortsatt barnet i meg som snakket. Men så skjer det uunngåelige. Du forelsker deg, sier han.

Kort fortalt, han traff Joulle Touma, en kristen kvinne, de forelsket seg, giftet seg og fikk barn.

– Det utrolige er at du vokser opp i troen på at lidelsen kun rammer deg og din side. Men så begynner du å lytte, og du skjønner at den andre siden har lidd like mye. De manglet også brød og blomster, og de var ikke rikere enn deg. Men krigens konsept er propagandaen, og i vårt tilfelle virket den slik den skulle, sier Doueiri, og medgir at moren hans ikke var udelit glad for at han giftet seg med en kristen og døpte datteren i tråd med hennes kultur. For Doueiri ble hans eget ekteskap, selv om det tok slutt, beviset på at en historie alltid har to sider. De skiltes som venner, og «Fornærmelsen» er et produkt av dem begge.

– «Fornærmelsen» er min egen historie, om hvordan jeg krysset linjen over til den andre siden. Men vi ville også fortelle historien sammen, kona mi og jeg, eller ekskona. Hun kommer fra en høyrekonservativ kristen familie. Rettere sagt, de sympatiserer med de høyrekonservative, og det jeg tolerere nå. I gamle dager hadde ikke det gått. Og så gjorde vi noe spennende, vi byttet roller. Hun skrev alle de palestinske rollefigurene, og jeg skrev de kristne i manuset til «Fornærmelsen».

Saken fortsetter under bildet.

«Fornærmelsen» handler om to naboer, to arbeidere som opplever at den ene fornærmelsen tar den andre i et skjørt samfunn preget av motsetninger og gammelt nag. Foto:Arthaus.

Trump

Filmen tapte Oscar-statuetten på målsreken til chilenske «En fantastisk kvinne», men har likevel blitt en suksess. Den handler om to viljer, en tung ballast fra krigen og en skjør sameksistens.

– Hele verden er på randen av konflikt. Vi skrev filmen før Trump kom til makten, og kanskje bidro han til å gi filmen et ytterligere lag rent tematisk, men det var ikke noe vi forutså. Jeg har aldri sett Amerika så polarisert. Enten så bryter det ut en helvetes borgerkrig i USA, eller så vil California kreve selvstendighet, mener Doueiri, som synes han ser de samme tendensene også andre steder hvor han drar og viser filmen. Spania, Tyrkia, India, over alt i Midtøsten.

– Polariseringen filmen viser er nettopp det folk opplever at deres hjemland er i ferd med å drifte inn i. Men det er en del av evolusjonen. Vi må akseptere det og forholde oss til det. Trump er her fordi utviklingen har brakt ham hit, akkurat slik Frankrike har fått en Marine le Pen. Og vi kan ikke være naive. Jeg har oppvokst i krig og vet at det er kun en vei videre, og det er å kjempe.

Les også: Store navn og større savn blant filmene i Cannes

Arabiske filmdager

* Er en filmfestival med fokus på Midtøsten og Nord-Afrika-regionen som arrangeres 19.–22. april, og ble arrangert for første gang i 2011. Festivalen var den første av sitt slag i Norge.
Programmet har fem seksjoner, medregnet hovedkonkurransen.

* Åpningsfilmen «Fornærmelsen» vant pris for beste skuespiller i filmfestivalen i Venezia i fjor, og ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film, mens den egyptiske dokumentaren «Amal» åpnet verdens mest prestisjetunge dokumentarfilmfestival, IDFA, og «Beauty and the Dogs» fra Tunisia var en av få filmer som ble plukket ut til et av hovedprogrammene i Cannes i fjor.