6
ANIMASJON
«Coco»
Regi: Lee Unkrich og Adrian Molina
USA, 2017
Selv om det neppe var intensjonen, kom Pixar-studioets nittende animasjonsfilm til akkurat rett tid, mens USAs president vekket internasjonal vemmelse med sine rasistiske beskrivelser av meksikanske immigranter, og fortsatt bablet om å bygge en idiotisk mur rundt Mexico i sin «State of the Union»-tale. Man kan ikke bekjempe et sånt sneversynt hat med enda mer hat, man overvinner det kun med empati og mye hjertevarme. Mer enn noe annet er «Coco» en respektfull feiring av den meksikanske folkesjelen og deres fargerike folklore, som på veien utforsker temaer man vanligvis skygger unna i animerte familiefilmer. Om døden, demens og hva som skjer når alle har glemt at du engang levde. Denne vakre, følelsesladede dataanimasjonen fortjener å stå side om side med «Wall–E», «Up» og «Innsiden ut» som en av Pixars aller beste. I likhet med dem minner ikke «Coco» om noe annet studioet har laget tidligere (la gå at den kanskje minner litt om Guillermo del Toro-produserte «Manolos magiske reise» fra 2014), og vekker sterke følelser med hjelp av nuller og ettall.
Fire generasjoner av Riviera-familien bor under samme tak i den mexicanske småbyen Santa Cecilia, der de alle gjør et levebrød som skomakere. Bortsett fra oldemor Coco, som er langt over nitti og lider av aldersdemens. Tippoldemoren Imelda ble i sin tid forlatt av sin ektemann, som dro ut i verden for å prøve lykken som musiker. Siden den gangen har familien Riviera hatt nulltoleranse for musikk i heimen, en leveregel som tærer skikkelig på tolvåringen Miguel. Alt han drømmer om er å bli en artist, akkurat som sitt store idol Ernesto de la Cruz. En sagnomsust sangstjerne som spilte inn flere filmer på 1930-tallet, før han omkom i en lei rekvisittulykke under et sceneshow. Etter at den temperamentsfulle bestemoren Elena knuser Miguels hjemmelagde gitar, flykter han til sentrum under den årlige feiringen av «De dødes dag». Fast bestemt på å trosse familiens strenge ordre, og delta i byens talentkonkurranse. Etter å ha brutt seg inn i mausoleet til Ernesto de la Cruz for å tyvlåne gitaren hans våkner Miguel opp i dødsriket sammen med løshunden Dante. Rammet av en «Día de Muertos»-forbannelse bare en av hans avdøde slektninger kan oppheve. «Coco» skildrer et dødsrike helt i tråd med meksikansk folklore: et fargesprakende eventyrland befolket av «calacas»-skjeletter, mytiske «alebrije»-skapninger, samt med et imponerende utvalg av avdøde meksikanske nasjonalikoner som Frida Kahlo, fribryterhelten Santo og amigo Emiliano Zapata.
Som vanlig tar Pixar nok et stort sprang på den tekniske siden, med noen helt utrolig detaljerte miljøer som er stappfulle av kaleidoskopiske farger og referanser til meksikansk kultur. Animasjonen her er mektig imponerende, med en lyssetning som svøper alt inn i en varm glød og menneskelige figurmodeller som er så livaktige at det til tider nesten blir litt distraherende. Vi har kommet dithen at dataanimasjonen er så smidig at det er lett å glemme det enorme arbeidet som ligger bak hvert eneste sekund, og Pixar ligger som vanlig noen hestehoder foran konkurrentene. «Coco» er dessuten utstyrt med et velkonstruert manus, som tar i bruk mytologien rundt feiringen av De dødes dag som et springbrett for å fortelle en historie om familiearv, kulturarv og viktigheten av å huske dem som ikke lengre er blant oss. Noen skruballer i historien er muligens i letteste laget å forutsi for oss voksne, mens skurker males med bred pensel og dramaturgiske snarveier tas i bruk for å overraske oss. Men selv de mest skeptiske kynikere vil sitte igjen med en stor klump i halsen, en varm følelse i brystet og tåre i øyekroken innen filmen er over.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Dette er så nære Pixar har kommet å lage en musikal, og sangene spiller en essensiell rolle i historien (den vakreste av dem, «Remember Me», sanket en Oscar-nominasjon). «Coco» føles dessuten som en stor lettelse for oss som fryktet at Pixar hadde mistet litt av grepet, og var tilfreds med å lage oppfølgere til sine største hits mens de rullet rundt og baste i pengene de tjente på «Biler»-leketøy. La gå at «Coco» dessverre ser ut til å bli den siste, originale animasjonsfilmen fra både Pixar og Disney dette tiåret. Framover blir det bare oppfølgere, med «De utrolige 2» allerede i sommer, og «Toy Story 4» i 2019. Caramba!
Filmen settes opp på kino her hjemme både med originale stemmer og norsk dubbing. Sistnevnte versjon blir også vist i 3D.