Filmanmeldelse «Wendy»: Peter Pan uten tryllestav

4

DRAMA

«Wendy»

Regi: Benh Zeitlin

USA, 2020

For over åtte år siden skapte regidebutant Benh Zeitlin en film som ikke liknet på noen annen: sørstatsfabelen «Beasts of the Southern Wild». Et eventyrlig unikum som sanket fire Oscar-nominasjoner, Un Certain Regard-prisen i Cannes, drøssevis av andre utmerkelser og (sikkert viktigst av alt) havnet høyt på min «Årets beste filmer»-liste tilbake i 2012. Barack Obama var også en stor fan. Etterpå ble det veldig stille, men Zeitlin har siden den gangen jobbet aktivt med å virkeliggjøre sin alternative fritolkning av «Peter Pan». At det har tatt så lang tid skyldes til dels den ukonvensjonelle måten Zeitlin jobber på; han rekrutterer unge amatører, skaper et helt miljø og prøver å fange opp magiske, spontane øyeblikk. En «kreativt kaos»-fremgangsmåte som fungerte helt fantastisk i «Beasts of the Southern Wild», men ikke like bra i «Wendy».

Les også: Filmanmeldelse «Ma Rainey’s Black Bottom»: Kan «Black Panther»-stjernen vinne Oscar?

Det gjorde neppe arbeidet lettere at Zeitlin bestemte seg for å filme mesteparten på den aktive vulkanøya Montserrat, noe som krevde to års planlegging for å unngå at barneskuespillerne risikerte livet. At innspillingen ble fullført tilbake i 2017 antyder at Zeitlin har strevd med å redigere sammen materialet til en noe tilnærmet velfungerende helhet.

Historien ble angivelig restrukturert på klippebordet, og skjøtet sammen med en Terrence Malick-aktig fortellerstemme. Resultatet er deretter: en særegen kombinasjon av «Fluenes herre» og Spike Jonzes «Where the Wild Things Are», som inneholder noen virkelig magiske øyeblikk - men langt fra like mange av dem som «Beasts of the Southern Wild».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Another World

Les også: Anmeldelse «Sjel»: Ny Pixar-perle er en sjelfull hyllest til jazzen og livet

Denne abstrakte, jordnære arbeiderklasse-dekonstruksjonen av «Peter Pan» følges synsvinkelen til den ni år gamle kinaputten Wendy Darling (Devin France), som har levd hele sitt unge liv i rurale New Orleans. Her driver moren hennes en veldig brun kafe, plassert rett utenfor en liten stasjon der godstog jevnlig farer forbi. I yngre dager var mamma Angie (Shay Walker) en livsglad eventyrer med planer om å bli en rodeorytter, men nå er hun tilfreds med å brødfø barna sine. Wendy frykter at voksenlivet er ensbetydende med å gi opp all eventyrlyst og livsglede, mens hun drømmer om en verden der hun ikke forventes å følge i mammas kjedelige fotspor.

Så en natt får hun øye på konturene av en flirende, vill guttunge som løper oppå vognene til et godstog. Hun hopper spontant på toget sammen med storebrødrene James og Douglas (spilt av tvillingbrødrene Gavin og Gage Naquin). Her møter de mystiske Peter (Yashua Mack), en rastafari-rebell med fillete kostskolejakke, som lover å ta dem med ut på eventyr til et sted uten regler. Neverland: som i denne versjonen ikke er et fargerikt eventyrland med magiske feer, havfruer og politisk korrekte indianere (eller eventuelt pedofile popkonger), men en postapokalyptisk vulkanøy glissent befolket av ville guttunger.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Another World

Les også: Disse filmene gleder vi oss til i kinoåret 2021

Tiden står stille her og ingen blir eldre, så lenge de tror på «Mamma». En eterisk naturånd som lever i havet, og ser ut som en gigantisk, glødende hval-brennmanet-mallefisk. Wendy stoler ikke helt på Peter og har litt hjemlengsel, men nyter friheten mens hun herjer rundt med hans «bortkomne gutter».

Alvoret åpenbarer seg for (vel…) alvor da Wendy oppdager hva som skjer med barna som mister den magiske livsgleden, og hvor langt de er villige til å gå for å gjenfinne den. I likhet med «Beasts of the Southern Wild» er dette en film om og med barn, men neppe særlig velegnet for barn ( «Wendy» har fått aldersgrense tolv år her hjemme). Dette blir gradvis en temmelig mørk historie, om hvordan traumer og depresjoner stjeler vår barnlige livsglede, og forvandler oss til fortapte voksne. At Benh Zeitlin (som også skrev manuset sammen med søsteren Eliza) presser inn litt fremtidsoptimisme mot slutten forhindrer ikke at filmen blir temmelig grim.

«Wendy» likner ikke på noen av de rundt tjue tidligere filmatiseringene av J.M. Barries historier om «Peter Pan», men den likner til gjengjeld veldig på «Beasts of the Southern Wild» - noe som antyder at Benh Zeitlin ikke har utviklet seg nevneverdig som filmskaper. Men han har i alle fall kommet opp en frisk og smart vinkling på kaptein Krok, som gir den barnehatende krokhåndpiratens rivalisering med Peter Pan betydelig bedre motivasjoner enn J.M Barrie noensinne gjorde.

Zeitlin omgir seg med det samme kreative teamet i kunstkollektivet «Court 13», men har denne gangen rekruttert den norske hotshot-filmfotografen Sturla Brandht Grøvlen, som nylig var kinoaktuell med Thomas Vinterbergs «Et glass til» og «Shirley». Hans håndholdte 16mm-foto er som vanlig helt førsteklasses, og spiller en desto viktigere rolle i en film som har et så flytende forhold til tradisjonell historiefortelling. Jeg tviler ikke på at Benh Zeitlin har laget akkurat den filmen han så i hodet sitt; og han følger sine visjoner med kompromissløs integritet. «Wendy» fanger opp noen virkelig magiske øyeblikk, selv om disse øyeblikkene aldri sveises sammen til en velfungerende helhet. Intensjonene er hederlige, men tryllestøvet mangler.