4
DRAMA
«Alle utlendinger har lukka gardiner»
Regi: Ingvild Søderlind
Norge 2020
Å stå på terskelen til voksenlivet og få ferten av egen seksualitet er forbundet med smerte, erkjennelse og glede, uansett hvem du er og hvor du befinner deg. Det får regissør Ingvild Søderlind fint fram i «Alle utlendinger har lukka gardiner». En film som med direkte språk og sannferdig omgang med de ulike holdningene som utgjør et samfunn, hopper bukk over det politisk korrekte uten å miste sin moralske kompassnål av syne. Dessuten følges det jevnt over godt sammensatte skuespillerensemblet av et musikkspor som kommer til å stå igjen som et historisk dokument over norsk musikks framtid slik den så ut i 2020.
Les også intervju med regissør og hovedrolleinnehaver: – Drabantbyene er ikke eksotiske lenger
«Alle utlendinger har lukka gardiner» framstår som kompromissløs i måten den henvender seg til et gitt publikum på. Med utgangspunkt i Maria Navarro Skarangers roman fra 2015 formidler Søderlind og manusforfatter Hilde Susan Jægtnes en universell historie med tydelig lokal forankring så vel sosialt som geografisk. Det er vår på Romsås i Groruddalen i Oslo, og hovedpersonen Mariana eller Marey (Karen Øye), halvt norsk og halvt chilensk, går inn i noen uker der alt som tenkes kan settes på prøve. Den forgapte forelskelsen i Ali2 (Serhat Yildirim), forholdet til bestevenninnen Isa (Deniz Nourizadeh-Lillabadi) og ikke minst tankene som kverner rundt broren Hector (Cengiz Al), som ut fra sin forståelse av å vokse opp i et flerkulturelt miljø med ulike verdisett går inn i det norske forsvaret og verver seg til tjeneste. I Afghanistan. Det handler om ære, også for faren som har flyktet fra krig. Han går i svart, mens for Marey handler det mer om frykten for å miste broren og det å ikke lenger ha en fortrolig samtalepartner når verden må oppklares.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Cengiz Al spiller broren til Mariana. Foto: SF Studios/Miso Film
Les også: Filmanmeldelse «Torden»: Norsk natur og norrøne guder til tross, det mest imponerende er gnistregnet
Og oppklaring må til når hun begynner å henge utenfor Joker'n fordi der er gutta fra tiende, blant dem Ali2, eller når lillebroren begynner å bli redd for selv de mest naturlige ting. Marey er en mentalt moden åttendeklassing, og gjennom hennes blikk ser vi også en familie som knapt henger sammen, hvor maktforholdene antydningsvis kunne vært sunnere. Kroppslig er hun derimot ikke kommet like langt som for eksempel venninnen Isa, eller som Marey påpeker: «Du fikk mensen så tidlig at du kunne vært barnebrud for IS».
Ett av mange saftige, språklige bilder som florerer i en film der seksuelt ladete uttrykk og kallenavn speiler omgangsformen uten at det gjøres noe eget nummer ut av det. Filmen tar sjargong og den språklige utviklingen på kornet, men er også noe endret fra romanforelegget med dels andre navn, nye «kebabnorsk»-uttrykk og handlingsdetaljer som setter Mareys opplevelse av sine egne følelser i sentrum.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ali2 (Serhat Yildirim) i hvit singlet. Foto: SF Studios
Filmskaperne er trolig bevisste på at ikke historien sporer av gjennom forslitte oppfatninger om Oslo øst og drabantbyene som stadig dukker opp i mindre tiltalende statistikker. Blant annet er brorens historie endret. Og musikken tilhører morgendagen, med urban-artister like ferske som skuespillerne og filmskaperne: Musti, Amanda Delara, Myra og Kamara, for å nevne noen. Generelt føyer filmen seg inn i en hel liten rekke av historier om ungdom på Oslos østkant fra de siste årene, som «17», «Battle», «Skitten snø» og «Tante Ulrikkes vei», som alle er med på å nyansere fortellingen om Norge i likhet med beslektede fortellinger som «Skam» og «Natt til 17.».
Les også: «Tante Ulrikkes vei»: Et lite stykke Norge
Temaene i den ganske så korte spillefilmen er mange, kanskje i fleste laget lik et puslespill med biter som ikke passer helt men som likevel presses på plass. Samtidig skygger ikke langfilmdebuterende Søderlind unna de betenkelige aspektene. Observasjonen er skarpe og situasjonene løses gjennom praktisk diplomati. Også når det gjelder fordommene, for ikke si fiendtligheten mot homoseksuelle, eller når det diskuteres holdninger til religion og sex og alkohol, manglende svømmekunnskaper eller nakenbilder på sosiale medier. Noen temaer bare nevnes i forbifarten, andre behandles mer inngående, men uansett gjør råskapen i Søderlinds uttrykk og måten hun kombinerer mørke og feberaktige drømmer med frodig realisme god grobunn for bygge opp personligheter og relasjoner. Marey er en hovedperson som ut fra sin egen form for selvsikre usikkerhet navigerer med en fandenivolsk, likevel rørende empatisk holdning til omgivelsene.
Humoren er avvæpnende, som når hun påpeker at tyrkerne på Romsås har lukka gardiner med blonder, eller når krangelen om en jentes nasjonalitet avgjøres av «movsa» når hun danser. Skuespillerne er jevnt over gode, og debutanten Øye har et åpent uttrykk og et nærvær som bærer scenene. Serhat Yildirims evne til å nyansere machobildet av Ali2 og Cengiz Al som broren er tilsvarende slående i sine øyeblikk.
Les også: Anmeldelse «Fjols til fjells»: Like flat som kram snø under en tråkkemaskin
Filmen har en energi som gjør at den bør vinne målgruppa og vel så det, selv om det blir noe hakkete og enkelte elementer og metaforer er for overtydelige, for ikke si lettvinte. Som når en innvandrer vil stemme Frp på grunn av en høy bompengeregning og at det er for mange innvandrere i Norge. Det blir en litt for påklistret markør i historien, på samme måte som alle referansene til oralsex som Marey blant annet forsøker å finne ut av på Youtube, mens Easts hit «Blowjob» kverner med refrenget «I just need your open arms/And you just need a blowjob». Men likevel er akkurat slike ting med på å understreke hvordan Søderlinds film går dypere enn å skrape i overflaten, og hvordan hun behandler materien på primærmålgruppas premisser. Og det er jo nettopp det «Alle utlendinger har lukka gardiner» på et overordnet vis makter å skildre, gråsonene når du er tenåring og ikke helt klarer å finne ut av hvilke forventninger andre har til deg. Enten det gjelder sex, legning eller verdier som gjør at noen velger å kjempe med våpen i Afghanistan.
