Eventyrlig i Cannes

Av Mode Steinkjer

CANNES (Dagsvaisen): Matteo Garrone er fra før kjent som regissøren bak det moderne mafiadramaet «Gomorrah», basert på Roberto Savianos bok, og som vant jurypris i Cannes. Filmen og tematikken satte mannen på kartet som en filmskaper utover det vanlige. Nå har han forlatt samtidens italienske troll til fordel for andre monstre fra 1700-tallets fantastiske eventyr. De ble opprinnelig skrevet på den lokale napolitanske språket, av forfatteren Giambatista Basile, men du behøver ikke late som om du har hørt om han.

-  Han er en totalt ukjent forfatter, til tross for at han var den aller første som skrev eventyr i den tradisjonen vi senere kjenner gjennom historier som Askepott og Katt med støvler. I sin samtid var han en moderne fabelforfatter, men kanskje ble han glemt fordi språket han skrev på ble glemt. For meg føltes det riktig og rettferdig å lage en film basert på hans eventyr. Jeg skjønte at det ville være ambisiøst, men jeg ble helt fortapt i dette prosjektet, med historiene og skuespillerne, kunne regissøren fortelle da han inntok Cannes sammen med et stjernelag.

På grunn av det italienske språkets begrensing bestemte han seg for å lage filmen på engelsk for å gjøre historiene mer universelle, selv om de er absolutt forankret i Italias folklore. Det åpnet for skuespillere som Salma Hayek, franske Vincent Cassell, den allestedsnærværende John C. Reilly og briten Toby Jones i rollen som trollet.

-  Jeg kunne ikke komme meg fort nok til Italia da Matteo Garrone tilbød meg en rolle. Disse eventyrene har en kjerne som folk selv i dag kan relatere til. Jeg er for eksempel veldig romantisk av meg, og jeg er sikker på at jeg også i virkeligheten ville drepe et sjømonster for min elskede hvis det er det hun forlanger, sier John C. Reilly, som sammen med de andre sakker i rosende ordelag om filmens aktuelle kjerne og hvilken fest innspillingen var.

Det kan publikum bekrefte. Reaksjonene etter de første visningene i Cannes var en rekke himmelfalne kommentarer om det absurde, bisarre og merkelige fantasiuniverset Garrone har skapt.

- Jeg stilte aldri meg selv spørsmålet om hvordan jeg kunne gjøre denne filmen til min egen, sier Salma Hayek. - Det handlet mer om hvordan jeg kunne forstå min figur dronningen, hvordan hennes konflikter og sterke lengsel etter barn er noe alle kvinner kan relatere til, enten du er italiensk, meksikansk eller libanesisk. Alle kvinner skjønner hva jeg mener, sier Hayek, som på pressemøtet også fikk spørsmål om hun som meksikansk representerer alle latinske kvinner når hun velger roller.

- Jeg er stolt av røttene mine, men hjemme er der hvor familien min er, og jeg er en kvinne og representerer først og fremst de kvinneskikkelsene jeg får lov til å spille. Det har vært mange forskjellige kvinner opp gjennom karrieren, sier Hayek, som ikke minst er kjent fra filmen om Frida Khalo, og kanskje ikke fullt så kjent som den ene hardtslående kvinnen Kon-Tiki-regissørene Rønning og Sandbergs «Bandidas».

«Tale Of Tales» er en film som er basert på eventyr som er lite kjente selv i Italia, sier Garrone, som forteller at han ble tiltrukket av filmens fantastiske univers.

- Før jeg ble regissør var jeg kunstmaler. Jeg elsker fantasy og føler meg veldig hjemme i dette eventyrlandskapet. Mitt ønske som regissør var å starte i den realistiske enden og så bevege meg mot det fantasifulle. I det ligger også en dreining fra det italienske språket til det engelske, og jeg er også takknemlig for at skuespillerne jeg valgte ut virkelig brakte sin egen kreativitet inn i rollene. Det er en film skrevet av fire menn, men det er det feminine aspektet som først og fremst løftes opp takket være skuespillerne som la til sine egne nyanser i formingen av sine figurer, sier Garrone, og påpeker at scenograf Dimitri Capuani gjorde en fantastisk jobb i en film som er mer hjemmelaget enn den er basert på digitalt effektmakeri.

- Dimitri gjorde en voksen jobb for å lage hyperrealistiske miljøer. Han ville for eksempel finne grotter og landskapssteder som var virkelige for igjen skape dem nesten kunstige i uttrykket. Vi forsøkte å gå tilbake til filmens historiske utgangspunkt og skape ting fra bunnen av. Spesialeffektene handler mest om monstrene, og vi ville få de så virkelige som mulig. Det aller meste var skreddersydd for hånd, og det samme ville vi med skuespillerne. De skulle være overbevisende og virkelige, sier Garrone, mens Salma Hayek fortsatt grøsser over livaktigheten i en monsterhjerte som hun spiser med åpenbart stor lyst i filmen.

- Det var så forferdelig at jeg trodde jeg skulle spy. Det smakte helt grusomt, men det var så forseggjort. En kirurg ville gjenkjent alt inni hjertet, hver en åre, hvert et blodkar, sier hun.

Fantasi eller ikke, filmens eventyr har en moderne tilnærming i tematikken, legger Vincent Cassell til.

- Det handler om kvinner som vil gjøre hva som helst for å få barn, om menn som tørster etter den ungdommen de ikke kan få lenger. Eventyrene er arketypiske og reflekterer sin egen tid, sier Cassell, som forteller at det var en veldig uformell innspilling med sosiale middager og en miks av alle språk og vaner.

- Alt ble gjort «italian style». Alt var veldig behagelig, sier Cassell til lekne protester fra Hayek: - For meg var det motsatt. For meg var det en utfordring. Alle figurene har noe gjenkjennelig over seg, men alle historiene fører til steder du aldri kunne forestilt deg. Det går inn i et eventyr du aldri har sett maken til, helt unikt. Denne verdenen er bisarr og da er også Garrones hode bisart. Jeg liker å vite hva en regissør tenker, men det kunne jeg ikke under denne innspillingen. Det var en fantastisk opplevelse fordi du måtte være emosjonelt og fysisk på hugget fordi du aldri visste hva som skulle skje. Og han ga meg aldri en kjole som veide under tretti kilo, legger hun megetsigende til.