«Clue: Maltesergåten» er detektime for de mellomstore

4

FILM

«Clue: Maltesergåten»

Regi: Thale Persen

Norge - 2021

Den tidligere politimannen Jørn Lier Horst har blitt en pålitelig og veldig produktiv leverandør av bøker for de fleste alderstrinn. «Clue: Maltesergåten» sikter inn en litt eldre målgruppe enn Horst-filmatiseringene «Operasjon Mørkemann» (2018) og «Operasjon Mumie» (2019), som var basert på hans «Detektivbyrå nr. 2»-barnebøker. Tittelen får dette til å høres ut som et familievennlig eventyr (eller eventuelt et sjokoladekulebasert rebusløp) i Dan Brown-stil, men «Clue: Maltesergåten» er isteden et mordmysterium for barn. Noe som sørget for at filmen har fått en strengere niårsgrense, med begrunnelsen: «Inneholder enkelte mørke og dramatiske scener, med faretruende situasjoner og skildring av lik». Jeg tror ikke det er noen fare for at unger i skolealder vil bli nevneverdig vettskremt av noe i denne milde, godmodige barnefilmen.

Historien er basert på de to første bindene i Jørn Lier Horsts populære «Clue»-serie, som spenner over tretten romaner – med et samlet opplag på over en halv million bøker. Så det er litt å ta av her, og det er åpenbart at produsentene satser på at dette blir starten på en filmserie. Vi snakker om den typen familiefilm som danskene har gjort til en spesialitet; som er såpass homogen og fri for lokalt særpreg at den lett kan dubbes for et internasjonalt marked. «Clue: Maltesergåten» holder sånn sett et stabilt skandinavisk nivå, og lever opp til intensjonene.

[ Filminstitutt-sjef i mangfoldsdebatt: – Vi trenger flere som «Bridgerton» ]

Det er sommerferie i fredelige Skutebukta, der tolvåringen Cecilia (Julia Mælumshagen Nymoen) driver et koselig skjærgårdspensjonat sammen med pappa Alan (Kyrre Haugen Sydness). Etter å ha servert morgenkaffen til gjestene dras Cecilia ned på strandkanten av bestevenninnen Une (Kenza Olympia Iteka), selv om hun har et veldig anstrengt forhold til dette badevannet. Det var her Cecilias mor ble funnet druknet under mystiske omstendigheter for ganske nøyaktig et år siden, og det tar ikke mange minuttene før jentene finner enda et lik. Avdøde viser seg å være fengselsfuglen Levi Hildonen, en aggressiv slubbert som ranet en gullsmed sammen med en ukjent medhjelper. De stakk av med blant annet en antikk gullklokke verdt ti millioner kroner, som fortsatt er savnet.

Politiet avskriver dødsfallet som en drukningsulykke, men Cecilia er overbevist om at Levi ble myrdet av noen som var ute etter å finne den verdifulle Malteserklokken. Hun bestemmer seg for å etterforske saken selv, og får følge av den nyinnflyttede bygutten Leo (Felix Sollie), bestevennen Une og hennes hund Egon. De oppdager at gullsmedraneren Levi var en barndomsvenn av Cecilias mamma, som etterlot en dagbok der hun skrev om å snike seg ut bak ryggen på ektemannen Alan. Mystisk. Kanskje denne saken har en forbindelse til morens død? Pappa Alan er ikke særlig mottakelig for Cecilias teorier, og politiet tar ikke oppdagelsene hennes seriøst. Men hun mistenker at den skyldige er en av gjestene på Pensjonat Perlen, særlig etter at noen prøver å bryte seg inn på rommet hennes.

[ Fjollete og flyktig familieunderholdning (+) ]

Det vil være en overdrivelse å påstå at dette mysteriet er kjempeoppfinnsomt, særlig i forhold til sine danske forbilder. Mens danskene er opptatte av fantasifulle eventyr, tidsreiser og magiske duppeditter er «Clue» mye mer jordnær og typisk norsk-hverdagslig. Filmen har allikevel en høvelig velkonstruert intrige, som er effektivt fortalt og nøster opp de fleste løse trådene til slutt. Regissør Thale Persen («Julekongen – Full rustning») har omgitt barneskuespillerne med rutinerte veteraner. Bjørn Floberg er den eksentriske fiskeren Gamle-Tim, Henrik Mestad en veldig eksentrisk lokalkunstner, Anne Krigsvoll en tilsvarende eksentrisk ornitolog og Andreas Cappelen en mystisk, jordbæris-fiksert grinebiter med kroppen full av nikotinplaster. Så litt eksentrisk, han også.

«Clue: Maltesergåten» fungerer best når tonen er humoristisk og drevet av uskyldig eventyrlyst. Kanskje ikke like bra under de mer dramatiske og alvorstunge partiene. Det bombastiske, orkestrale musikksporet av Henrik Skram må gjøre de tunge løftene, for å signalisere følelsene som de unge skuespillerne og Thale Persens håndverksmessige regi ikke alltid er i stand til å uttrykke. «Clue: Maltesergåten» fyller allikevel et tomrom, og sikter inn en aldersgruppe som ikke er så bortskjemt med kinofilmer. Dem et sted mellom ni og tolv år: som har vokst fra de tradisjonelle barnefilmene, og ikke ennå er gamle nok til å se «young adult»-filmer beregnet på eldre tenåringer. Skal vi tro salgstallene for «Clue»-bokserien utgjør de et stort marked, så jeg vil bli veldig overrasket hvis det ikke kommer flere filmer i denne serien. Forhåpentligvis fort og på løpende bånd, før målgruppen (og barneskuespillerne) vokser fort fra disse lune, småkoselige krimhistoriene.