---
4
Film
«Notre-Dame i flammer» («Notre-Dame brûle»)
Frankrike/Italia/England/USA – 2022
Regi: Jean-Jacques Annaud
---
Jean-Jacques Annaud er en gammel ringrev i den franske filmbransjen, som i løpet av drøyt 45 år har skapt tungvektere som «I rosens navn» (1986), «Bjørnen» (1988) og Brad Pitt-dramaet «sju år i Tibet» (1997). Det har imidlertid passert en del år siden han sist var kinoaktuell her hjemme, så «Notre-Dame i flammer» representerer et velkomment comeback. En nøktern og realistisk skildring av de 24 intense timene som passerte mens en av klodens mest besøkte historiske monumenter tok fyr, etter å ha vært en sentral del av bybildet i Paris de siste 850 årene.
En publikumsvennlig, sosialrealistisk katastrofefilm
Jeg har vært der selv - og det har trolig du, også. Så det er lett å ha et personlig forhold til Notre-Dame, helt uavhengig av religiøs overbevisning. Det er mange ting som kan ha forårsaket brannen: en sigarettstump kastet av en av arbeiderne, gnister fra en sirkelsag under fasaderenoveringen, kortslutning i det elektriske anlegget eller en due som hakket på en av strømledningene. Hva som enn var årsaken ble det starten på en brannkatastrofe. Heldigvis en katastrofe uten tap av menneskeliv, og som de fleste vet står Notre-Dame fortsatt oppreist. Arbeidet med å pusse opp katedralen til sin fordums prakt er i full gang, og vil etter planen være ferdigstilt i tide til sommerolympiaden i 2024.
Det er dermed vanskelig å bygge opp et særlig høyt spenningsnivå om utfallet. Men Annaud har allikevel klart å grave fram mye nytt materiale om hva som skjedde på veien fram til brannen ble slukket – og hvor mye som gikk galt før den tid. «Notre-Dame i flammer» har formen til en publikumsvennlig, sosialrealistisk katastrofefilm og holder seg tett opptil virkelige hendelser. Så selv de elementene som gir inntrykk av å være dramatiske overdrivelser bygger på kalde fakta. Vel, i dette tilfelle: varme fakta.
[ Shabana Rehman har tidligere sagt at hun er dødssyk av kreft. Nå har hun gode nyheter ]
Så veldig, veldig varme. 15. april 2019 er en skikkelig dårlig dag å starte første arbeidsdag som brannsikkerhetsvakt i Notre-Dame, men det er akkurat hva som skjer med den navnløse vikaren (Oumar Diolo) vi møter i starten av filmen. Han får utdelt en altfor stor uniform, og har knapt rukket å sette seg til rette ved pulten før brannalarmen hyler i sakristiet. En aldrende vakt med astma sendes opp for å undersøke saken, men han ender opp med å dobbeltsjekke feil sted og legger ikke merke til røykutviklingen på loftet før han avviser hele greia som en teknisk feil i alarmanlegget. Brannvesenet blir først kontaktet 28 minutter senere; av en bekymret politimann på ferie i Italia, som har oppdaget røykutviklingen på et turistbilde en bekjent sendte ham på mobilen (et av flere elementer som hadde virket usannsynlig i et tradisjonell katastrofefilm, men faktisk skjedde). Brannbilene blir fanget i trafikkork under ettermiddagsrushet i Paris, som selv på en god dag kan være et helvete å manøvrere – og ankommer katedralen femti minutter etter at brannen startet. Konstablene inkluderer to unge aspiranter som er på sitt første oppdrag, og kastes rett inn i en historisk katastrofe.
[ Kirurgen har alt på stell. Helt til han gjør en alvorlig feil, og alt raser... (+) ]
Herfra tårner problemene seg opp enda mer: mens brannmannskapet må kjempe seg opp trange vindeltrapper til låste dører, med giftig røykutvikling og dårlig sikt. Mangel på kommunikasjon, smeltende bly og ødelagte vannrør gjør slukningsarbeidet enda vanskeligere. Til slutt er det opp til en liten gruppe brannkonstabler å redde dagen, i det ledelsen beskriver som «et selvmordsoppdrag».
Et stort ensemble av rollefigurer (alle basert på høyst virkelige personer) sørger for at vi ikke blir særlig godt kjent med noen av de medvirkende, men hovedrollen spilles uansett av flammehavet. Filmen ser nærmest ut til å si at det var folkets religiøse lovsang, en liten pikes bønnelys og gudstroen til de fremmøtte utenfor Notre-Dame som til syvende og sist reddet katedralen med et «mirakel», og det er jo bare unødvendig fjollete. Og et snodig retningsvalg fra en regissør som i intervjuer har beskrevet seg selv som «det perfekte eksempelet på en ateist». Pluss temmelig respektløst mot brannkonstablene som tross alt risikerte livet for å slukke brannen.
I overkant mye tid vies til forsøkene på å frakte «de hellige relikviene» helskinnet ut av flammehavet, inklusive det som påstås å være tornekronen til Jesus og en av naglene fra korsfestelsen – komplett med innklippsbilder av prester som gråter av glede over at disse kristne kulturskattene blir reddet, mens det insisterende musikksporet (av Simon Franglen) skur opp den sakrale koringen.
Men selv om sånt gir hele filmen en litt bitter bismak av religiøs propaganda er det ingenting å utsette på selve håndverket her. «Notre-Dame i flammer» er virkelig imponerende iscenesatt, særlig med tanke på at Jean-Jacques Annaud av åpenbare årsaker ikke hadde tilgang til Notre-Dame (scenene ble isteden spilt inn utenfor Bourgeskatedralen, i Amienskatedralen og Saint-Étienne, samt enorme sett konstruert i et filmstudio). En del datakraft har gått med til å rekonstruere hendelsene, og på et tidspunkt plassere Emmanuel Macron blant skuespillere i «Forrest Gump»-stil. Men mesteparten er iscenesatt med hjelp av kontrollerte branner i studio, kombinert med autentiske droneopptak fra Notre-Dame-brannen, nyhetsklipp og øyeblikk fanget opp av forbipasserende på mobilkameraer (som ble samlet inn fra publikum via en nettside opprettet spesielt for produksjonen).
Resultatet er en solid rekonstruksjon som plasserer oss midt i flammehavet, mye fanget opp på IMAX-kameraer som virkelig forsikrer at vi føler heten.
[ Flere nyheter om og anmeldelser av filmer, bøker, musikk, teater og TV på Dagsavisens kulturseksjon ]
