Halvmaks med helmaks ensemble i «Olsenbanden – Siste skrik»

---

3

FILM

«Olsenbanden – Siste skrik»

Regi: Hallvard Bræin

Norge, 2022

---

Timingen er det ikke noe å si på. Sjelden har kultur- og underholdningslivet vært mer sugent på nostalgi, og hva er vel mer passende rent tidsmessig enn å løfte Olsenbanden inn i en ny tid, hvor man kan leke med stereotyper, fjolle med sjangerfilmen og bruke Oslos nye bydeler og gatebilder på samme vis som de gamle Olsenbanden-filmene banet vei for. Alt dette ligger som premiss for «Olsenbanden – siste skrik», en film som virkelig tar byen i bruk og spiller høyt på det nye Munchmuseet i Bjørvika og Operaen ved siden av. Alt er «taima og tilrettelagt» for en ny kickstart på en filmserie absolutt alle uansett generasjonstilhørighet kan forholde seg til.

Så var det dette med tilretteleggingen da. Filmskaperne bak «Olsenbanden – Siste skrik» dyrker nostalgien samtidig som de forsøksvis tar innover seg det faktum at tre garva småforbrytere med mentalt alderstillegg skal tilpasses en ny tid der ikke bare teknologi og bybilder har endret seg, men også de kriminelle miljøene. Manusforfatter Karsten Fullu har god erfaring med å dyrke nostalgien i nye rammer etter manusarbeid på blant annet animasjonsfilmene basert på Aukrusts Flåklypa-univers og filmene basert på henholdsvis den gamle «Fjols til fjells»-klassikeren og «Tre nøtter til Askepott», samt en rekke underholdningsserier for fjernsyn, som «Side om side» og «Førstegangstjenesten». Men i arbeidet med «Olsenbanden»-filmen knaker det i sammenføyningene mellom gammelt og nytt.

Et nytt team skuespillere ikler seg bokstavelig talt rollene som ble udødeliggjort av Arve Opsahl, Sverre Holm, Carsten Byhring og Aud Schønemann. Nå er det Anders Baasmo, John Carew, Elias Holmen Sørensen og Charlotte Frogner som forvalter arven som henholdsvis Egon Olsen, Benny, Kjell og Valborg. De utgjør en fin gjeng, gjenkjennelige som typer og som personer, med god tilstedeværelse uten at de spiller ut blåkopier av originalene. Og det starter i den velkjente enden, med en prolog av et brekk som inkluderer en Franz Jäger-safe og Benny og Kjell som kløner til det hele slik at Egon Olsen havner i fengsel, igjen, til kriminalinspektør Hermansens (Vidar Magnussen) utilslørte fryd.

[ «Krigsseileren» viser oss krigens brutale virkelighet, i en nødvendig film som plasserer enkeltmennesket i forgrunnen  ]

Oppskriften er gitt. Det blir en hyllest til den norske Olsenbanden-nestoren Knut Bohwim, og hovedgalleriet som er på plass når Egon kommer gående ut av de velkjente dørene til «Botsen», til veivende flagg fra sine kumpaner, for anledningen i elbil fra et av byens mange bilkollektiver. På plass er også Bøtta, en gangsterleder av det moderne slaget, med hip hop dundrende ut fra fete biler og en egen «posse» på slep. Lisa Tønne spiller Bøtta og er filmens virkelige friske pust, i en rolle som tar god plass i handlingen. For øvrig har Tønnes podkast-kompanjong Sigrid Bonde Tusvik også en liten rolle, men den gjøres det dessverre altfor lite ut av.

Det er i det hele tatt mye det er litt for lite av, og litt som det til gjengjeld er veldig mye av i «Olsenbanden – Siste skrik». Ideen med å stjele Edvard Munchs «Skrik» er god, og føyer Olsenbanden inn i en hel liten tradisjon når det gjelder ikke bare «Skrik» men Munch-tyverier generelt. Med Hermansen som nyutnevnt sikkerhetssjef for det nyåpnede Munchmuseet er det duket for kupplaner, politi- og røverfaglig rivalisering og mange arkitektursprell. Det er ikke helt «Mission: Impossible» over opplegget, men planen er underholdende nok. Gjennomføringen derimot, bærer preg av at filmskaperne ikke helt stoler på at ideene og manus bærer filmen, noe som fører til at intetsigende scener tværes ut langt utover komikkens grensesnitt. Det igjen går utover den dramaturgiske «taimingen» når de skaper unødig friksjon under forsøkene på å bygge en smart kronologi.

[ Filmhøsten 2022: Ingen norske spillefilmer med minoriteter på regi ]

Dette gjelder spesielt scenene med sikkerhetsvakter, stadige alarmer og Hermansen og hans assistent Holm (Ole Johan Skjelbred). Vidar Magnussen har muligens fått lov å «freestyle» seg gjennom sine scener, kort sagt være mer Magnussen enn han vanligvis er. Det blir som en endeløs manisk og hyperventilerende gjentakende serie «høydepunkter» fra «Side om side». Sikkert en god idé på papiret, som burde være trimmet i klipperommet.

Mange av scenene føles også generelt «trange», avgrensede og preget av kompromissløsninger, noe vi skjønner har å gjøre med begrensede innspillingsløsninger i et nedstengt Oslo preget av smittevern. Som i to viktige sekvenser som innebærer scener fra Operaen. I den første har de åpenbart ikke kunnet filme i selve Operaen, i den andre har de fått muligheten. På den annen side inneholder filmen tidenes lengste og mest rendyrkede biljaktscener vi har sett fra Oslo, kanskje ikke så overraskende siden Hallvard Bræin sitter i regiførersetet i sin første spillefilm etter «Børning»-trilogien. Men også her er mengden statister og preg av «byliv» begrenset.

[ Rapperen Kamelen vinner på sjarmen og talentet i «Si ingenting» (+) ]

Bræin er sammen med fotograf Askild Edvardsen god til å finne balansen i de store eksteriørscenene, enten de spilles ut inne i eller på utsiden av Munchmuseet, på «utstyrshandel» eller i gatebildet. Det som lugger er de tettere scenene hvor dialog og kjemi skal tilpasses filmens øvrige rytme. Magnussens frislipp er nevnt, men vittighetene føles halvhjertede og flate, og spenningsfeltene mellom for eksempel Valborg og Egon blir underspilte og påtatte. De er også preget av manglende vilje i manus til å finne ny og dagsaktuell forankring i det klasseorienterte gjenkjennelige som preget originalfilmene.

Dialogen skjemmes noe av at den gamle sjargongen fra de opprinnelige Olsenbanden-filmene delvis er videreført, og den kolliderer med dagens språk, slang og væremåte. Mens filmen har full gass i de handlingsdrivende scenene, blir den derfor skuffende hul når det kommer til den mellommenneskelige dynamikken. Den gamle vignettmusikken er beholdt på et par sentrale steder, ellers legger soundtracket seg tung over en helhet som i utgangspunktet har et lett og ledig ganglag. På plussiden er likevel et helmaks samspill mellom Baasmo, Carew og Sørensen, et trekløver som kontrastmessig kler hverandre, og Stella Werdenhoff som blir et nytt tilskudd til figuruniverset som Kjell og Valborgs handlekraftige datter Bassa.

«Olsenbanden – Siste skrik» er ikke nødvendigvis kjedelig, men heller ikke særlig morsom. Ideene fungerer tidvis som gode anslag, men gjennomføringen er sjelden direkte spennende, selv om filmen reddes av et par små «twister» som vi ikke skal avsløre her, og som forsøksvis rykker oss ut av det forventede og det forutsigbare. Dette vil nok et stykke på vei fungere som en snill familiefilm som tar underholdende hensyn til de fleste (inkludert er raping og store menn i ballettkostymer), men noen helmaks ny og revolusjonerende opplevelse er det ikke denne gangen. Men, det kommer garantert en sjanse til.

«Olsenbanden – Siste skrik» har ordinær kinopremiere fredag 2. september.