Film

«Dragetreneren 3»: Ingen Tannløs slutt

«Dragetreneren 3» byr på et imponerende og vemodig farvel til dragene.

Dagsavisen anmelder

5

ANIMASJON

«Dragetreneren 3»

Regi: Dean DeBlois

USA, 2019

Soga om vikingen Hikken og dragen Tannløs får en definitiv konklusjon i denne tredje og siste «Dragetreneren»-filmen. Historien er kanskje ikke fullt så gripende som forgjengeren, men dataanimasjonen er til tider mektig imponerende, og det er noen oppriktig rørende øyeblikk her. Et melankolsk eventyr om lederansvar og vanskelige valg, som understreker at det å bli voksen ofte innebærer å gi slipp på ting. Det kan virke som et faresignal at «Dragetreneren 3» opprinnelig skulle ha kinopremiere sommeren 2016 og endte opp med å bli utsatt fire ganger (mens deler av historien ble forandret, og minst en stemmeskuespiller ble byttet ut), men hva som enn eventuelt skjedde av brannslukning bak scenene har heldigvis ikke påvirket den ferdige filmen i nevneverdig negativ grad.

Les også: Dragetreneren ser lyset i Norge

Selv om det har passert nesten fem år siden «Dragejegeren 2» hadde kinopremiere, har det bare gått et år i vikinglandsbyen på Borkøy. Hikken har tatt over sin avdøde fars ansvar som høvding, og har forvandlet øya til et utopisk fristed der mennesker og drager kan leve sammen i noe tilnærmet harmoni. Han har viet tiden til å befri drager sammen med kjæresten Astrid, kompisene Gugge, Røffa, Tøffe, Tøfflus eller hva de nå alle kalles i norsk språkdrakt. Jeg må ærlig innrømme at den norske versjonen til tider oppnår Harry Potter-høyder når det gjelder tøysete navneoversettelser, og dubbingen fratar dessverre filmen litt av sjarmen fra originalen. Det står ikke så mye på stemmeleggerne (som nok en gang inkluderer Alexander Rybak, Kjersti Sandal og Helge Jordal), men skyldes mest den litt stivbeinte oversettelsen, som sjeldent får replikkene til å skli særlig naturlig. Begge versjoner settes opp på kino her hjemme, og jeg må ærlig innrømme at hjertet sank så fort jeg oppdaget at pressevisningen ikke ga oss sjansen til å se filmen med de originale stemmeskuespillerne. Men sånn er livet.

Les også: «Psychobitch»: Livet er ikke som på film

Tilbake på Borkøy begynner det å bli farlig trangt om plassen mens dragebefolkningen øker, og snart står Hikken ovenfor nok en mektig fiende. Den diabolske trofejegeren Grimmel har viet livet til å utrydde «Night Furies»-drager, og blir nå leid inn for å drepe Tannløs. Som alfadrage er han den eneste som kan sørge for at dragene lever harmonisk sammen med menneskene, og gjør Borkøy til en slags supermakt. Grimmel legger en utspekulert slagplan som etterlater deler av Borkøy i ruiner, og sender befolkningen på flukt i retning mot en mytisk verden der dragene en gang skjulte seg fra menneskene. På veien blir Tannløst distrahert av en snerten, elfenbensfarget jentedrage som kan være hans perfekte make: men hun er veldig skeptisk mot mennesker, og en del av Grimmels plan om å ta livet av Tannløs. Vi vet allerede at «Dragetreneren»-serien ikke skygger unna traumatiske dødsfall, og siden dette angivelig er aller siste film føles det ikke usannsynlig at noe veldig trist kommer til å skje. På en eller annen måte må Hikken ta farvel med bestevennen sin, og belage seg på en verden der dragene ikke lengre er en del av menneskenes verden. I likhet med de to første filmene er «Dragetreneren 3» skrevet og regissert av Dean DeBlois, og basert på bøkene av Cressida Cowell. Så det er en klar kontinuitet her; en følelse av at filmen er skapt av et oppriktig engasjement, og ikke bare for å melke mer penger av en populær merkevare. Denne serien er så nære DreamWorks Animation har kommet Pixar; med en bra blanding av sterke følelser, mytisk historiefortelling, humor og et minneverdig figurgalleri.

Les også: «Maquia»: Overveldende fantasy-verden

«Dragetreneren 3» har ikke helt den samme episke bredden, ambisjonsnivået og komplekse historien som forgjengeren; tempoet er mer oppjaget, og alt føles litt mer overflatisk. Etter å ha viet så mye tid til å introdusere Hikkens mor Valka (stemmelagt av Cate Blanchett i originalen) føles det skuffende at hun er dyttet så langt ut på sidelinjen denne gangen. Til gjengjeld inneholder «Dragetreneren 3» noen av seriens mest visuelt overdådige scener, som virkelig kan få deg til å miste pusten. Særlig i 3D, tipper jeg. Den legendariske filmfotografen Roger Deakins (som vant en Oscar for «Blade Runner 2049» i fjor) har nok en gang stilt opp som visuell rådgiver, og overgår seg selv. Det er øyeblikk her som minner om Disney-klassikeren «Fantasia»: lange, dialogløse scener som fanger opp dragenes grasiøse dans over skylaget mens John Powells orkestrale musikkspor sveller opp som en symfoni. Høydepunktet her inkluderer en veldig sjarmerende sekvens der Tannløs prøver å forføre sin make med keitete paringsdans, og en fargesprakende ferd gjennom en skjult drageverden. Synd vi ikke får sjansen til å tilbringe mer tid der. Personlig hadde jeg gjerne sett en hel film som bare fulgte disse dragene i to timer, men alt tyder på at dette blir siste gang vi drar ut på eventyr med Tannløs og gjengen. Vemodig, men det føles samtidig betryggende med en dataanimert filmserie som velger å gi seg etter at historien er ferdig fortalt. Sånn apropos ingenting kommer forresten «Toy Story 4» i sommer.

Les også: «Coco»: Viva Pixar!