5
DRAMA
«Godzilla vs Kong»
Regi: Adam Wingard
USA/Au./Ca./In. - 2021
Det er vanskelig å påstå at Legendary-studioets såkalte MonsterVerse-filmer har vært en uforbeholden suksess, og etter fire kostbare storproduksjoner sitter vi igjen med minst like mange skuffelser som gleder. Nå kulminerer alt sammen med mestermøtet «Godzilla vs Kong», som heldigvis er den mest underholdende filmen i serien. Toskete, ulogisk og umulig å ta særlig seriøst, men fortsatt mye moro. Så flaks at opptakene startet før forgjengeren «Godzilla: King of Monsters» (2019) floppet så spektakulært på kino, ellers ville vi neppe ha fått sjansen til å se to av filmhistoriens mest ikoniske udyr brake sammen igjen. I løpet av seriens gang har produsentene gamblet på forholdsvis ukjente indie-regissører uten tidligere erfaring når det gjelder enorme Hollywood-budsjetter, med heller dårlig uttelling.
Denne gangen har valget falt på Adam Wingard, mannen bak glimrende lavbudsjett-sjangerfilmer som «You’re Next» og «The Guest» (pluss mindre glimrende «Blair Witch»). Han viser seg å være et smart valg som er i besittelse av oppriktig entusiasme for monsterfilmer, og en skarp forståelse av hvordan de fungerer. Wingard manøvrerer seg smidig gjennom filmseriens kompliserte intriger og voksende rollegalleri, men stålfokus på hvorfor vi ser filmer som dette. Ikke først og fremst for å sette pris på god dialog, gripende mellommenneskelige relasjoner og dypsindig tankegods. Vi er her for å se digitale kjempebeist denge løs på hverandre med jevne mellomrom, og bryr oss fint lite om hva som skjer med de små, ubetydelige maurmenneskene som måtte befinne seg mellom dem.
[ Glad i blockbustere? Nå står Marvel-høydepunktene i kø ]
King Kong lever bedagelige dager i eksil på Skull Island; trygt forskanset under en gigantisk kuppel som forsikrer at han ikke vekker oppmerksomheten til sin naturlige titaner-erkefiende Godzilla. Da vi sist så kjempeapen i «Kong: Skull Island» (2017) var han var en temperamentsfull tenåring. Femti år senere har King Kong blitt betydelig større, rundere i kantene og er i stand til å kommunisere med tegnspråk. Han har dannet et nært bånd til døvstumme Jia (Kaylee Hottle), adoptivdatteren til den antropologiske lingvistikk-professoren Ilene Andrews (Rebecca Hall). Godzilla ser ut til å ha glemt sin status som menneskenes beskytter, og går rasende til angrep på storkonsernet Apex Cybernetics i Florida. Konsernsjefen Walter Simmons (Demian Bichir) mistenker at eneste måte å overvinne den iltre kjempeøgla er å spore opp en mektig energikilde som befinner seg i jordens indre.
Til å lede ekspedisjonen rekrutterer han geologen Nathan Lind (Alexander Skarsgård), som satser på at King Kong kan geleide dem til sitt underjordiske fødested gjennom en inngang på Antarktis. Sier seg selv at Simmons pønsker på fantestreker, og at hele planen går rett til Helvete. Godzilla går til frontalangrep på King Kong under båtturen til Antarktis, noe som blir starten på en episk fribryterkamp som får sitt neonbelyste klimaks i Hongkong. Mot slutten når filmen et «Batman v Superman: Dawn of Justice»-nivå når det gjelder nongalante masseødeleggelser, mens store deler av stakkars Hongkong blir totalrasert igjen. Noe som muligens bidro til at «Godzilla vs Kong» ble en kassasuksess i Kina, ikke vet jeg.
I den andre enden av filmen virrer tenåringen Madison Russell (Millie Bobby Brown, kontrakt-befestet tilbake fra «Godzilla: King of Monsters») rundt på sine egne eventyr sammen med den paranoide podcasteren Bernie Hayes (Brian Tyree Henry), for å finne ut hvorfor Godzilla plutselig har blitt så steike sinna på Apex Cybernetics-konsernet. I motsetning til forgjengerne fremviser «Godzilla vs Kong» en kledelig sans for humor, som understreker at Adam Wingard ikke forventer at vi tar noe av dette særlig alvorlig og er helt innforstått med at historien bare er tullball. Hans første råklipp av filmen var angivelig på fem timer, mens kinoversjonen klokker inn på under to – så alt er tett og effektivt redigert, uten et gram overflødig fett.
Dette er en av disse sjeldne unntakstilfellene der en lengre «director’s cut» ikke bare er unødvendig, men direkte uønsket. «Godzilla vs Kong» er fortsatt overlesset av overkvalifiserte skuespillere som er redusert til å ramse opp eksposisjon som drar plottet videre til neste basketak, men mesteparten av dialogscenene deres ser ut til å ha blitt snauset bort.
[ Klaustrofobisk langtur i verdensrommet (+) ]
Med tanke på hvor kaotisk denne mytologien har blitt er det et lite mirakel at Wingard klarer å rulle ut intrigene uten å snuble i sine egne ben. Han har lagt sin flid i at de gigantiske slåsskampene er iscenesatt på en ryddig og oversiktlig måte, sånn at vi faktisk skjer hva som skjer uten problemer. De er frydefullt velkoreograferte, til tider oppriktig imponerende, jevnlig morsomme og akkurat hva vi håper på fra en film som dette. At en god, gammeldags «summer blockbuster» slippes på kino nå bærer dessuten betryggende løfter om at verden gradvis vil bli tilnærmet normal igjen. Som Godzilla selv pleier å si; det som raser sammen i kampens hete kan jo alltids bygges opp igjen.
