Skuespiller Andrea Berntzen bærer med innlevelse og sterkt tilstedeværelse fram frykten og nyansene til rollefiguren Kaja i «Utøya 22. juli», som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin under tittelen «U–July 22».

«Utøya 22. juli»: Til ungdommen

«Utøya 22. juli» er en nødvendig film. Og en grusomt god film som tar oss til hjertet av det verste terrorangrepet på norsk jord: Ungdommens.

 

6

DRAMA

«Utøya 22. juli»

Regi: Erik Poppe

Norge, 2018

BERLIN (Dagsavisen): Erik Poppes «Utøya 22. juli» er uten omsvøp en spillefilm om redselen og panikken til ofrene og de overlevende, en hyllest til det skjøre samholdet blant dem som uten å vite hva eller hvem som rammet dem løp for livet. Fasiten kjenner vi. 69 mennesker kom aldri hjem fra Utøya. Bomben som gikk av i Regjeringskvartalet, vist som prolog i filmen, drepte åtte. Erik Poppe utviser med «Utøya 22. juli» en finfølelse og respekt for valget om å lage en film om ungdommer som skytes ned for fote, samtidig er han er kompromissløs i måten han berører det mest smertefulle. Det første bildet fra Utøya er rammende, et sterkt blikk rett i kamera og setningen «Dere kommer aldri til å forstå». At Poppe fra det sekundet følger rollefiguren Kaja uten å direkte vise gjerningsmannen, uten noen form for unødig blottstillelse av døde og skadde, gjør filmen lammende. Du sitter som en spent stålfjær filmen gjennom, overlatt til den samme klaustrofobiske uforutsigbarheten som ungdommene man følger over lerretet. Den slipper ikke taket når bildet går i svart 72 minutter senere, like lenge som angrepet varte.

Det er mange aspekter ved en film som «Utøya 22. juli» løsrevet fra hvordan den er kunstnerisk løst. Er det for tidlig å lage film om en hendelse som har berørt så mange? Er det tilrådelig å la en film så tett opp til virkeligheten delta i en filmkonkurranse, det som med hvilken som helst annen film ville vært en fest av en lansering? Det enkleste spørsmålet å svare på når man har sett filmen er det første. Nei, det er nå den skal komme, akkurat i det det kollektive minnet om nettopp ofre og overlevende er i ferd med å glippe, og en ny generasjon vokser opp som ikke husker eller opplevde det som skjedde. Gjennom ungdommenes spørsmål underveis – hvorfor kommer det ingen? – ligger en bitende kritikk av den norske beredskapen, av norsk politi og varslingssystemer, sett fra deres side. Slik blir filmen et allment vitnesbyrd for ettertiden som vil ha større relevans enn de allerede nedstøva offisielle rapportene.

Kommentar: Utøya spiller en sentral rolle idet filmfestivalen i Berlin i år står ved en avgjørende korsvei (Mode Steinkjer)

Likevel er det ingen tvil om at det er en dramatisert historie som bak forvirringen og panikken har en klar struktur. Med svært bevisste nedslagsfelt gir den dybde til ikke bare hendelsene på Utøya, men i forhold til å forstå det norske 2011-samfunnet spesielt fra unge menneskers perspektiv. I det strukturelle ligger thrillerfilmen som en klo, mens filmskaperne ikke er redd for å dvele ved stillheten og det empatiske når de lar enkelte sekvenser utspille seg uten avbrytelser av skudd eller skriking. Poppe balanserer på en hårfin linje, og ikke alle vi være enige i at han holder seg på den riktige siden. Det må nødvendigvis være denne filmens natur.

Med hjelp av historier fra og samtaler med overlevende har Erik Poppe og manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen tatt kloke avgjørelser, og Poppes kunstneriske utførelse er så imponerende at filmen blir et gripende vitnesbyrd fra hendelsen. Det til tross for at det er fiksjon. Måten han omfavner enkeltindividene og entrer situasjoner som er utenkelige i fredstid, gir filmen styrken til en virkelighetskonfronterende dokumentar. Den er en eneste lang scene, en enkelt takning som følger en persons flukt fra skuddene, på leting etter søsteren, på jakt etter steder å gjemme seg, med armene rundt døende venner og ungdommer hun ikke vet navnet på. Det er et uhyre ambisiøst grep, men her fungerer det etter hensikten: Å gi ungdommen stemmen tilbake. Å skape en historie i realtid er ellers ikke et fremmed grep innen filmen. Andrej Sokurovs «Den russiske arken» og tyske «En natt i Berlin» er tatt opp i en eneste lang filmsekvens. Valget om å lage «Utøya 22. juli» slik, uten klipping eller dramaturgiske effekter, bidrar til å understreke det forferdelige uten forklaringer. Hver skudd du hører rammer ubønnhørlig sansene.

Følg Dagsavisen nye filmer på Facebook!

Poppe har fanget noe tilnærmet det ungdommene må ha gjennomgått, på en øy med en drapsmann i hælene. Han går inn i handlingen idet deltakerne på AUFs sommerleir på Utøya har fått vite at det har vært en eksplosjon i Oslo. Mobildekningen er dårlig, engstelige samtaler med foreldre gir få svar. Noen er mer preget av ryktene enn andre, som er opptatt av utsikten til grilling og disko på kvelden. Det er årsaken til at Kaja (Andrea Berntzen) krangler med lillesøsteren (Emilie Elli Rhiannon Müller Osbourne) på campen. Kaja er en lederskikkelse, en som åpenbart er vant til å ta ansvar. Så høres de første skuddene og panikken bryter ut. Ingen kan forutsi hvordan de vil reagere i en slik situasjon, aller minst unge mennesker på det uttalt tryggeste sted i verden. Slik fanger kameraet alle menneskelige aspekter i løpet av sekunder og minutter. Det innebærer også tilløp til humor. De unge skuespillerne er alle fantastiske i innlevelse og i illusjonen av et virkelig mareritt. Skal man framheve en er det Aleksander Holmen, som spiller Magnus fra Stavanger AUF. Holmen gir enkeltscener et skjær av galgenhumor, av oppmuntring og av ren og skjær menneskelighet. Når Kaja på et tidspunkt med verdens spinkleste stemme synger Cyndi Laupers i denne sammenhengen sterkt symbolske «True Colors» brister alt, og ikke bare han.

Fotograf Martin Otterbeck er et øye med egen vilje, et blikk som er fokusert det ene øyeblikket, det neste kastes det panisk rundt for å få oversikt. Kameraet er både iakttakende og «en» av dem, enten de løper mellom trærne eller borer ansiktet ned i muld og torv, griper den iskalde søla eller skraper opp hendene på kvasse bergnabber. Idyllen etter regnet på Utøya (i filmen naboøya Frognøya i Tyrifjorden) blir brått ugjestmild og livsfarlig, og man formelig lukter angsten på skogbunnen. Kun et par ganger ser man terroristen, uklar og på lang avstand, men tilstedeværelsen hans er som en konstant klam skygge. Når helvete bryter løs er det ikke oversiktsbildene som dominerer Poppes filmspråk, men de stramme, nære og intime bildene. Som om kameraet på samme måte som ungdommene ikke tør å løfte blikket i frykt for hva de vil se. Det er lyden av skuddene og skrikene og tryglingen som jager, og hvert eneste av dem rykker i deg selv om du vet de kommer.

I kameraets øye er filmdebutanten Andrea Berntzen (19), som spiller Kaja med en nesten umenneskelig god innlevelse, tematikken og situasjonen og ikke minst intensiteten filmen gjennom tatt i betraktning. I 72 minutter bærer hun sin egen, men også en hel nasjons angst og smerte på sine skuldre, en sterk og nødvendig menneskeliggjøring av Utøya-terroren slik de aller fleste av oss har forsøkt å tenke oss ettermiddagen på Utøya i 2011. Men dette er ikke oss. Det er den personifiserte skrekken, dødsangsten og den isnende omtanken for hverandre, den de opplevde de som var der. Det er noe helt annet. Slik blir «Utøya 22. juli» deres film, de som må leve med at de kom tilbake, og de som aldri fikk sine hjem igjen.

Verdenspremiere under Berlinalen - filmfestivalen i Berlin. Norsk kinopremiere 9. mars.