Årets uhygge!

---

5

Film

«Talk to Me»

Regi: Danny Philippou og Michael Philippou

Australia/USA – 2023

---

Det er muligens grunn til å være skeptisk til regissører som fikk sin spede start på nettet, men de har hittil vært en kilde til mye brukbar film. Radio Silence-gjengen sto bak «Ready or Not» og de siste «Scream»-oppfølgerne, mens Kyle Edward Ball gikk rett fra sin egen YouTube-kanal til skrekk-fenomenet «Skinamarink» i fjor. Det er uansett litt spesielt at «Talk to Me» er debutfilmen til de australske tvillingbrødrene Danny og Michael Philippou, som har gjort seg kjent med sine anarkistiske sketsjer, livsfarlige stunts (med påfølgende sykehusopphold) og elleville kortfilmer på YouTube-siden RackaRacka - som stadig har slitt med svartelisting på grunn av grenseoverskridende, slapstick-gørrete ablegøyeri. De fikk dessuten problemer med politiet i South Australia etter et stunt med en spesialbygget undervannsbil.

Philippou-brødrene har kultivert en image som joviale villmenn med lav selvoppholdelsesdrift, skyhøy partyfaktor og et energinivå som kan matche minst to tasmanske Looney Tunes-djevler. YouTube-videoene deres er oppriktig festlige, men disse gærningene gir ikke inntrykk av å være folk jeg ville ha vært helt komfortabel med å gi ansvaret for en større filmproduksjon. Definitivt ikke komfortabel med tanken på å ha dem som naboer. Heldigvis har brødrene finslipt sine ferdigheter bak scenene på flere australske filmer, blitt mer disiplinerte og er i besittelse av et mye bredere spekter av talenter enn de har utfoldet på den rølpete YouTube-siden deres.

De trosser alt man måtte ha av forventninger til deres første filmproduksjon, og har kommet opp med noe så til de grader grimmere og mer urovekkende. En spøkelseshistorie som har alle kjennetegnene til en av de stusselige høykonsept-grøsserne som slippes i lavsesongen, med lav PG13-aldersgrense og fint få ambisjoner om å skremme noen over fjorten år. Men «Talk to Me» sikter mye høyere, og våger å dykke dypere ned i mørket.

[ Dette spiser du på Vippa (+) ]

Filmen er ikke «gi deg panikkattakk og varige arr på sjelen»-dypt i stil med Ari Aster, men helt på nivå med fjorårets skrekkoverraskelse «Smile». Syttenåringen Mia (Sophie Wilde) bærer på en tung bagasje med dype traumer etter at moren Rhea begikk selvmord, og klamrer seg til familien til bestevenninnen Jade (Alexandra Jensen) som en livbøye. Hun har et nært forhold til venninnens veloppdragne lillebror Riley (Joe Bird), og ikke fremmed for å flørte litt med Jades prektige kjæreste Daniel (Otis Dhanji).

Mia sliter, er klengete og såpass skadet at hun ikke er i stand til å se at hun kan være en belastning for sine nærmeste. Hun presser Jade, Riley og Daniel til å bli med på en typisk hjemmefest der uromomentet Hayley (Zoe Terakes) introduserer en uskyldig partylek som har blitt en farsott på sosiale medier den siste tiden. En keramikkhånd som angivelig kan åpne opp kontakt med avdøde ånder. Noen hevder at dette er den balsamerte hånden til en spåkone, andre den avkuttede hånden til en satanist. Reglene er uansett enkle: hvis man tar tak i hånden og sier «snakk med meg» får man se ånden til en avdød.

Sier man deretter «jeg slipper deg inn» blir man besatt av denne ånden, men det er ikke anbefalt å la denne seansen vare i mer enn nitti sekunder. Lengre enn det øker risikoen for at ånden får lyst til å bli boende. Mia melder seg frivillig som deltager, og opplevelsen av å bli besatt etterlater henne med en euforisk lykkefølelse. Kompisgjengen begynner å bruke denne keramikkhånden som en blanding av partydop og russisk rulett - noe som selvfølgelig er en skikkelig dritt ide, og får veldig tragiske konsekvenser. Særlig etter at Mia presser Riley til å la seg besette, og kommer i kontakt med en ånd som hevder å være hennes avdøde mamma. Herfra blir «Talk to Me» en gradvis mer urovekkende skrekkfilm om sorg, traumer, selvdestruktiv utagering og rusmisbruk.

[ Stella Zwart (18) tok med regidebut fra LA til Fredrikstad: – Et stort ansvar ]

Flere av rollefigurene minner mistenkelig om den faste gjengen som har vært gjengangere i Philippou brødrenes YouTube-videoer, noe som antyder at de på et tidspunkt håpet på å spille disse rollene selv. Isteden portretteres de av et ensemble med skikkelig dyktige australske skuespillere, som (med unntak av veteranen Miranda Otto) er ferske fjes vi sikkert kommer til å se mye mer til fremover. Med tanke på hvor lystige YouTube-videoene deres er føles det overraskende hvor mørk og håpløs «Talk to Me» ender opp med å bli. Fremfor å skremme med lettvinte skvettescener fortrekker brødrene å metodisk bygge opp uhyggelig stemning, og lar scener gå fra jovial moro til sjokkerende voldsomheter uten forvarsel.

[ Pliktløp-odysse for de minste ]

Jeg så filmen på en tidlig pressevisning sammen med flere inviterte som åpenbart var veldig innstilt på å ha det gøy, og lo høyt av flere av de vittige replikkene. Moroa fikk en veldig brå slutt etter en sentral seansescene, og det er sannelig lenge siden jeg har opplevd at stemningen i en kinosal har forandret seg så dramatisk. Fra «Ha ha, det blir artig!» til «Milde Kristus, jeg føler meg ikke trygg her og vil ikke være med på dette lengre!» i løpet av noen sekunder. Philippou-brødrene takket nei til finansiering fra etablerte Hollywood-studioer for å forsikre at de kunne lage «Talk to Me» med full kreativ frihet, og fikk etter hvert støtte fra australske Causeway Films (som sto bak «The Babadook»). Det merkes. De har et distinktivt australsk særpreg, og iscenesetter noen drøye øyeblikk de neppe ville ha sluppet unna med som unge debutanter i USA.

De er røffe rundt kantene, men har åpenbare talenter som regissører. Verdenspremieren under årets Sundance-festival provoserte frem en budkrig, og «Talk to Me» endte opp med å bli kuppet av A24. Klodens mest pålitelige leverandør av førsteklasses indiefilm, noe som jo er et kvalitetsstempel i seg selv. Brødrene bygger opp en tett mytologi vi bare skimter flyktige bruddstykker av i «Talk to Me», og utarbeidet angivelig en tykk «bibel» som kartlegger spillereglene, forhistorien til åndevesenene og de forskjellige nivåene av dødsriker vi får raske glimt av her. Så det virker sannsynlig at det vil bli laget en fortsettelse. «Talk 2 Me», kanskje? Dette er uansett en oppsiktsvekkende debut, og årets hittil mest gjennomført imponerende skrekkfilm!

[ Maja Christiansen: – Jeg får lov til å gjøre noe veldig mange vil ]