Abortkamp med varme og humor

---

4

FILM

«Call Jane»

Regi: Phyllis Nagy

USA, 2022

---

At det lages flere filmer om «abortsaken» nå er sikkert et sykdomstegn på fortvilelsen, raseriet og hjelpeløsheten mange føler etter at den amerikanske høyesteretten gjorde akkurat det så mange fryktet: opphevet «Roe v. Wade»-dommen fra 1973. En stor seier for kristenkonservative krefter i USA, og et enormt tilbakeslag for kvinners menneskerettigheter i post-Trump-æraen. Her hjemme virker heldigvis kampen for selvbestemt abort veldig fjernt nå, men for noen uker siden påminnet den franske Gulløve-vinneren «Hendelsen» oss om traumene man kunne bli utsatt for som ung kvinne belemret med en uønsket graviditet i et samfunn styrt av abortmotstandere.

«Call Jane» har en helt annen vinkling på dette temaet, og hovedpersonen Joy (Elizabeth Banks) befinner seg på et helt annet punkt i livet. Hun er ikke en fransk tenåring som prøver å holde graviditeten hemmelig, men en middelaldrende husmor med respektabel advokatektemann og femtenårig datter. Joy lever et dovent, privilegert forstadsliv i Chicago anno 1968, med alt det innebærer av cocktailfester og gin på formiddagen. Men samfunnet utenfor er i forandring, og en politisk oppvåkning er i ferd med å punktere den trygge middelklasseboblen hennes. I det siste har Joy vært plaget av svimmelhet, og under den daglige middagslagingen (mens hun danser til The Velvet Underground) deiser hun plutselig bevisstløs rett i kjøkkengulvet. Det viser seg at Joy har fått en uønsket bolle i ovnen, og graviditeten kan være en fare for livet hennes.

Den religiøse ektemannen Will (Chris Messina) nekter å akseptere at abort er en legitim utvei, og legeutvalget nekter å godkjenne et «terapeutisk avbrudd av graviditeten» av hensyn til Joys liv. Så lenge det er en 50-50 sjanse at Joy kan føde et friskt barn og muligens overleve graviditeten, da er det jo ingen grunn til å gjøre et unntak for henne. De arrogante, kjederøykende gubbene gidder knapt å vedkjenne at Joy befinner seg i rommet under møtet, og snakker som om hun ikke er der. Joy har en sjanse til å få innvilget abort hvis hun blir erklært mentalt ustabil og suicidal, eller så kan hun jo alltids kaste seg ned en bratt trapp.

Joy velger isteden å snike seg inn i en illegal abortklinikk, men får kalde føtter og ombestemmer seg. På vei hjem får hun øye på frynsete, hjemmelaget plakat festet til en søppelbøtte ved bussholdeplassen: «Gravid? Engstelig? Få hjelp! Ring Jane 555-0144». Joy er begge deler og trenger hjelp, så hun ringer nødnummeret. Jane viser seg å være kodenavnet for enda en illegal abortklinikk - men en som er drevet av engasjerte feministaktivister, under ledelse av flintsteinen Virginia (Sigourney Weaver). De ordner en avslutning av svangerskapet under ordnede forhold, selv om abortlegen Dean (Corey Michael Smith) er en arrogant fysak mest opptatt av å få betalt i kontanter. Etterpå holder Virginia kontakten for å forsikre at Joy takler inngrepet bra, og aner samtidig at hun kan bli en støttespiller. I all hemmelighet tilbringer Joy stadig mer tid som assistent til abortlegen. I mellomtiden surmuler ektemannen Will over at middagen ikke står klar så fort han kommer hjem fra jobben, og han liker slett ikke at kona tilbringer så mye tid hjemmefra med det hun hevder er «kunststudier».

[ «De fredløse»: Dette er norsk films svar på Bonnie & Clyde (+) ]

I Joys frigjorte fravær begynner naboenken Lana (Kate Mara) å sirkle rundt Will, men «Call Jane» er ikke interessert i å skape såpeopera-dramatikk med forutsigbare vendinger. Det hadde vært lettvint å skildre ektemannen Will som en sneversynt mannssjåvinist som bare er et manglende middagsmåltid unna utroskap, men til å være en kristen-konservativ herremann på sekstitallet er han høvelig velmenende og reflektert. Isteden velger regissør Phyllis Nagy å rette fokus mot de vidtspennende, tragiske konsekvensene av et samfunn der kvinner blir staffet for å avbryte svangerskap: med referanser til voldtektsofre, gravide elleveåringer og kreftsyke som blir nektet å utføre aborter av gubbene som sitter på makten.

[ Mia Hansen-Løves «En vakker morgen» føles både gjenkjennelig og gjennomlevd ]

Dette er Phyllis Nagys første film som regissør, men hun har tidligere sanket en Oscar-nominasjon for manuset til prisvinneren «Carol» (2015). Jeg kan ikke påstå at hennes regi er særlig dynamisk, men Nagy gjør sitt beste for å tilføre historien litt varme og humor som sukkersubstitutt på skjeen. Noe som ikke forhindrer at dette fortsatt føles som medisin delt ut til oss som allerede er helt enige med filmens budskap, mer enn noe som har kraften til å forandre sneversynte sinn. Selve plottet er i grove trekk oppdiktet, men «Call Jane»-nettverket var virkelig nok (og nylig temaet i HBO-dokumentaren «The Janes»). De hjalp over 12.000 kvinner med å avbryte svangerskapene sine, med betydelig risiko for sin egen frihet og sikkerhet. Kollektivet ble oppløst etter at «Roe v. Wade»-dommen legaliserte abort i USA, noe som forsikret at kvinner ikke lengre ble kriminalisert og rettsforfulgt for å avbryte svangerskap. Men med tanke på at republikanerne nylig hvisket bort nesten femti år med fremskritt og fratok mange amerikanske kvinner råderett over egne kropper, så er det kanskje på tide å gjenopplive «Call Jane»-nettverket igjen.