---
4
Film
«Krigere»
Norge – 2022
Manus og regi: Jon Haukeland
---
Jon Haugeland er tilbake med en frittstående oppfølger til «Barneraneren» (2016), som skal være midtpartiet i en trilogi om «Det nye Norge». Om sinte unge menn, rotløs minoritetsungdom, sosialdemokratiske institusjoner og kampen for å finne sin plass i et samfunn som verdsetter konformitet høyere enn engasjement og egenart. Sånne ting.
«Krigere» er en slags hybridfilm, som rekonstruerer virkelige hendelser i en blanding av sosialrealistisk og dokumentarisk stil. Vi møter miljøarbeideren Berat Jusufi og «problembarnet» Mamo Erkmen, som har mer til felles enn vi først aner. «Krigere» gjenskaper sentrale hendelser i vennskapet deres foran kamera, med Berat og Memo i hovedrollene som seg selv. Etter en røff start med litt keitete skuespill (eventuelt improvisering, eller hva man nå skal kalle det) finner «Krigere» formen bedre mens fokuset snevres inn på Berat. En robust tøffing med et behersket sinnelag, som ting kunne ha gått veldig galt for i yngre dager uten den rette oppbakkingen. Han har en røff bakgrunn med hjemmevold og omsorgssvikt. I barndommen tok Berat selv kontakt med sosialetaten for å få familien bort fra en voldelig far, og inn på et krisesenter. Så en fyr som har vært nødt til å ordne opp, være sterk og ta ansvar i altfor ung alder. Han vokste opp til å bli en sint ung mann som ikke var redd for å slåss, og havnet på skråplanet med et kriminelt rulleblad som filmen foretrekker å ikke fordype oss i. Men han hadde flaks; fikk støtte av folk som brydde seg, og i voksen alder er Berat en engasjert klippe med stabil jobb som ungdomsarbeider på NAV.
«Krigere» er veldig optimistisk på vegne av statsbyråkratiet i Norge, og skildrer en verden der alle som trenger det får velmenende hjelp.
En av dem Berat er støttekontakt for. er tenåringen Mamo, som har et trøblete familieliv og er full av rastløs energi. En sjarmerende pøbel som mange i det sosiale støttesystemet er dypt urolige for. «Krigere» gir oss bare vage glimt av hva han egentlig er involvert i, som tilsynelatende inkluderer dopsalg og vold. Vi ser det samme som Berat (og regissør Jon Haukeland) gjør: at Mamo er en sympatisk kid med et godt hjerte, som er utagerende og føkker opp fordi han sliter. Han føler seg sviktet av alle og alene mot verden, noe Berat selv lett kan kjenne seg igjen i. Det er åpenbart av Berat ser mye av seg selv i Mamo. Han prøver å være en blanding av storebror, farsfigur og kompis, og stiller opp for Mamo langt hinsides jobben krever og noen andre gjør. En klippe som kan være en positiv innflytelse, og tilby den støtten Berat selv fikk da det virkelig utgjorde en forskjell.
«Krigere» er veldig optimistisk på vegne av statsbyråkratiet i Norge, og skildrer en verden der alle som trenger det får velmenende hjelp. Kanskje ikke like positivt innstilt når det gjelder politietaten generelt og Grønland Politistasjon spesielt. Etter å ha fulgt Mamo til et politiavhør havner Berat på drittlisten til en av politibetjentene, som slett ikke liker at han sørger for at Mamos rettigheter blir opprettholdt. De graver opp Berats kriminelle fortid fra arkivet og kontakter hans arbeidsgivere på NAV – i det som gir inntrykk av (feilaktig eller ikke) å være en smålig hevnaksjon. Overtrampet forårsaker store problemer: Berat får ikke lengre lov til å ha Mamo boende hos seg, og føler at han svikter tenåringen totalt. Nok et eksempel på hvor stor skade folk lavt plassert i statsbyråkratiets maktapparat kan gjøre hvis de har en dårlig dag.
Dette nederlaget stikker dypt for Berat, som har gjort det til en æressak å være pålitelig, og som blir opprørt av urettferdighet. Han tar en tur tilbake til hjemtraktene på Gol, der et møte med sosialarbeideren som hjalp ham i oppveksten vekker sterke følelser. I mellomtiden går ting bedre for Mamo, som gradvis finner seg til rette i et avlastningshjem og begynner å kanalisere energien sin inn i kampsport, med god uttelling.
[ Shabana Rehman har tidligere sagt at hun er dødssyk av kreft. Nå har hun gode nyheter ]
Siden «Krigere» gjenskaper hendelser som ligger såpass kort tilbake i tid fungerer dette mest som et øyeblikksbilde. Så det ville ikke ha vært en dum idé om Jon Haukeland gjenopptar kontakten med Berat og Mamo i en fortsettelse i stil med (nylig avdøde) Michael Apteds «Up»-serie.
Det er et åpent spørsmål om formen i «Krigere» ender opp med å fortelle oss noe som ikke en mer konvensjonell dokumentar kunne ha gjort bedre, og det har sine drawbacks å plassere folk uten noen form for skuespillererfaring foran kamera. Noen forklarende intervjuer (hinsides en rask samtale med Berat og Mamo i starten) kunne virkelig ha gjort seg her, og det hadde vært en fordel om Haukeland kunne ha fått flere familiemedlemmer til å delta.
Det kan være eksterne (eller legale) årsaker til at hovedpersonenes kriminelle fortid holdes såpass vagt, eller det kan være et bevisst regivalg – men det gjør uansett at vi føler at filmen ikke helt spiller med åpne kort, og utelater sentral informasjon som går på bekostning av historien som fortelles. Denne tilnærmingen er kanskje litt for amatørmessig til å kvalifisere som spillefilm og for konstruert til å kvalifisere som dokumentar.
Men «Krigere» klarer uansett å utforske noen skikkelig interessante temaer rundt omsorgssvikt, ansvar, statsbyråkratiets positive sider og hvor vanskelig det kan være å vokse opp uten stabile holdepunkter. Samt hvor essensielt det er å ha engasjerte hverdagshelter som våger å stille opp for dem som sliter.
[ Flere nyheter om og anmeldelser av filmer, bøker, musikk, teater og TV på Dagsavisens kulturseksjon ]