Anmeldelse «Pinocchio»: En dunkel verden preget av fattigdom, ondskap og desperasjon

5

EVENTYR

«Pinocchio»

Regi: Matteo Garrone

Italia, 2019

I rundt fem minutter på slutten av nittitallet var Roberto Benigni kongen av filmverden. Etter et par tiår som italiensk hoffnarr hadde han fått sitt internasjonale gjennombrudd med «Livet er herlig» (1997), en krampaktig hjertevarm Holocaust-komedie som av ukjente årsaker traff tidsånden med stor kraft, og ble et popkulturelt fenomen. Benigni ble hyllet som en nasjonalhelt i hjemlandet, og dørene til Hollywood åpnet seg på vidt gap. Han hadde selv skrevet manus, regisserte og spilte hovedrollen i denne sentimentale konsentrasjonsleir-gladfilmen, som sanket Oscar-statuetter for blant annet beste fremmedspråklige film og mannlige hovedrolleinnehaver. Mens Benigni balanserte på seteradene under Oscar-utdelingen og skrek ekstatisk at han ville kysse alle, fikk man en snikende følelse av at folk lo mer av ham enn med ham.

Les også: Anmeldelse «Sjel»: Ny Pixar-perle er en sjelfull hyllest til jazzen og livet

Benigni cashet inn all opparbeidet godvilje på å få virkeliggjort sitt drømmeprosjekt «Pinocchio» (2002). Den mest kostbare storfilmen i italiensk historie, der Benigni sto for manus og regi. At han i en alder av snart femti år tildelte seg selv hovedrollen som påtatt bedårende dukkegutt var i teorien et absurd utslag av hybris, og i praksis på grensen til frastøtende. Resultatet ble en sagnomsust katastrofe som ble ønsket velkommen med ren avsky. Lang nese. Og nå, en mannsalder senere, er vi her igjen. Med nok en tolkning av «Pinocchio», der Benigni gjør et comeback som filmskuespiller. Heldigvis ikke med enda et forsøk på å portrettere dukkegutten, men i en mer passende rolle som farsfiguren Geppetto – og han gjør en overraskende sympatisk innsats.

Som en ekstra velsignelse har heller ikke Benigni skrevet eller regissert denne versjonen av «Pinocchio». Dette er en film av maestro Matteo Garrone, som gjorde seg kjent for mafiadramaet «Gomorra» (2008) og sto bak den undervurderte folkeeventyr-for-voksne-antologien «Tale of Tales» (2015).

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Roberto Benigni med redukken Pinocchio. Foto: Fidalgo

Les også: Anmeldelse «Memories of Murder»: Dette mesterlige mordmysteriet var det verdt å vente sytten år på

Hans tolkning av «Pinocchio» fortsetter i samme stil; mer fokusert på å fange opp den autentiske ånden (og det italienske særpreget) i Carlo Collodis klassiske eventyrbok enn å lage noe i nærheten av en normal familiefilm. Den ensomme snekkeren Geppetto er så fattig at han ikke har råd til mat da han tigger til seg en magisk tømmerstokk. I Roberto Benignis framtoning er han en stakkarslig skikkelse med et stort hjerte, som drømmer om å lage den fineste tredukken i verden. Isteden får han en håndspikket sønn. Denne nesevise tredukken kommer til live, men er ikke et like stort sjarmtroll som i tidligere filmversjoner. Pinocchio (åtteåringen Frederico Ielapi, under et tykt lag med urovekkende realistisk tre-sminke) viser seg å være en egoistisk løgnradd som umiddelbart knuser pappas hjerte.

Geppetto pantsetter sin eneste jakke for å kunne kjøpe en skolebok til Pinocchio, men den lille treslampen selger boken for å få en billett til et omreisende dukketeater. Etter å ha blitt bortført av dukketeaterdirektøren Mangiafuoco (Gigi Proietti) drar Pinocchio ut på en småskummel odysse der de fleste vil ham vondt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Fidalgo

Les også: Filmanmeldelse «Ma Rainey’s Black Bottom»: Kan «Black Panther»-stjernen vinne Oscar?

Dette er en dunkel verden preget av dyp fattigdom, sult, ondskap og desperasjon. Matteo Garrone omfavner dette eventyrets mørke hjerte, og hevder at «Pinocchio» er en historie om «hvordan livet kan være voldsomt og farlig». Han holder seg tett opp til den episodiske strukturen i eventyret, men tynner ut de små moralleksjonene til vage abstraksjoner; mer opptatt av å gjenskape bisarre tablåer basert på de originale illustrasjonene i boken enn han er av å gjenfortelle alle detaljer.

På veien fanger han opp noen virkelig magiske øyeblikk, som understreker hvor fordømt, fascinerende merkelig dette eventyret er. Filmen er ekstremt veldesignet; med et overdådig kostyme- og set-design, samt imponerende (skråstrek uhyggelige) sminkeeffekter av den britiske Oscar-vinneren Mark Coulier – som er mest kjent for «Harry Potter»-filmene. De fleste husker «Pinocchio» i grove trekk: nesen som vokser når han lyver, Timmy Gresshoppe, guttene som forvandler seg til esler, turen inn i magen til hvalen og den snille feen som forvandler ham til en virkelig gutt. Alt sånt er også med i denne gjenfortellingen, men Garrone legger større vekt på elementene som ofte blir utelatt i andre filmversjoner.

Han har sløyfet noen av de mest groteske øyeblikkene fra boken, men inkluderer blant annet scenen der Reven (Massimo Ceccherini) og Katten (Rocco Papaleo) lynsjer Pinocchio fra et tre, og sirkusdirektøren prøver å drukne ham. Selv den blå feen (Alida Baldari Calabria) truer med å få Pinocchio levende begravet med mindre han spiser medisinen sin.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Fidalgo

Les også: Filmanmeldelse: «Mulan»: Eventyrlig, men mangelfull oppdatering av en Disney-klassikeroc

Selv om «Pinocchio» har fått seksårsgrense her hjemme nøler jeg litt med å kalle dette en barnevennlig film; enkelte scener kan trolig traumatisere følsomme unger skikkelig. På den annen side hadde jo Walt Disneys folkekjære tegnefilm fra 1940 også sine opprivende øyeblikk, og ingen fikk varige skader av den. Så de overlever nok. Til neste år kommer forresten enda en utgave av «Pinocchio», i form av en animasjonsfilm regissert av vår mann Guillermo del Toro. Den blir etter alt å dømme enda mørkere.

Robert Zemeckis planlegger dessuten en nyinnspilling av Disney-versjonen med Tom Hanks som Geppetto. Matteo Garrones tolkning av «Pinocchio» vil trolig gjenstå som en av de mest trofaste og veldesignede, men mer enn noe annet er dette en triumf for 68-åringen Roberto Benigni. Etter ydmykelsen han opplevde med sin «Pinocchio» har Benigni vokst inn i rollen som Geppetto, og han ender opp med å bli filmens hjertevarme sjel. Et lite julemirakel.