Film

Astrid S fyller skoene og vel så det

Astrid Smeplass fyller Askepotts glitrende ballsko med jordnær sjarm og sterk egenvilje i «Tre nøtter til Askepott», en film som har alt som skal til for å bli en ny sjangerklassiker.

5

FILM

«Tre nøtter til Askepott»

Regi: Cecilie Mosli

Norge, 2021

Noen eventyr er farligere å begi seg ut på enn andre, og få ting er så skummelt som å lage en ny versjon av en klassiker svært mange har et inderlig og kjært forhold til. Når det er sagt er det ett og annet som taler for at den østtysktsjekkiske klassikeren «Tre nøtter til Askepott» fra 1973, som hundretusenvis av nordmenn benker seg for å se på NRK hver eneste julaften, tåler en nyinnspilling. Ikke dermed sagt at den litt støle originalen med Knut Risans ridderhøviske fortellerstemme er en saga blott selv om det nå kommer en norsk nyvinning.

Originalens slitesterke suksess bygger på gjenkjenneligheten i det saktmodig eventyrlige, og posisjonen den har fått som en del av nordmenns juletradisjoner. Den nye «Tre nøtter til Askepott»-produksjonen får en til å spørre seg hva som skal til for at en film skal få en levetid på mange tiår og vinne appell over flere generasjoner. Uten utgangspunkt i et lineært TV-monopol, og uten den godt voksne generasjonens uslitelige fascinasjon for det nostalgiske og «ostalgiske», er det ingen automatikk i at en moderne filmatisering vil bli en årviss nødvendighet, uansett hvor eventyrlig den måtte være. Filmskaperne ser heldigvis ut til å ha lave skuldre på det punktet, og konsentrerer seg heller om å lage en solid familiefilm med bred appell og med kjernen i historien som rettesnor.

«Tre nøtter til Askepott»

Astrid S er Askepott

Popsensasjonen Astrid S, eller Astrid Smeplass i denne sammenhengen som Askepott, er sammen med Cengiz Al som Prinsen likevel gode argumenter for at filmen kan bli slitesterk, selv om den i seg selv ikke er revolusjonerende verken hva gjelder dramaturgi eller handling. Som helhet er heller ikke dette filmeventyret mer moderne enn at det kan tåle å kverne litt i tidshjulet. Historien er lagt til et tidløst vinterrike så langt tilbake i en middelaldersk tid at man jakter med pil og bue, kapprir med hester og lar en konge og en dronning regjere så eneveldig at de kan invitere døtrene fra de peneste familiene i riket til ball for at prinsen skal velge seg en ektemake. Og siden historien i utgangspunktet er mer og mindre intakt, bor Askepott sammen med en vel så eneveldig stemor og hennes datter på en storgård. Innspillingene gjort dels i Norge og dels i Litauen, og gjennom noen koronakompromisser som de færreste vil legge merke til.

«Tre nøtter til Askepott»

Spenningen i historien knytter seg til hvorvidt kongen og dronningen (Thorbjørn Harr og Nasrin Khusrawi) vil invitere dem til det store ballet. Ja, ikke Askepott da, selvfølgelig, hun er forvist til høyloftet i stallen og grua på kjøkkenet, når hun ikke må slave for stemoren, for øvrig glimrende «ondt» framstilt av Ellen Dorrit Petersen.

Cecilie Mosli har regien

Regissør Cecilie Mosli har med «Tre nøtter til Askepott» laget sin første spillefilm, men har lang erfaring med å formidle de store historiene etter å ha vært serie- og episoderegissør på en rekke solide TV-dramaer, også internasjonalt. Sammen med manusforfatterne tar hun utgangspunkt i manuset på «Tri orísky pro Popelku» som originalen het, og ut fra det skaper de et innbydende kostymedrama med et dagsaktuelt formspråk. De helt nødvendige oppdaterte verdivalgene legges inn i fortellingen gjennom detaljer, personligheter og vendinger som glir sømløst inn. Språk og replikker er endret fra det høviske til det nesten folkelige, og det litt stive alvoret balanseres med passe mengder animert magi og humoristiske biroller. At Mosli er en skuespillernes regissør skinner gjennom det hele.

Særlig Nils Jørgen Kaalstad som hoffets pompøse altmuligmann og danselærer får boltreplass, men også den lunt flørtende tonen mellom storgårdens to eldste blant tjenerskapet, spilt av Bjørn Sundquist og Anne Marit Jacobsen, er flott turnert av både skuespillere og Cecilie Mosli. Legg til Nader Khademi som tertefin kjoledesigner og ikke minst Ingrid Giæver som stesøsteren. Hennes rolle er ikke veldig stor, men hun får til de grader vist fram en komisk timing som er slående.

«Tre nøtter til Askepott»

Askepott drømmer også i denne filmversjonen om å gå på ballet, men bak et bankende og ambisiøst ønske om å høre til, bærer hun med seg en oppdragelse som innebærer å være fri, jakte, være ute, ri og vurdere framtida ut fra hva hun selv bestemmer. Astrid Smeplass kler denne rollen godt, og uten at hun gjør den helt store dramatiske tolkningen har hun en indre utstråling som gjør hennes Askepott tvers gjennom troverdig, både som ung jente med bein i nesa, og som prinsessen i eventyret. Det gjelder videre de store scenene i naturlige omgivelser med gnistrende snø og norsk fjellheim som ramme.

Cengiz Al, fra «Skam» til Askepott

Alt dette er fint og storslått skildret av fotograf Trond Tønder, som også har et nennsomt håndlag med de nære menneskelige skildringene, der refleksjon og undring får god plass, særlig i scenene med og mellom Astrid Smeplass og Cengiz Al, kjent fra «Skam» og «Alle utlendinger har lukka gardiner».

I likhet med filmskaperne trenger heller ikke vi gjøre det helt store poenget ut av at «Tre nøtter til Askepott» er historisk i norsk sammenheng. Men det må nevnes at det knapt kan bli riktigere enn at en potensiell svært populær familiefilm løfter fram et stort skuespillerensemble satt sammen med tanke på representasjon og mangfold, og det uten å bli påfallende eller understrekende.

Helt i tråd med dette blir den siste halvdelen av «Tre nøtter til Askepott» vridd til en smart, medrivende og dessuten påfallende dramatisk tolkning av hvordan en tradisjonell historie av dette slaget kan sno seg unna «snipp, snapp, snute»-konklusjonen og heller være et eventyr av i dag, der det er opp til enhver å selv bestemme hvordan man ønsker at det hele skal slutte, eller kanskje aller helst fortsette.






Mer fra Dagsavisen