Nyheter

«Maquia»: Overveldende fantasy-verden

Årets første «månedens film» på Cinemateket burde gi en stor klump i halsen til selv de mest stoiske cineaster.

5

ANIMASJON

«Maquia: When the Promised Flower Blooms»

Regi: Mari Okada

Japan, 2018

Det er i seg selv lovende at Cinemateket har valgt å sette opp en anime; en sjanger som sjelden får den respekten den fortjener her hjemme, hinsides tegnefilmene laget av Hayao Miyazaki og hans Studio Ghibli. Like før jul fikk vi gleden av å se «Maya og hekseblomsten», fra arvtageren Studio Ponoc. Og nå får vi sjansen til å se «Maquia: When the Promised Flower Blooms», som er den først kinofilmen fra animasjonsstudioet P.A. Works. De ser ut til å være mindre influert av Miyazaki-san, og mer av vestlige fantasy-forfattere som J.R.R. Tolkien og George R.R. Martin – selv om det japanske særpreget kommer tydelig frem i utførelsen. Anime-sjangeren er dominert av sterke kvinneskikkelser, men «Maquia» er for en sjelden gangs skyld skrevet og regissert av en kvinne: Mari Okada. Hun har skapt en kompleks fantasy-mytologi, som bakteppe for en følelsesladet historie som spenner over mange år i stadig skiftende middelalder-omgivelser.

Les også: «Maya og hekseblomsten»: Magisk uten Miyazaki

Den foreldreløse femtenåringen Maquia tilhører Iolph-folket, et matriarkat som minner mer enn litt om alvene fra Tolkiens Midgard. Disse evigunge blondinene kan bli mange hundre år gamle, mens de vier all sin tid til å veve verdifulle Hibiol-tepper som kartlegger livsløp i et språk bare de kan lese. Iolph-folket lever tilbaketrukket på en idyllisk øy langt fra menneskene, og Maquia blir advart om at hun vil ende opp ensom og alene hvis hun elsker noen fra verden utenfor. Fordi hun eldes langt saktere enn vanlige mennesker vil Maquia leve lenge nok til se alle hun bryr seg om dø. Samme natt bli øya angrepet av soldater fra kongedømmet Mezarte, som utrydder store deler av Iolph-folket og bortfører Maquias venninne Leilia. I oppstyret blir Maquia dratt bort av soldatenes kampdrage, som krasjlander og dør i en skog langt unna. Her finner hun en leir der banditter har drept alle mennesker, bortsett fra en gråtende guttebaby som er fanget i dødsgrepet til sin myrdede mor. Maquia bestemmer seg for å oppdra gutten som sin egen sønn og gir ham navnet Ariel. Årene går og Ariel blir eldre, men Maquia ser fortsatt ut som en tenåring. Etter hvert må de søke tilflukt i Mezarte under dekke av å være søsken, og blir viklet inn i maktkampene i kongepalasset.

Les også: «Troll – kongens hale»: Et strabasiøst eventyr

«Maquia: When the Promised Flower Blooms» har en innfløkt historie, og er langt fra noen barnefilm (selv om den har fått aldersgrense ni år her hjemme). Mari Okada har presset så mange elementer inn i filmen at et par historietråder føles litt underutviklet, og det er til tider en utfordring å holde oversikten gjennom alle de abrupte tidshoppene – særlig fordi hovedpersonen aldri forandrer utseende. Men selv om «Maquia» har sine skjønnhetsfeil er dette fortsatt en virkelig vakker tegnefilm. En akvarellfarget fantasy-verden som er så tettpakket oppfinnsomme detaljer at den føles overveldende. Men samtidig en intim og dypt personlig historie om det stadig skiftende forholdet mellom en mor og hennes adoptivsønn.

Les også: «Bumblebee»: Så mye bedre uten Michael Bay

Mari Okada har dratt mange elementer fra sitt eget liv, som var så tragisk at hun i ung alder skrev en selvbiografi (som er i ferd med å bli filmatisert), der hun blant annet avslørte at hennes egen mor prøvde å myrde henne i tenårene. Hun spiller på så sterke følelser at dette til tider blir et tårevått melodrama som påminner oss om at døden er en del av livet. For et par år siden måtte Studio Ghibli-produsenten Yoshiaki Nishimura offentlig beklage et intervju han hadde gjort med The Guardian, der han slo fast at studioet skygget unna kvinnelige filmskapere fordi «kvinner er mer realistiske, og anlagt til å håndtere hverdagslige sysler, mens menn er mer idealistiske – og fantasy-filmer trenger en idealistisk tilnærming». Urk. Jeg tipper han beklaget seg litt ekstra etter å ha sett «Maquia: When the Promised Flower Blooms».

Mer fra Dagsavisen