Eventyret om prinsesse Diana gjenfortalt som et gotisk mareritt

---

5

FILM

«Spencer»

Regi: Pablo Larrain

Eng./Ty./USA/Chile -2021

---

«Spencer» er et tabloid-eventyr om prinsesse Diana gjenfortalt som et gotisk mareritt, og en bitter motgift til rojalistiske såpeoperaer som «The Crown» – der det britiske monarkiets tomme fasade brytes ned og den råtne grunnmuren eksponeres. Larrain benytter samme subjektive fremgangsmåte som i Jaqueline Kennedy-dramaet «Jackie» (2016), der han tok for seg det nærmeste USA har hatt en kongefamilie. «Spencer» utspiller seg også i skumringslandet mellom myte og menneskeskjebne; spilt inn på kornete 16mm av franske Claire Mathon og akkompagnert av et truende musikkspor av «Radiohead»-gitaristen Jonny Greenwood. Fra første øyeblikk understreker «Spencer» at dette ikke er et tradisjonelt biografisk drama, men ifølge åpningsteksten en «fabel om en virkelig tragedie». Så ikke strengt tatt en sann historie, selv skildringen av prinsesse Dianas turbulente, indre landskap føles helt sannferdig.

«Spencer» er så til de grader mer vellykket enn den forrige spillefilmen om prinsessen av Wales: den ufrivillig komiske kalkunen «Diana» (2013) med stakkars Naomi Watts. Det var fint lite som antydet at Kristen Stewart ville være bedre egnet til å tolke denne krevende rollen, men hun benytter sin passive spillestil til sin fordel og leverer en virkelig overbevisende, sympatisk prestasjon som Diana. For første gang ser vi ikke umiddelbart skuespilleren Kristen Stewart, selve personifiseringen av et slapt håndtrykk, men utelukkende rollefiguren hun spiller – i en oppsiktsvekkende metamorfose som sikret henne en velfortjent Oscar-nominasjon.

[ Netflix-film fikk 12 Oscar-nominasjoner. Se hele listen her ]

Prinsesse Diana spilles av Kristen Stewart

Den britiske kongefamilien samles for å feire julehelgen 1991 i hennes majestets Sandringham-gods, bare noen steinkast unna Spencer-familiens forlatte herregård der Diana (Kristen Stewart) vokste opp. Prinsessen har impulsivt bestemt seg for å kjøre dit på egen hånd i sin Porsche 911-sportsbil, uten kortesje eller livvakter. Som et varsel på kommende tragedier ser vi at Diana ikke har på seg sikkerhetsbeltet, mens hun kjører seg vill på vei gjennom Norfolk. At hun ankommer de for sent til de obligatoriske julesmørbrødene blir ikke sett på med blide øyne.

Sandringham er et kaldt, støvete ispalass i slekt med Overlook Hotel, der tiden alltid står stille, veggene har ører og Dianas minste bevegelser blir kartlagt til enhver tid. Staben ledes av den stramme majoren Alistar Gregory (Timothy Spall), som insisterer på at Diana blir rituelt veid før julemiddagen i henhold til hennes majestets ordre. «Ingen er hevet over tradisjonene». Alle forventes å legge på seg minst halvannen kilo for å bevise at de har verdsatt julefeiringen, en tradisjon innført av prins Albert i 1847. Opprinnelig ment som litt kongelig moro, men nå mest en trykkende påminnelse om at alle i hoffet kjenner til Dianas problemer med bulimi.

Overvåkes for å unngå paparazzier

Majoren er til stede for å overvåke den dypt plagede prinsessen, forsikre at hun opptrer korrekt og ikke blir fanget opp av telelinsene til paparazzifotografene som svermer rundt eiendommen. Hun er et uønsket uromoment, som dytter den naturlige maktbalansen ut av likevekt. Anstøtelig menneskelig mens hun behandler tjenerskapet som likeverdige mennesker, og i konstant opposisjon til de tomme ritualene som hever Windsor-familien høyt over vanlig dødelige.

[ Feelgood på kino kan knapt bli bedre enn i filmen «CODA», en frisk vri på en velbrukt oppskrift ]

Diana virker hjerteskjærende fortapt, fryktelig isolert og desperat ensom. En fri fugl fanget i flukt, vingeklippet og låst inne i et trangt gullbur. Ikke ulikt fasanene som ales opp på eiendommen bare for å bli skutt i hjel under den kongelige jakten, og ellers blir likegyldig overkjørt på veien inn til godset.

Dianas spiseforstyrrelser

«Spencer» skildrer prinsesse Dianas psykiske problemer som den eneste naturlige reaksjonen på en kvelende rigid, gledesløs tilværelse under konstant overvåking. Hennes eneste allierte er kjøkkensjefen Darren McGrady (Sean Harris) og den kongelige påklederen Maggie (Sally Hawkins), begge høyst virkelige personer som ble intervjuet av manusforfatter Stephen Knight. Sønnene William (Jack Nielen) og Harry (Freddie Spry) er for unge til å helt skjønne hva som skjer, men de forstår at mamma slett ikke har det bra. Dianas virkelighetsoppfattelse er på vaklende grunn; Spiseforstyrrelsene tvinger henne til å kaste opp ethvert måltid, hun tyr til selvskading og blir besatt av tanken på å bryte seg inn i det falleferdige familiehjemmet Park House.

[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]

Prins Charles og Camilla Parker Bowles

Diana blir dessuten hjemsøkt av det metaforiske gjenferdet av Anne Boleyn, en fjern slektning fra den tiden britiske kongeligheter kvittet seg med brysomme koner ved å kappe hodene av dem. Vi ser knapt resten av kongefamilien som annet enn fordømmende skikkelser i periferien, mens dronning Elizabeth (Stella Gonet) skildres som en distansert monark med skarpe, foraktfulle øyne. Prins Charles (Jack Farthing). åpenbarer seg som en unnvikende, svak mann som knapt klarer å vedkjenne at Diana eksisterer, mens han sender raske blikk til sin elskerinne Camilla Parker Bowles. «Spencer» følger prinsesse Dianas subjektive synsvinkel inn i et stadig mer diffust mareritt (inspirert av John Cassavetes-klassikeren «A Women Under the Influence»), som forhåpentligvis vil skremme prinsessedrømmene ut av generasjoner med unge piker.

Pablo Larrain skildrer kongehuset som et absurd, anakronistisk rollespill, der ingen våger å påpeke at keiserne er kliss nakne og de opphøyde representantene for den britiske folkesjelen har mistet sin egen sjel. Forsøket på å gi en så deprimerende historie en oppløftende slutt lugger litt med helheten, men «Spencer» er den første filmen jeg har sett som gir et plausibelt portrett av hvordan det kan fortone seg å være en outsider fanget på innsiden av det britiske monarkiet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen