---
4
FILM
«Utvandrerne»
Regi: Erik Poppe
Sverige/Norge/Danmark/New Zealand – 2021
---
Som den salige mesterregissøren John Huston engang sa: «hvorfor gjenta gamle suksesser og gjøre dem dårligere, når man isteden kan spille inn de dårlige filmene på ny og gjøre dem bedre?». Fritt oversatt. Veldig fritt. Men ja, det er vrient å forstå hvorfor noen ville våge å nyinnspille Jan Troells mastodontfilmer «Utvandrarna» (1971) og «Nybyggarna» (1972), som i sin tid sanket seks Oscar-nominasjoner og fortsatt anses som en essensiell del av den svenske kulturarven.
Det krever baller å gi seg i kast med å forbedre dem, eller i det minste prøve å gjenskape dem for nye generasjoner. Siden ingen i Sverige tilsynelatende var i besittelse av den tilstrekkelige testikkelstørrelsen gikk den oppgaven til en nordmann, i Erik Poppe («Kongens nei», «Utøya 22. juli»). Fremfor å gape over alle de fire bøkene i Vilhelm Mobergs «Utvandrerne»-serie, velger Poppe isteden å snevre inn fokuset. Han blåser bort støvet fra disse litterære tungvekterne, skreller bort store deler av det omfattende figurgalleriet, og forteller hendelsene fra synsvinkelen til Kristina Nilsson. Den samme Nilsson som femti år tidligere ble spilt av vår alles Liv Ullmann, og nå portretteres av Lisa Carlehed.
[ Halvmaks med helmaks ensemble i «Olsenbanden – Siste skrik» ]
En fullgod innbytter som gir en mer moderne og progressiv tolkning av en tradisjonsbundet bondekvinne, bosatt i Småland på midten av 1800-tallet. Hun har et nært og sanselig forhold til ektemannen Karl-Oskar (Gustaf Skarsgård), men tidene er trange. Bygda er rammet av hungersnød, alt kornet deres brenner opp og en beinhard vinter venter dem alle. Tragediene kommer på løpende bånd. Karl-Oskar mener at familien kan få en ny start over i Amerika, der Homestead-lovene tilbyr dem et eget landområde med fruktbar mark i Minnesotas ville natur.
Han vil heller risikere alt for noe de kan kalle sitt, fremfor å leve resten av livet som trell. Kristina er forferdet av tanken på å forlate hjembygda, der sognepresten fordømmer syndig snakk om emigrering og prediker at man takknemlig må ta imot alle prøvelsene fra Gud. At du lider er jo et sikkert tegn på at Herren velsigner deg med oppmerksomhet, og den som utstår all smerten vil bli rikelig belønnet. Om ikke i dette livet, så kanskje i det neste. Etter nok en opprivende tragedie velger Kristina motvillig å følge ektemannen og barna til USA, selv om det betyr at hun mister foreldre, venner og all trygghet. Den lange skipsturen over Atlanterhavet blir turbulent, og langt fra alle overlever.
På ferden blir Kristina kjent med den skinnhellige prestefruen Judith (Sofia Helin) og hennes indremisjons-stramme ektemann Petrus (Rasmus Lindgren), som slett ikke tolererer at båtpassasjerene inkluderer den prostituerte alenemoren Ulrika (Tove Lo). Sømmelige mennesker menger seg jo ikke med syndig søppel som står i ledtog med Satan. Ulrika er nærtaken, vulgær og går aggressivt til angrep på enhver som krenker henne – men viser seg å være et sjeldent anstendig menneske, som redder Kristinas eldstedatter Lill-Märta (Kerstin Linden) fra å bli borte etter at de ankommer New York. Vennskapet som utvikler seg mellom Ulrika og Kristina blir filmens hjertevarme høydepunkt, takket være en imponerende, sårbar innsats fra popdronningen Tove Lo. I det som utrolig nok er hennes første rolle som skuespiller.
Den nye tilværelsen i Minnesota blir ikke nevneverdig lettere enn livet disse immigrantene forlot i Sverige, og det tar tid å gro nye røtter. I et desperat forsøk på å finne fellesskap og samhørighet tar Kristina noen livsvalg som står i fare for å gjøre henne forbitret, med mindre kjærligheten overvinner alt og gjør henne til et mer tolerant menneske. Erik Poppes kostbare tolkning av «Utvandrerne», med manus av Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, som også skrev «Utøya 22. juli», legger klare føringer for moderne forhold. Han understreker likhetstrekkene mellom nordiske immigranter som ofret alt for å starte et nytt liv i Amerika, og innvandrerne som gjør akkurat det samme i håp om å starte et nytt liv her hjemme.
[ «Krigsseilerne»: Mesterlig nærblikk på et av krigens dystreste kapitler ]
Utfordringene med integrering, isolasjon, kulturelle forskjeller og religiøs ekstremisme er så universelle at Poppe ikke behøver å bearbeide kildematerialet betydelig for å forsterke poengene sine. Alt han behøver å gjøre er å justere fokuset litt. Langt på vei er hans tolkning av «Utvandrerne» engasjerende, gripende og befriende lite traurig. Mer intim enn episk, og rundt fem timer kortere enn forgjengerne. Dialogen virker veldig storbymoderne i munnen på bønder fra 1800-tallet, noe som muligens er et bevisst stilvalg. Men forsøkene på å oppdatere historien begrenser seg ikke til å la M83s melankolske elektronika tonelegge filmtraileren, eller rikelig bruk av digitale bakgrunner. Poppe har skapt en impresjonistisk dannelsesreise som virker i overkant influert av Terrence Malick.
Vel, ikke den Malick som i sin tid regisserte «Days of Heaven» (1978). Den nyere tids Malick, som virrer rundt i naturen med et håndholdt kamera, mens han dulter vidvinkellinsen rett i fleisen på skuespillerne – og lar sakrale hviskestemmer supplerer selve historien. Sånne innslag føles unødvendig og direkte distraherende, som om Poppe ikke helt stoler på sine egne instinkter. Han deler heldigvis ikke Malicks ekstatiske, inderlige og til tider altoppslukende pietisme. Forfatteren Vilhelm Moberg var en intellektuell ateist, som skildret religiøsitetens destruktive kraft såpass klarøyd at romanene i sin tid forarget konservative krefter. «Utvandrerne» har hans innsiktsfulle synsvinkel i god behold, noe som bidrar vesentlig til at dette forblir en tidløs historie – som fortjener å bli gjenfortalt for nye, multikulturelle generasjoner.
[ «Ringenes Herre: Maktens ringer» kan bli en av de største begivenhetene i TV-dramaets historie ]