«Now It’s Dark»: Reisen til nattens ende

5

Drama

«Now It’s Dark»

Regi: Arild Østin Ommundsen

Norge, 2018

Når en historie åpnes med et sitat fra Lewis Carroll, vet man at veien til målet ikke nødvendigvis går rett fram. Spørsmålet blir hvilke hull historien kryper ned i og hvilke omveier den tar, hvem som dukker opp underveis og om man i det hele tatt kommer ut på den andre siden. I Arild Østin Ommundsens nye film «Now It’s Dark» bukter fortellingen seg gjennom natten på flere plan, de psykiske mer foruroligende og enn de fysiske. Lenge før hovedpersonen Lene på begynnelsen av reisen til nattens ende står ved et vindu hvor du svakt skimter gjenskinnet av bokstavene Now It’s Dark, vet du at en film som dette aldri er blitt laget i Norge før. Den har skinnet til en psykologisk thriller, men under råder kaos og febrile fantasier.

Les også: Stellan Skarsgård om de norske filmene hans: – Det er et helvetes vær i dem

Arild Østin Ommundsen debuterte med «Mongoland», filmen som var sentral i å gi norsk film selvsikkerheten tilbake og som skulle definere den såkalte stavangerbølgen og introdusere skuespillere som Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Silje Salomonsen og Vegar Hoel. Det er veksten etter denne han nyter godt av nå, med rene auteurfilmer med lokal finansiering og stor frihet til å definere sin egen filmatiske visjon uansett om den lar seg selge eller ikke. Etter «Monstertorsdag» og «Rottenetter» tok hans forrige «Eventyrland» en markant retning mot mørket, en metarealistisk og brutal gangsterfilm med Silje Salomonsen i hovedrollen. Nå spiller hun Lene i «Now It’s Dark», og for henne og Ommundsen er den nok et ekteskapelig filmprosjekt som er blitt til over lang tid og i all hovedsak på nattetid. Som i Lewis Carrolls fortelling dukker larven opp, her i ulike skikkelser og ber Lene forklare seg selv. Det vet vi fra prologen at hun ikke kan: «I’m afraid I can’t explain myself, sir. Because I am not myself, you see?».

Les også: «Utøya 22. juli»: En grusomt god film som tar oss til hjertet av det verste terrorangrepet på norsk jord

Denne historiens Alice – eller Lene – ramler langt dypere ned i hullet. Virkeligheten er revnet og drømmer, fortid, spådommer, nåtid og villfarelser veves sammen av lysstrålene fra tivoliets pariserhjul som i et emosjonelt labilt blår. Ommundsen låner tung symbolikk og marerittaktig estetikk fra David Lynchs filmer («Mulholland Drive» og «Twin Peaks» spesielt») og skaper sitt eget «Inland Empire» med Stavanger som utgangspunkt og med små stenk av de lumre og uforutsigbare neonnettene Nicolas Winding Refn liker å drapere seg selv i. Mellom linjene en Louis-Ferdinand Céline, en Henry Miller eller for den saks skyld en Arild Rein, Stavanger-forfatteren som opphøyer hjembyens absurde realisme. Johan Harstad dukker også opp, her som skuespiller, men ikke uten å sette et litterært bumerke, han også. Stemningen er tilsvarende trykkende, med små støt av gravsvart humor og en helvetesild som puster en i nakken. Som i «Eventyrland» har Thomas Dybdahl musikken, og blir en elektronisk stemningsskapende og drivende medspiller som bidrar til filmens «farger».

Følg Dagsavisen nye filmer på Facebook!

Natten starter med at Lene flykter ut fra et kaldt, fremmedartet designhus. Hun har åpnet den første av filmens mange dører og sett et par elske, så løper hun ut i natten, bort fra huset. Hun finner klær i en konteiner, parykken skjuler den blonde manken, og som et såret streifdyr halvt flykter hun, halvt lokkes hun ut i et Stavanger som er fantastisk filmet i nattens klare farger. Underveis møter hun folk, noen av dem kjenner hun, noen av dem kjente hun kanskje en gang i tida, noen sto henne nærere enn hun våger å tenke på. Men som de fleste drømmefortellinger går også denne opp i en slags absurd logikk. Hvem er Lene? Hvor har hun vært? Var hun berømt? Var hun den ene av to? Har hun, eller hadde hun et barn? Hvor skal hun denne natten, hvor det går opp for henne at det er i ferd med å rable for henne? Drømmen hun våkner fra har imidlertid feste i noe langt mer håndfast, i alle de forventninger man vokser opp med og skal takle i en by med voksesmerter og et land i oljetåka. I «Now It’s Dark» har virkeligheten for alvor innhentet Mongoland-generasjonens uskyldige forhåpninger. Gjennom neontåken og det pulserende og illevarslende, finnes det svært lite å romantisere over.

Silje Salomonsens spill veksler mellom undring, handlekraft og en sårhet som stikker dypere enn overflateforvirringen. I det mentale landskapet flokker de seg rundt henne, skikkelser som spilles som i drømme av det være seg Kristoffer Joner og Vegar Hoel og flere fra Ommundsens filmunivers, ikke minst Pia Tjelta, samt en rekke ansikter som sammen danner en kakofoni i natten. Filmens svakhet er at det blir for mange tråder og for mange gater og rom som tråkkes ned i Stavanger, som for øvrig ser helt fantastisk ut med Ommundsens og Salomonsens nattblikk. Det langtrukne forhindrer ikke at «Now It’s Dark» blir en ambisiøs nyvinning som tross klare inspirasjonskilder imponerer i sin gjennomføring og evnen til å løpe linjen fullt ut. En instinktiv film hvor filmskaperen lar sin visjon smelte sammen med tekniske briljering og kompromissløs utforskningstrang. Det er absolutt ikke for alle, og enda færre vil forstå, men inntrykket «Now It’s Dark» etterlater er likevel unikt.