Anmeldelse «Flumlene»: Smultringer med pels inntar kinoene

4

ANIMASJON

«Flumlene»

Regi: David Silverman & Raymond S. Persi

USA, Ki./Ca. 2020

Dette høres ut som en tsjekkisk NRK-dukkeserie fra syttitallet, i alle fall i sin norske oversettelse. Men det er tvert imot en kinesisk-amerikansk-kanadisk samproduksjon skrevet og regissert av folk med lang fartstid fra «The Simpsons». Allikevel ingen grunn til å jekke opp forventningene alt for mye: dette er fortsatt et bestillingsverk skapt for småbarn, som kommer til veldig kort i sammenlikning med Netflix-aktuelle «The Mitchell vs the Machines». De kreative «The Simpsons»-impulsene må vike for markedskreftene, men innimellom klarer de ikke helt å dy seg – og lirker inn noen småvittige øyeblikk for oss voksne, som forhåpentligvis suser høyt over hodene på de minste. Ellers flørtet «Flumlene» intenst med kinomarkedet i Kina, med en masse elementer som spiller hemningsløst på den kinesiske nasjonalstoltheten. Så da føles det litt oppviglersk at filmen samtidig forfekter en moral som satser på individualitet og personlig frihet fremfor konformitet.

Originalen kan skilte med stemmeleggere som Adam Devine, Maria Bamford og (den normalt ikke særlig barnevennlige stand-up-komikeren) Jim Jefferies - mens her hjemme er filmen pregløst norskdubbet av blant andre Tomine Harket og Benjamin Helstad.

[ Familien Mitchell er et rent overskuddsprodukt på Netflix (+) ]

17. august 1835 setter Charles Darwin kursen mot Galapagos, der merkelige krabater kalt Flumler bor i en idyllisk koloni på en hittil uoppdaget øy. Disse pelsdottene minner om en blanding av Alvin-aktige jordekorn og smultringer, mens de triller rundt som bildekk og forbereder seg på den årlige blomsterfestivalen. Flumler-søsknene Op og Ed befinner seg på utsiden av dette konforme samfunnet. Op er et impulsivt, uansvarlig uromoment, som stadig skaper kaos.

Den engstelige broren Ed er mer opptatt av å få innpass, bli akseptert og følge regler, så det er en kilde til frustrasjon at han konstant blir dratt inn i spilloppene hennes. Etter å ha ødelagt blomsterdekorasjonene med en flodbølge blir Op og Ed bannlyst fra hele blomsterfestivalen, og oppdager en merkelig plante.

En glødende tidsmaskin-kjempeblomst som sender dem rett inn i et tidshull, uten at vi bør tenke for hardt igjennom akkurat det. Op og Ed spyttes ut igjen i dagens Shanghai, bare for å understreke hvor viktig kinomarkedet i Kina har blitt. Søsknene får hjelp av den nusselige puddelen Clarance, som eies av den botaniske astrofysikeren Lee Chun. Han avslører at Flumler har vært utryddet i nesten to hundre år, kverket under et vulkanutbrudd som startet like før Darwin ankom øya deres. Men før vi fortsetter: det er på tide med fun fact for de minste! Hei alle barn, visste dere at de siste femti årene har dyrebestanden på jorden blitt redusert med nesten sytti prosent, og at en million dyrearter er utrydningsturet takket være oss mennesker? Siste gang kloden vår opplevde dette tempoet av massedød var da dinosaurene ble utslettet for 65 millioner år siden. Pling, gøy å vite.

[ Pixar med sjelfull hyllest til jazzen ]

Men tilbake til filmen. Op og Ed må dra tilbake i tid for å forhindre Flumlene fra å bli utryddet, men klarer ved et uhell å sende puddelen Clarance til Antarktis i 1915 - der han blir fanget som sledehund for oppdageren Ernest Shackleton (bonus-fun fact for de minste: i løpet av denne ekspedisjonen ble Shackleton og mannskapet fanget på isen, og måtte spise sledehundene sine for å overleve). Under redningsaksjonen blir Op og Ed kjent med en samling utryddede skapninger, som snakker og synger på et fargerikt utvalg av lettere uforståelige dialekter.

«Flumlene» fortjener litt godvilje for sine oppfinnsomme avstikkere, en uventet overraskelse mot slutten og en innviklet tidsreisehistorie som etter hvert involverer gjestespill fra Wright-brødrene, Steve Jobs, Thomas Edison, en ilter Kyklops og Kleopatras hatt. På et tidspunkt antydes det at Flumlene ved en uhell sørger for at Mozart blir spist av en hund, og det er jo litt gøy. Det føles som en tapt mulighet at vi ikke får muligheten til å se dem reise mer rundt i tid, men det ville muligens ha gjort «Flumlene» litt for lik Disneys «Familien Robinson» (2007) og Dreamworks-animasjonen «Peabody & Sherman» (2014).

«Flumlene» befinner seg ikke på samme nivå, men er smidigere animert enn de fleste europeiske dataanimasjoner det er nærliggende å sammenlikne filmen med, og et helt stødig teknisk håndverk. Så dette kunne ha vært mye verre for oss voksne, og smårollingene blir sikkert tilstrekkelig fornøyde.

[ Blockbuster-heltene er tilbake – sjekk når din favorittsuperhelt vender tilbake ]