---
Roman
Ida Hegazi Høyer
«Kirurgen»
Tiden
---
Ida Hegazi Høyer har markert seg som en sterk og kompetent stemme i nyere norsk litteratur.
«Kirurgen» har et driv som klistrer leseren til sidene.
Siden debuten med «Under verden» i 2013, har hun kommet med en bok i året, med et lite stopp de siste tre årene. Til gjengjeld kom det to bøker i 2019, både romanen «ene/barnet», samt en biografi for barn, «Kim Friele».
Høstens roman, «Kirurgen» har et driv som klistrer leseren til sidene – uten å være oppsiktsvekkende original eller by på et tydelig plott. Dette er en klassisk jeg-fortelling.
Den 37-årige Henrik Wold i «Kirurgen», er en vellykket alfahann med lysende utsikter, i egne øyne. I andres øyne derimot blir det snarere formørkelse.
Stemmen til den unge kirurgen Henrik Wold er selvbevisst og selvsikker, på grensen til arrogant. Han ankommer sykehuset for en ny arbeidsdag i sin nye, blanke Tesla. Lett misfornøyd må han erkjenne at altfor mange har nettopp en Tesla. Men en enda større og dyrere bil kommer ikke på tale, kontroll med økonomien må man ha. Som med alt annet i livet. Karrieren for eksempel, han hører med i toppsjiktet. Sin unge alder til tross er han kirurgen og overlegen som aldri gjør feil. Alt ligger til rette for at han kan overta stillingen som leder av avdelingen når utslitte Ulriksen snart må gå av.
Henrik Wold tillater seg et anstrøk av nedlatende forakt for de gamle kollegaene: «gamle knarker som fortsatt hang rundt ute av stand til å foreta de operasjonene de en gang briljerte med…», tenker han, og tenker at de «slurpet i seg det siste slagget av opptjent respekt».
[ Husker du Riget? Nå er Lars von Trier tilbake med mer derfra. Terningkast og anmeldelse her (+) ]
Ida Hegazi Høyer kan dette med å streke opp et miljø, knivskarpt med de nøye utvalgte ordene, og samtidig gi et avslørende bilde av den unge Henrik Wold og hans mindre gloriøse sider og holdninger. Bange anelser, uro og kommende nedturer ligger innbakt som nesten usynlige lag i fortellingen, allerede i åpningskapitlet. En uro som forsterkes når Henrik Wold får beskjed om en helt ordinær blindtarmoperasjon av en niårig jente. En jobb som også krever hans empatiske evner, som ikke er like velutviklede som de profesjonelle.
Hun overrasker ikke med språklige sprell.
Det er underholdende, det er psykologisk skarpt og ubehagelig.
Språklig hører ikke forfatteren til de mest oppfinnsomme, hun overrasker ikke med språklige sprell. Snarere kan det være noe stramt og akademisk over stilen til Ida Hegazi Høyer. Men ofte, som i høstens roman er det imponerende presist, med de fineste observasjoner.
Ida Hegazi Høyer har i flere av romanene sine problematisert tosomhet versus ensomhet. I «Kirurgen» er parforholdet også et sentralt tema. Henrik har nettopp fått seg ny kjæreste i den litt eldre Hedda, en vellykket yrkeskvinne med lederansvar i en større bedrift. Et behagelig forhold, slik kirurgen Henrik ser det. En kvinne å komme til når han måtte ha behov for kroppslig kontakt, pen er hun også, og kan vises fram med fordel hos venner og familie.
For leseren blir det veldig tydelig at den 37-årige Henrik ikke helt forstår kodene og Heddas behov. Han har ingen umiddelbar drøm om å havne blant sine likesinnede, «i de pregløse rekkehusene, med småtjukke koner og masete barn».
Det er jobben og karrieren som er hans fokus. Virkeligheten der ute byr på problemer han ikke helt makter å møte. Henrik står fram som en mann uten kontakt med eget følelsesliv. Forholdet til Hedda virker å være inngått som nødløsning, noe man må ha for å passe inn. Ikke engang forholdet til den gamle faren, som er enkemann, klarer den vellykkede Henrik å pleie med et minstemål av anstendighet.
[ - Jeg forsøker å gi demens et ansikt ]
Da den rutinepregede operasjonen ikke går så bra, når det fatale skjer, komme nedturen og fallet.
En mørk sky seiler inn i fortellingen og i den unge kirurgens liv. Så fint kan Ida Hegazi Høyer formulere Henriks brutale erkjennelse: «Fra en strømlinjeformet tilværelse hadde dagene endret form til uhåndgripelige landskap av uviss materie. Og det var her han bodde nå, i landet der alt som kunne gå galt, gikk galt. Hos trollene».
Ida Hegazi Høyer imponerer med denne finslipte og avslørende jeg-fortellingen som indirekte og elegant følger en ung, intelligent mann fram til stupet – til den smertefulle erkjennelsen av hvor brutalt livet er. Sløret dras vekk. Ingenting er bestandig. Da hjelper ikke engang en blank Tesla.
[ Flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisens bokseksjon ]
