Film

Filmanmeldelse «Et glass til»: Skål!

Blir livskvaliteten bedre av å gå med jevn promille? Kanskje, men alt med måte skal vi tro Thomas Vinterbergs nye film «Et glass til».

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Et glass til»

Regi: Thomas Vinterberg

Danmark, 2020

Dette høres ut som det danskeste konseptet i filmhistorien: en gjeng middelaldrende karer som bestemmer seg for å forbedre livskvaliteten ved å holde en jevn promille. Utgangspunktet er imidlertid helnorsk: inspirert av professor Finn Skårderuds tese om at vi mennesker er født med for lav alkoholprosent i blodet. Thomas Vinterberg bruker dette som et springbrett til å utforske midtlivskriser, eksistensiell tomhet, mannlig vennskap, dansk drikkekultur og om man virkelig får et bedre liv av å være konstant brisen (svaret er: ja, men alt med måte).

Les også: Filmanmeldelse «Om det uendelige»: Svenske tilstander ifølge Roy Andersson

Vinterberg har vært fascinert av uakseptert oppførsel og brudd på sosiale normer siden de glade Dogme-dagene på nittitallet, og han tar fortsatt i bruk de samme sosialrealistiske virkemidlene. Konseptet kunne lett ha blitt brukt i en ellevill rølpe-komedie, men som vanlig graver Vinterberg mye dypere og avdekker mye innsiktsfullt om hvordan vi mennesker oppfører oss når hemningene ikke lengre begrenser oss. Ikke misforstå: «Et glass til» er til tider en skikkelig festlig film, før alvoret innhenter hovedpersonene. At filmen har en såpass melankolsk og sår undertone ble muligens forsterket av at Thomas Vinterberg mistet sin nittenårige datter Ida (som sto klar til å spille sin første filmrolle i «Et glass til») i en tragisk bilulykke bare dager før innspillingen startet. Så dette er en film laget av en regissør i dyp sorg, som finner det desto viktigere å feire livet.

Historielæreren Martin (Mads Mikkelsen) har totalt mistet piffen, og er så uinspirert at elevene innkaller til ekstraordinært foreldremøte fordi de ikke føler at de får noe utbytte ut av undervisningen hans. På hjemmefronten går det ikke stort bedre; den svenske kona Anika (Maria Bonnevie) ser ut til å påta seg nattskift for å aktivt unngå ektemannen, og de tenårige sønnene gidder knapt å snakke til ham. Martin føler seg usynlig, og innser at han har blitt det han frykter aller mest: kjedelig. Under en bedre middag for å feire psykologilærerkollegaen Nikolajs (Magnus Millang) fødselsdag blir Finn Skårderuds alkoholteori et samtaleemne.

Les også: Frihet, fellesskap og midtlivskriser

Nikolaj lurer på om det egentlig ville være så ille å drikke litt i arbeidstiden. Kanskje en jevn, lav alkoholprosent faktisk kunne være fordelaktig? Martin bestemmer seg for å teste ut denne teorien neste morgen. Han går til innkjøp av en promillemåler, gulper ned litt sprit på skolens toalett og drikker seg opp til 0,5 promille. Stor suksess! Martin er plutselig mye mer engasjert, og får virkelig kontakt med elevene. Rent bortsett fra noen verbalmotoriske oppstartsproblemer føler han seg plutselig mye mer levende, og røsker løs stagnasjonen. Nikolaj blir skikkelig fascinert, og forslår at de starter et sosiologisk eksperiment. Korlæreren Peter (Lars Ranthe), gymlæreren Tommy (Thomas Bo Larsen), Nikolaj og Martin avtaler at de skal holde en jevn promille på 0,5 prosent gjennom hele arbeidstiden, og kartlegger resultatene i en akademisk avhandling. Alle fire opplever veldig positive resultater, med markant økning både på det lærerfaglige nivået og livskvaliteten.

I alle fall helt til Martin foreslår at de skrur opp eksperimentet noen hakk, og øker alkoholprosenten til et mer utfordrende nivå. Det er kanskje ikke særlig uventet at «Et glass til» starter som en jovial komedie, og gradvis blir et tragisk drama. De fleste kan trolig tenke seg hvordan dette vil utvikle seg: fra god form og «godt humør» til ren flatfyll og ukontrollert alkoholisme. Men det er selvfølgelig ikke fylla som egentlig har skylla her; problemene ligger på det eksistensielle planet. Noe som understrekes av at Søren Kierkegaard stadig dukker opp som et referansepunkt i filmen. Thomas Vinterberg får stort utbytte av håndholdt kameraføring av norske Sturla Brandth Grøvlen (som også er kinoaktuell med «Shirley»), og et førsteklasses ensemble med skuespillere.

Les også: Anmeldelse «Dianas bryllup»: Fornøyelig komedie med prinsesse Diana spøkende i bakgrunnen

Mads Mikkelsen har den typen ansikt og fysisk disiplin som sørger for at han ikke behøver å gjøre særlig mye for å fange oppmerksomheten vår. Hans unike form for karisma har blitt effektivt utnyttet i alt fra «Casino Royale» og TV-serien «Hannibal» til «Rouge One: A Star Wars Story» – men det er mest i sine danske filmroller at Mikkelsen virkelig har fått muligheten til å demonstrere sine evner som allsidig karakterskuespiller. Han var på sitt aller beste i Thomas Vinterbergs dypt gripende «Jakten» (2012), og «Et glass til» er deres første samarbeid siden den gangen. Mikkelsen er omgitt av dyktige kollegaer her, men gjør en av sine sterkeste prestasjoner noensinne. Han får dessuten endelig tatt i bruk sin fortid som profesjonell danser, i en finale som parallelt er euforisk, litt urovekkende og imponerende tvetydig. Skål!