Håkon Bleken: Brannfakler av dempet raseri

UTSTILLING

Håkon Bleken

«Do Not Go Gentle»

Henie Onstad Kunstsenter

HØVIKODDEN (Dagsavisen): «Følelser er det nok av i verden.» sier Håkon Bleken (født 1929). Sitatet innledes med «En malers oppgave er å kontrollere mest mulig av sitt følelsesliv.», og det står å lese i forbindelse med de epokegjørende og nakent avslørende maleriene av faren på likstrå og som gammel og skrøpelig. De er like sterke nå som da de var et høydepunkt på 1970-tallet. Men selv om utstillingen teller mange historisk viktige malerier, er det overraskende at utstillingen også teller forbausende mange malerier fra de siste ti årene. De utgjør over en tredjedel av det som vises fra et 70 år langt kunstnerskap. Håkon Bleken fyller 90 i januar. Det er eksepsjonelt at en kunstner viser så stor vitalitet i så høy alder.

Sitatet over er interessant fordi Håkon Blekens far var en voldelig bølle som utsatte barna for store lidelser. Farens oppførsel var så graverende at moren bestemte at han ikke skulle ha mer å gjøre med barnas oppdragelse da Håkon var fem år. Det var først da faren ble dement og kom på sykehjem at kunstneren kunne nærme seg ham gjennom kunsten. Var det først da at følelsen av sinne og indignasjon forsvant?

Les også: Per Kleiva, en kunstner for fremtiden

Barndomshistorien er viktig informasjon når vi tenker over utstillingstittelen, «Do not go gentle». Som inngang til den store, retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter har Håkon Bleken valgt Dylan Thomas’ berømte dikt som skildrer dikterfarens kamp mot døden. Det starter slik: «Do not go gentle into that good night, //Old age should burn and rave at close of day; //Rage, rage against the dying of the light. » Det sinnet den uunngåelige slutten kan vekke kommer klart til uttrykk i diktet. Med dette perspektivet som bakgrunn er det innledende sitatet om å kontrollere følelser forståelig. Håkon Bleken må ha opplevd nok av dem.

Saken fortsetter under bildet. 

Utstillingen spenner over 70 år, men mer enn en tredjedel av maleriene i utstillingen er malt de siste ti årene. «Uten tittel» fra 2006 er litt eldre. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

Selv sier Håkon Bleken at han har et avklart forhold til døden. Derfor er det heller ikke noen malerier i denne utstillingen som raser over døden, slik Dylan Thomas (1914–1953) skildrer i sitt dikt. Den dempede virkemiddelbruken inkluderer serien av parafraser over Arnold Böcklins berømte maleri «Dødens øy» (1880–86). Bleken begynte på denne serien i 2011, med massakren på Utøya som en opplagt referanse. Han var den første kunstneren som grep tak i terroren. Ved å bruke collager av historiske krigsfotografier i bunnen knytter han terroristens gjerninger til historiens verste tragedier. Men han bruker også dagligdagse avissider, noe som kan oppfattes som en påpekning av hvor vanlige de holdningene er blitt, som med et par ekstra omdreininger utløser blind vold og terror. Vi må ikke tro at 1900-tallets redsler med to verdenskriger og ufattelige lidelser ikke kan skje igjen.

Les også: Hvorfor skal vi bry oss?

Disse bildene er brannfakler med dempet uttrykksregister. Det er nettopp derfor de blir så sterke. Så vi kan konstatere at Håkon Bleken ikke er en følelsesladet kunstner. Like fullt uttrykker han at det er nettopp følelsen av noe avgjørende som frembragte det sterke uttrykket i maleriet av faren på likstrå. «Uten tittel I» (1978) er viktig i Håkon Blekens kunstnerskap. Det er visuelt enkelt og slående sterkt, skapt på kort tid med få virkemidler. Prosessen var så rask at det foregikk uten følelser. Men i en video fra 2014 som vises i utstillingen sier han altså at det var nettopp følelsen av noe avgjørende som førte til det spesielle uttrykket.

Maleriet ble et vendepunkt for Håkon Bleken, en markør av ett av flere høydepunkt i karrieren. Samme år malte han «Madonna tar av seg glorien I», ett av de mest markante collagemaleriene hans. Her ligger fotografier og avisutklipp under hovedmotivet, som er penslet ut i blått, blått, blått. De to maleriene henger rygg mot rygg på den veggen som må sies å være utstillingens midtpunkt.

Samme mørke blåfarge dominerer i et annet hovedverk fra denne perioden. «Nedtagelse I» (1982) bruker også collageteknikken i bunn, og kontrasten mellom de grusomme krigsbildene og hovedmotivet med en korslignende form blir veldig sterk. Mitt første møte med dette bildet merket meg for livet. Møtet mellom de sterke krigsbildene og den store roen som hviler i maleriets hovedkomposisjon ble skjellsettende.

Saken fortsetter under bildet. 

Håkon Bleken fulgte vennen Arne Nordheim den siste tiden før han døde. Maleriet «Avskjed I» er fra 2007. Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet

Noen år tidligere, i 1976, laget han en serie malerier, «Korsveien», til den katolske kirken i Trondheim. I dag henger de i (protestantiske) Nidarosdomen. Den katolske kirken ønsket ikke å ta med seg Håkon Blekens bilder videre da kirken skulle rives. Hvorfor de gjorde det er uvisst, men det kan kanskje skyldes kunstnerens bruk av collageteknikkens ubehagelige bilder. Det kan også ha sin betydning at han valgte å føye til et femtende bilde til «Korsveien» (som skildrer Jesus’ lidelseshistorie i påsken, og som er et fast innslag i alle katolske kirker). Det heter «Oppstandelsen».

Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter markerer at Håkon Bleken runder 90 år i januar. Historien om «Korsveien» kan tolkes som at han har et grunnleggende positivt livssyn. Han er slik de fleste ønsker å bli når vi blir gamle. Han er mer produktiv enn den mest vitale 20-åring, og blir bare bedre og bedre med alderen. Når du har nådd en slik alder er døden en følgesvenn. Men i stedet for å bukke under for døden, eller rase mot den som i Dylan Thomas’ dikt, har han tatt den i hånden og utforsket den i en serie bilder. Utøya-serien og farsportrettene er allerede nevnt. Serien av portretter av den gode vennen, komponisten Arne Nordheim (1931-2010), er likeledes meditasjoner over døden. Han led også av demens. Med en serie fotografier som grunnlag har Håkon Bleken malt vennen om og om igjen i årene etter hans død. På samme tid har han malt en blendende ung Liv Ullmann og en skjelett-tynn utgave av forfatteren Karen Blixen.

Saken fortsetter under bildet. 

Liv Ullmann malt av Håkon Bleken. Foto: Henie Onstad Kunstsenter

Håkon Blekens uttrykksbehov og -kraft har bare økt med årene. Han sier selv at han er forbauset over at han kunne male så smått da han var ung. Så hører da heller ikke de første tiårenes produksjon til utstillingens høydepunkter. Men de er viktige å ha med for å vise utviklingen. Fra denne tiden er det grunn til å huske ham mer som en dyktig lærer enn som en viktig kunstner. Hans undervisning på NTH i Trondheim på 60-tallet omtales av mange som svært vellykket. Det at han var en så god pedagog skyldes kanskje at han hadde vært utsatt for en tilsvarende dårlig lærer på Kunstakademiet i Oslo. Håkon Bleken sier om Jean Heiberg at han var en dyktig maler, men en elendig pedagog.

Tiden i Gruppe 5 var heller ikke spesielt spennende. Jeg kjenner ikke produksjonen godt nok til å kunne si at utvalget er bra eller dårlig. Men noen fremragende tolker av et nonfigurativt uttrykk var han ikke. Derfor kom det som en forløsning da han gikk tilbake til figurasjonen på 1970-tallet. Serien med portretter av kjæresten Sissel, hennes sønn Christian og «Dr. Gundersens Anatomi I» kommer som en befriende gest til publikum. Herfra kommer høydepunktene tett, bortsett fra ett markant unntak: Utstillingen hopper bukk over 90-tallet, som han betrakter som en svak periode. Så det må være trist for alle dem som kjøpte kunst av ham i denne perioden.

Les også: Astrup Fearnley-museet, ego-museets opp- og nedturer

Det er et savn at kuratorene ikke har funnet plass til de fremragende kulltegningene (som er hans spesialitet) og grafikken. De har valgt å konsentrere seg om maleriene. Valget er forståelig. Skulle de tatt med alt hadde de trengt hele kunstsenteret. Valget er gjort i samarbeid med kunstneren. Han har vært svært aktiv i prosessen, og kom med nye malerier helt til det siste.

Så hva skal jeg så si, helt til slutt? Håkon Bleken har en enormt stor produksjon. Han kan være rask og kanskje overfladisk. Men det blir sjelden kjedelig. Og med hans brennende engasjement og klare meninger tyder alt på at det ligger et sett sterke følelser på kistebunnen. Derfra kan han øse ut stadig nye verk. Og det gjør han jo også. Over nyttår kommer det jubileumsutstilling på Galleri Brandstrup. Grafikken kan du se på Holmsbustuene i Hurum. Og det kommer sikkert mer, både her og der. Men den store oversikten, den får du på Henie Onstad Kunstsenter.