Han er siste mann før Russland

– Man kommer tett på når man lager dokumentar, sier regissør Egil Håskjold Larsen, etter seks år på seks kvadratmeter med fangstmann Steinar (75).

 

– Sånn er det med dokumentarfilm: Du kommer veldig tett på folk. Det er et privilegium å få ta del i andre folks liv, sier Egil Håskjold Larsen.

I dag vises hans nye dokumentarfilm «Hvor man vender tilbake» i Oslo for første gang. Den var årets åpningsfilm under Tromsø internasjonale filmfestival, og høstet mange lovord for sitt billedsterke portrett av en mann i naturen. Siden har filmen vært på turné rundt i nord, før den nå blir å se i Oslo. Den er tatt ut til det norske konkurranseprogrammet på dokumentarfilmfestivalen Human, hvor den vises i dag onsdag på Vega Scene.

Fra 6. mars vises den på Cinemateket i Oslo. Filmen har ikke ordinær kinodistribusjon, men settes opp på spesialvisninger.

Egil Håskjold Larsen fikk internasjonal kritikerros og Amanda-nominasjon for sin forrige dokumentar, «69 minutter av 86 dager» (2016), der han fulgte en syrisk flyktningfamilie på vei inn i Europa. Med denne filmen har Egil Håskjold Larsen vendt hjem, til grensetraktene mot Russland i Sør-Varanger. Her har den pensjonerte gruvearbeideren Steinar trukket seg tilbake i naturen.

– Jeg vokste opp i dette området selv, og gikk på skole med barna til Steinar. Jeg har kjent ham omtrent hele livet, sier Larsen.

Gjennom seks år filmet han Steinar på fangsthytta der han bor med en hund, en gammel FM-radio, et gevær, og en båt. Ingen andre mennesker er å se i filmen.

– Han er en person som elsker naturen og trives best i sitt eget selskap, sier Egil Larsen.

– Da jeg filmet bodde vi begge to der ute på hytta hans, den er kanskje seks kvadratmeter. Han har en liten ekstraseng der jeg fikk krølle meg sammen. Jo tettere du kommer på folk, jo bedre er det for filmen. Jeg skal være takknemlig for at jeg fikk være med ham, sier Larsen.

Les bokanmeldelse: Selvbiografi: Hun har vært døden nær 16 ganger – og overlevd (Dagsavisen+)

Grenser

Russland er bare en knapp kilometer unna, med Grense-Jakobselv som skille. Fangstmann Steinar representer Europas siste utpost mot nord, påpeker Larsen:

– Men filmen gjør ikke noe poeng av nasjonalitet og grenser. Det skal ikke være et skille i filmen. Landskapet er det samme om du er på denne siden av grensa eller den andre. Ute i naturen merker du ingen grenselinje, og iallfall ikke når du er på sjøene. Begrepet grense føles veldig fjernt når du er der ute, sier Håskjold Larsen.

– Det handler om en mann og hans forhold til naturen. Han hadde vært den samme om han bodde en kilometer på den andre siden av grensa, sier Håskjold Larsen.

– Alle vi som har vokst opp i den regionen har en annen forståelse av Russland og forholdet til russerne enn de som bor lenger sør. Det er et godt samarbeid mellom Norge og Russland i grenseområdene.

– Man blir jo formet av samfunnet og kulturen man vokser opp i, men det grunnleggende, det alt koker ned til, er forholdet til naturen, det alt vender tilbake til, sier Larsen.

Saken fortsetter under bildet.

Steinar (75) og hans trofaste hund på jakt. Foto: Fra filmen «Hvor man vender tilbake»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Svart-hvitt

Filmen er fotografert i lysende svart-hvitt, som om Andrej Tarkovski hadde regissert en episode av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

– Det er et fantastisk landskap rent fotografisk, veldig minimalistisk og på sin måte veldig vakkert, mener Egil Håskjold Larsen. Han forklarer at han er inspirert av Kåre Kivijärvi, Hammerfests store fotokunst-pioner, den første fotografen som ble antatt på Høstutstillingen.

– Jeg er vokst opp med Kåre Kivijärvis bilder, hans portretter av folket og landskapet der vi kommer fra. De svart-hvite flatene i bildene hans – en del av inspirasjonen til filmen kommer derfra, sier Larsen.

Hovedperson Steinar er for lengst tilbake på hytta, langt fra filmfestivaler. Men han har sett filmen og virket fornøyd, forteller filmskaperne. Før premieren i Tromsø ordnet Egil og produsent Racha Larsen en visning for Steinar:

– Vi leide en kinosal i Kirkenes, og satte opp filmen for ham der. Han syntes det var fint å se seg selv og hunden sin på film. Da filmen var over, sa han: «Ja, dette var fint. Nå skal det bli deilig å komme seg tilbake».

Les også: Dramatiserer syrisk fengsel på film (Dagsavisen+)