Dustete Dante

2

THRILLER

«Inferno»

Regi: Ron Howard

USA/Ja/Ty/Un - 2016

Denne tredje tøysefilmen i serien hopper glatt over den religiøst provokative «The Lost Symbol», og fortsetter med bok nummer fire: som er fascinerende skrullete selv med takhøyde for Dan Browns forfatterskap. Ingen av disse filmene har fungert særlig bra, til stor del fordi den vanligvis så pålitelige Tom Hanks slett ikke er rett mann for rollen som den gåteknekkende professor-hunken Robert Langdon. I en alder av seksti er han dessuten et par tiår for gammel for den. På en eller annen måte klarer disse filmene å støvsuge bort all jovial sjarm og sympatisk tilstedeværelse fra Hanks, som virker omtrent like oppgitt over de latterlig usannsynlige intrigene som oss i kinosalen. Den småkjedelige håndverkeren Ron Howard er en tilsvarende feil mann til å regissere disse filmene, men begge er allikevel tilbake for en tredje (og forhåpentligvis siste) runde med rebusløp i turistvennlige omgivelser. «Inferno» fratar attpåtil hovedpersonen hans fremste redskap: de små grå, og gir ham ikke mange muligheter til å imponere med sine evner til å knekke sære kunstgåter.

Robert Langdon våkner fortumlet opp i en sykehusseng i Firenze, med en skuddskade i skolten, midlertidig hukommelsestap, dundrende hodepine og hjernen full av Dante-inspirerte helvetesvisjoner. Den britiske legen Sienna Brooks (Felicity Jones) rekker knapt å forklare hvor de er før en tøff politidame i lærdress prøver å plaffe ham ned, og sender dem begge ut på flukt i Firenzes pittoreske gatebilde. Viser seg at den eksentriske milliardær-genetikeren Bertrand Zobrist (Ben Foster) er så bekymret over befolkningseksplosjonen i verden (hjelpsomt forklart to ganger på rad i en ufrivillig komisk Ted-talk) at han har konstruert et dødelig virus som vil utrydde halvparten av menneskene på kloden i håp om å skape en ny renessansetid. Det ville ha vært alt for logisk å bare slippe ut dette viruset uten teatralske fakter. Så isteden begår Zobrist selvmord etter å ha skapt et nytt rebusløp basert på Dantes Inferno, som etter to timer med lett jogging rundt i velkjente turistattraksjoner leder rett til viruset. Bare i tilfelle noen skulle få lyst til å stoppe de pandemiske planene hans før tiden renner ut. Mens Langdon og dr. Brooks virrer rundt i Firenze, Venezia og Istanbul på jakt etter kunstrelaterte ledetråder, blir de jaget av flere fraksjoner med mystiske motiver. Deriblant Verdens Helseorganisasjon, som nå har forvandlet seg til en tungt bevæpnet kampgruppe med privatfly, droner og gode greier. Dette fokusskiftet fant forhåpentligvis sted etter Gro Harlem Brundtlands tid som WHO-generalsekretær.

[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]

Sannelig passende at filmen ble spilt inn under dekknavnet «Headache». Tenker du for hardt igjennom intrigene i «Inferno» vil du få en like dundrende hodepine som Langdon har under mesteparten av spilletiden. Jeg kan ikke huske å noensinne ha sett en film der Tom Hanks har vært like uinspirert, trøtt og distrahert, men det er vanskelig å klandre hans totale mangel av interesse for idiotien som omgir ham. Det er muligens kultursnobbete å påstå at Dan Brown skriver pocketbøker for dem som ikke leser bøker særlig ofte, og som kjøper dem på flyplassen for å ha noe å lese på stranden under den årlige sommerferien. Men innimellom alle de tøysete plottpoengene har i det minste romanene hans noen provokative ideer, som blir skrubbet bort i filmene. «Inferno» er det verste offeret for markedskreftene så langt. Manusforfatter David Koepp har forandret hele slutten, og med den den hele poenget i historien. Alt filmen bygger opp til har blitt effektivt nøytralisert, i et utslag av en feighet som er oppsiktsvekkende selv i forhold til de to tidligere filmatiseringene i serien. Så alt vi sitter igjen med er en selvparodisk, støl, utmattende idiotisk smørje som bare blir underholdende i de øyeblikkene vi kan flire hånlig av den.