Filmanmeldelse «Torden»: Norsk natur og norrøne guder til tross, det mest imponerende er gnistregnet

3

THRILLER

«Torden»

Regi: André Øvredal

Norge, 2020

Norsk natur og norrøne guder i skjønn forening burde være en suksessoppskrift. Men ikke før har Netflix-serien «Ragnarok» fått lunken mottakelse av kritikerne, før «Trolljegeren»-regissør André Øvredal melder seg på i det guddommelige kappløpet med nok en historie lagt til våre dager der røttene stikker like dypt som hos treet Yggdrasil.

Han lykkes litt bedre, men bare litt.

Øvredal har selv vært med på å skrive manuset til historien han selv har hatt ideen til, og det er knapt noen hemmelighet at en film som på norsk har fått tittelen «Torden» (den heter «Mortal» på engelsk) har en bakgrunnshistorie som peker mot den mest handlekraftige av æsene, Tor med hammeren.

Og Øvredal er heller ikke denne gangen redd for å begi seg inn i et filmatisk mytelandskap der sjangergrensene er ulne. Her befinner vi oss i et psykologisk kraftfelt mellom krimgåten og det overnaturlige, og lette horrorelementer som blandes med den klassiske oppveksthistorien hos rådvill ungdom som står i starten av livet.

Men siden man har med en Øvredal-film å gjøre, er det ikke gitt at ting går slik man forestiller seg at de skal gjøre.

Les også: – Utrolig at regjeringen velger å kutte

Øvredal er en stilsikker regissør som fortjent nok har fått fotfeste i Hollywood, samtidig som han har den moralske kompassnåla pekende rett mot hjertet, noe han viste også i «The Autopsy of Jane Doe».

Han har dessuten teft for hvordan han skal bruke de digitale effektene til å underbygge historien, som her tar utgangspunkt i en velkommen og annerledes oppdatering av et mytologisk univers som amerikanske superheltfilmer i altfor stor grad har fått lov å dominere på egen hånd.

I «Torden» er han tilbake i de samme naturgitte omgivelsene som «Trolljegeren», med et par amerikanske skuespillere på laget, men nå er det rent drama uten snev av den komikken «liksomdokumentaren» bar preg av. Kanskje burde denne historien hatt litt av sistnevnte.

Man sliter litt med å svelge det gudegitte premisset som utfolder seg i Odda og omgivelsene rundt, det er også noe utstudert forstyrrende med den litt for alvorlige patosen i filmens grunntone til tross for at den sjanger- og tradisjonsmessig hører hjemme i det mer uhøytidelige sjiktet.

Les også: Filmanmeldelse «Monos»: En hypnotisk feberfabel

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nat Wolff og Iben Akerlie. Foto: Nordisk Filmdistribusjon

Marcus Paus’ gode musikk blir i overkant tung på labben, men gir et bra anslag til den lurvete skikkelsen som raver haltende rundt i skogen og de ville dalsidene på Vestlandet. Det han gjennomgår av hetetokter og elektriske støt er ikke akkurat plager man går til fastlegen med. Under et besøk i Odda sentrum erter han på seg en breial guttegjeng med fatalt resultat.

Den unge psykologen Christine (Iben Akerlie) blir koblet inn for å bistå den lokale lensmannen (Per Frisch) i mysteriet før omstreiferen – som viser seg å være en norskamerikaner ved navn Eric (Nat Wollf) – blir overlatt til folk fra den amerikanske ambassaden under ledelse av Hathaway (Priyanka Bose), som åpenbart har en egen agenda å handle ut fra når det gjelder de enorme kreftene Eric hjemsøkes av.

Som den eneste vinner Christine Erics tillit, og får vite at han har streifet rundt siden en mystisk gårdsbrann i Årdal for en tid tilbake. Det er ingen underdrivelse at han i det hele tatt er en brennende sjel som viser seg å være en potensiell fare for omgivelsene og alle som kommer i nærheten av ham.

Lensmannen, en gudfryktig sjel, er den første som antyder at her lønner det seg kanskje å være på den riktige siden av Eric, for tenk om han er Jesus som har kommet tilbake. Det er ikke helt galt, men religionen er feil.

Les også: «Scary Stories to Tell in the Dark»: Skrekkblandet fryd

Øvredal boltrer seg i ild og lyn, storm og torden og rullende hvite øyne bak mye svart og uvasket hår, men 12-årsanbefalingen understreker at dette likevel er en film som er såpass behersket i bruk av voldelig estetikk at den passer de aller fleste.

Når «Torden» lugger på manussiden er det fordi den tar seg for god tid i etableringen av Eric-figuren i forhold til hvordan historien eskalerer videre uten å utnytte de åpenbare mulighetene som ligger i de gamle gudesagnene. Et par sidehistorier fører knapt noe sted, og helhetsmessig mangler filmen noe av de smarte vyene til for eksempel TV-serien «Fremvandrerne», som også føyer seg inn i det man snart kan kalle en norrøn trend.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Nordisk Filmdistribusjon

I stedet for å utnytte mytologiens tiltrekningskraft sjangler «Torden» inn i et forfølgelsesmodus der også en gryende og svært lite overraskende forelskelse mellom Christine og Eric blir hovedsaken før filmen etter noen krappe vestlandske hårnålssvinger går inn i et thrillermodus på selveste Hardangerbrua, hvor spesialeffektene blomstrer. Og det gjør de godt i samspill med den majestetiske hengebrua over Eidfjorden, der gudekreftene virkelig samler seg før filmens siste og avgjørende taktskifte.

Øvredals visuelle teft er upåklagelig, budsjettet tatt i betraktning, og fotograf Roman Osin gjør dessuten en fabelaktig jobb med norsk natur.

Men selve historien griper aldri helt taket slik den burde gjøre, og det til tross for skuespillere som gjør sitt sjangermessig beste ut av så vel menneskenaturen som den ville vestlandske.