Anmeldelse «Sjel»: Ny Pixar-perle er en sjelfull hyllest til jazzen og livet

5

ANIMASJON

«Sjel»

Regi: Pete Docter, Kemp Powers

USA, 2020

Hva er det som bestemmer hvilken personlighet vi får? Hva er det som gjør at noen har et usedvanlig talent? Er det arv, miljø eller noe helt annet. Blir alt forhåndsbestemt i det «Hintidligere», der sjelene må gå på seminar før de sendes til jorda? Årets store julegave på Disney+, Pixar-filmen «Soul», borer dypt i menneskets sjelsliv og kommer opp med både humor, vemod og klok moral. Samt mye jazz og et knippe figurer man umiddelbart blir glad i.

«Soul» – «Sjel» på norsk – er den andre store Disney-filmen som lanseres direkte på strømmetjenesten Disney+ i dette helt uvanlige kinoåret. Den første var «Mulan». Det strategiske valget fra verdens fremste underholdningsfabrikk har gjort mange kinosjefer fortvilet. Det er heller ingen gjennomsnittsfilm de – og selvsagt alle vi andre – nå går glipp av på det store lerretet. «Sjel» føyer seg inn i en eksklusiv liten rekke av Pixar-filmer hvor ambisjonen er å lage noe grunnleggende originalt.

Her skyr ikke historien unna de store gåtene som filosofer, teologer og forskere har brukt århundrer, for ikke si årtusener, på å grave i. Med tanke på hvor stor rolle også jazzmusikken spiller har den engelske tittelen «Soul» en dobbelt betydning som fanger både musikken og sjelelivet som forenes gjennom hovedfiguren Joe Gardners store lidenskap.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Pixar/Disney

Les også: Filmanmeldelse: «Mulan»: Eventyrlig, men mangelfull oppdatering av en Disney-klassiker

Disney skjøt gullfuglen da de i sin tid kjøpte opp studioet Pixar. De er den fremste fornyeren i dag av ambisiøs animasjonsfilm, som Disney selv framfor noen etablerte med sine helaftens klassikere. Mens Disney selv forvalter arven gjennom «real life»-nyinnspillinger av ymse kvalitet, strekker Pixar strikken stadig lengre de gangene de ikke faller i oppfølgerfellen de også. Som med «Opp» og «Innsiden ut», skapt av Pete Docter. Sistnevnte film smøg seg inn i så vel hodene som hjertene våre, gjennom å gå inn i underbevisstheten på en ung jente som er ulykkelig og deprimert og spinne en historie rundt følelsene og hva som styrer disse.

Nå går Docter enda lenger, i kompaniskap med Kemp Powers. Kemp har for øvrig skrevet teatersuksessen «One Night In Miami», som også er filmatisert og premiereklar i vinter. Gjennom den nær to år lang prosessen med filmen siden dramatikeren Kemp Powers ble innlemmet i produksjonen, har Joe Gardner-skikkelsen i «Sjel» beveget seg fra å først være en hvit lærer, til den første svarte hovedfiguren i en Pixar-film noensinne. Det gjør «Sjel» til en film der representasjon og mangfold er gjennomtenkte faktorer, og til en naturlig triumf på tampen av et år der Black Lives Matter har stått i sentrum.

Kemps Joe Gardner åpenbarer seg som musikklærer, pianist og frijazzelsker, men i bunn og grunn er livet hans ganske grått. Så får han sitt livs sjanse, en spillejobb på New Yorks heteste jazzklubb med Dorothea Williams, en av de heteste jazzsaksofonistene. Men akkurat idet drømmen har gått i oppfyllelse, dør Joe Gardner. Og enda har ikke filmen rundet kvarteret.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ikke det hinsidige, men det hintidligere. Foto: Pixar/Disney

Les også: Anmeldelse «Memories of Murder»: Dette mesterlige mordmysteriet var det verdt å vente sytten år på

Det er mildt sagt dristig å starte en familiefilm med at hovedpersonen dør, men Joe Gardner nekter å godta sin skjebne. I stedet for å følge strømmen opp trappen til det hinsidige, gjør han et opprør for å komme seg tilbake til jorda. På veien havner han i det hintidligere. Dette er en abstrakt verden der nye sjeler – utformet som små søte nøster med store øyne – blir fullkomne med karaktertrekk, egenskaper og en helt personlig gnist før de drar ned til jorden og fødes i en kropp. Men slett ikke alle greier å fullføre sånn uten videre. Store personligheter som har levd, blant dem Gandhi, Muhammad Ali, president Lincoln og andre fungerer derfor som mentorer for å rettlede villfarne sjeler.

Siden Gardner er på feil sted til feil tid, blir han ved en feiltakelse oppnevnt som mentor og sjelevenn for nummer 22, som har brukt århundrer på å finne ut hva som er hennes gnist, hennes helt spesielle egenskap. Gardner er utålmodig etter å rekke spillejobben, og til jorden kommer både Gardner og 22. Men hastverk er definitivt lastverk i denne sammenhengen, uten at vi skal røpe akkurat hva som skjer.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Pixar/Disney

Les også: Anmeldelse «Fremad»: Førsteklasses familiefilm

Historiens dybde til en animasjonsfilm å være er bare toppen av dette underfundige isfjellet. Under ligger også en tilnærmelse til animasjonens muligheter, til tenkte metafysiske verdener hvor alt oppløses og sjelene framstår som blå, nesten utydelig og gjennomsiktige «spøkelseskladder». I filmens utstrakte lek med sjangere og uttrykk gjør han ikke bare honnør til klassisk tegnefilm, men også til kunstnere og popkulturelle fenomener som «Streken» og ikke minst Picassos surrealistiske abstraksjoner.

Det er en hyllest til New Yorks gater, til jazzmiljøet og klubbene, til folkehavet, energien og mylderet, og disse partiene av filmen er animert med en virkelighetsnær presisjon som fanger det minste glimt, det minste frø og selv de finmaskede porene i huden til Joe der han sitter og spiller. Det er mesterlig naturtro scener, og i fargebruk og realisme står de i skarp kontrast til filmens andre dimensjoner. Bokstavelig talt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Pixar/Disney

Les også: TV-seriene for lange romjulskvelder

Porten til det Hinsidige er en fantasi over overgangen til en annen dimensjon, som et lysende svart hull som åpner universet. Det Hintidligere er igjen en lek over det banale enkle, slik begynnelser ofte er. Men også her rommer landskapet noe langt mørkere. Sjelene som ikke finner seg til rette, de «tapte sjelene», er magiske og mørke skapninger som jages av en Kaptein Moonwind. Han er som snytt ut av alternativmessen, og har da også ett og annet okkult ritual på lur. Lurer du nå på om «Sjel» er en barnefilm, er svaret tja.

Pete Docter er ringrev nok til å underholde uansett hvilken tematikk han velger, og det er nok av slapstick og morsomme scener i «Sjel». Men hovedpersonen er en desillusjonert voksen jazzelsker og det er selve menneskets eksistens som legges under lupen, så det sier seg selv at filmen vil ha best gjenklang hos voksne. De vil også sette størst pris på jazzmusikken, spesialkomponert og fantastisk spilt av Joe Batiste. Det er hans fingre og kroppsspråk som ligger til grunn for animeringen av Joe Gardners pianospill. I den andre enden er Trent Reznor og Atticus Ross fra Nine Inch Nails hjernene bak den ambiente technomusikken i filmens abstrakte verdener, og i sonen alle musikere kommer til når de fortaper seg i eget spill.

I den tekstede originalen gir Jamie Foxx stemme til Joe Gardner og Tina Fey er 22, og som saksofonistdivaen Dorothea hører vi Angela Bassett. De bidrar til å gjøre «Sjel» levende langt utover det tematiske, og til en sjelfull hyllest av jazzen og livet i alle dets fasetter.

«Sjel» har strømmepremiere på Disney+ 25. desember. Filmen strømmes også med norsk tale, med Yosef Wolde-Mariam (Madcon) som Joe Gardner, Henriette Marø som 22 og Kim Fairchild som Dorothea.