5
Drama
«Elle»
Regi: Paul Verhoeven
Fr/Ty/Be - 2016
Den aldrende provokatøren Paul Verhoeven har knapt vært bedre enn med «Elle», en finurlig sammenskrudd blanding av thriller og svart komedie, holdt i ørene av en mester og løftet ytterligere av hovedrolleinnehaver Isabelle Huppert. Med ubehaget og overgrepet som utgangspunkt, fører han oss inn i en historie der de psykologisk betente lagene avdekkes som med en mandolin, der tynne flak skjæres av en råtten frukt. Det begynner med en brutal voldtekt, stilisert filmet og med offerets katt som uberørt tilskuer. Allerede i åpningsscenen trekker Verhoeven oss inn i en intrikat sjangerlek der betrakterens rolle identifiseres, med det visuelle som slående ramme.
Les også: Slakterromanse vant Gullbjørnen
Den maskerte overgriperen reiser seg og forsvinner ut verdandadøren, Michèle (Huppert) ligger igjen på gulvet, blødende blant knuste vinglass og potteskår. Hun reiser seg som i transe, henter kost og feiebrett og rydder rolig opp etter udåden, og som i et rituale renser hun seg fra opplevelsen og fortsetter som om ingenting er hendt. Det mest synlige tegnet på at hun likevel er rystet er innkjøpet av en isøks... Først lang tid etterpå forteller hun det til sine nærmeste venner, den ene av dem hennes elsker, bestevenninnens ektemann. Hun angrer, vil ikke gjøre dem urolige, likevel starter ballen å rulle. Hun var ikke et tilfeldig offer, voldtektsmannen har neppe fullført det han har satt seg fore, og hennes jakt på sin overgriper sammenfaller med historiske tilfeldigheter, som at faren hennes, et monster av en massedrapsmann som har sitter førti år i fengsel, søker om benådning. Hvilken rolle spilte den da ti år gamle Michèle i farens grufullheter? Hva visste hennes mor, en i dag sexavhengig løs sosial kanon, og har voldtekten av Michéle og andre hendelser noe med farens handlinger å gjøre?
Les også: På gjengrodde stier
Verhoeven smører tjukt på med tynne strøk av lummer uro og hendelser som vekker like deler avsky og nysgjerrighet, som en gåte som skal løses selv om du tidlig aner at løsningen er opp til betrakteren å definere. «Elle» bygger på romanen «Oh...» av Philippe Djian, en Louis-Ferdinand Céline-inspirert forfatter med en gjennomfilamtisert bibliografi, ikke minst kjent for romanen som filmen «Betty Blue – 37°2 grader om morgen» bygger på. Som bærende skikkelse, katalysator og raffinert motor i denne filmatiseringen, har Verhoeven valgt en skuespiller som gjennom år har presset grensene for hva som er mulig å tillate seg uten å gå på akkord med seg selv. Isabelle Hupperts tolkning i Micahel Hanekes «Pianolærerinnen» er fortsatt en rystende milepæl i faget. Hun har finpusset sin kaldt beregnende framtoning gjennom filmer som Eva Joly-portrettet «Maktens komedie» og til en viss grad Joachim Triers «Louder Than Bombs». Her går hun på et vis lenger, og aldri har Huppert vært så rystende god, særlig satt opp mot Verhoevens varme blikk på hennes isende beregnende manipulasjon av sine omgivelser, hvor alle er brikker i et spill der innsirklingen av gjerningsmann og årsaksmønster er veien mot et udefinert mål. Som i et dataspill der nye luker og nivåer åpnes gjennom mestring.
Les også: Taus åpenbarelse
Det er nettopp dataspill som er Michèles yrke. Hun er kulturmennesket som har overtatt som øverste leder av en spillprodusent som lager ultravoldelige, sexistisk nedverdigende spill myntet på unge gutter, og hun egger sine medarbeidere til å tøye grensene, der også. Hennes hedonistiske og beregnende manøvrering er med på å understreke hvordan hun går mot strømmen, både satt opp mot forventningene til et reaksjonsmønster etter et traume, og til kvinnen som kontrollør, påvirker og aksjonist snarere enn som en offerskikkelse. Filmens overraskende humoristiske dimensjon ligger i Michéles manipulasjon, hvordan hun (også bokstavelig) kler av omgivelsene, hvordan hun snur situasjonene til egen fordel. Michéles styrke er hennes våpen, at hun i gitte situasjoner agerer utenfor konvensjonene, både de i virkeligheten og filmsjangerens, gjør henne til en ambivalent feministisk kraft.
Les også: Klagesang for en utslitt sjel
At Paul Verhoeven, mannen bak «Basic Instinct», «Total Recall» og «Showgirls» skulle komme opp med denne filmen overrasker egentlig ikke om man kjenner hans tidligere arbeider. Som før makter han på finurlig vis å relatere handling og figurer til nåtidig tematikk, og Huppert spiller en rolle for framtida som både er dagsaktuell, inspirerende og lovende med tanke på skriket etter sterke roller for kvinnelige skuespillere i en gitt alder. Men så er det da også bare en Isabelle Huppert. Hun var årsaken til at filmen ikke ble laget med en amerikansk stjerne istedet. Hun fikk Golden Globe og ble Oscar-nominert for innsatsen. Nå er det plent umulig å forestille seg «Elle» uten Huppert, men om Verhoeven i en alder av 78 år har levert en absolutt karrieredefinerende film, har Huppert prestert over evne, på et nivå få skuespillere kan, vil eller tør å bevege seg.
