Nazizombier med stil

4

THRILLER

«Overlord»

Regi: Julius Avery

USA, 2018

«Overlord» holder seg på en armlengdes avstand fra de mer tøysete «Død snø»-filmene, og har en forfriskende mangel på ironisk distanse. Jeg vil ikke påstå at regissør Julius Avery tar historien på blodig alvor, men gjør sitt beste for å overgå alle forventningene man måtte ha til en film der en gjeng allierte soldater kjemper mot levende døde. Vi har sett variasjoner av denne historien i lavbudsjettfilmer som «Frankenstein’s Army», «War of the Dead» og «Outpost»-serien, men «Overlord» har et Hollywood-studio i ryggen og betydelig større ressurser. Enda bedre: den har en dyktig regissør, som går helhjertet inn for å lage en livlig, severdig film. Den første halvparten av «Overlord» følger i fotsporene til «The Dirty Dozen» og «Saving Private Ryan», mens vi sendes rett inn i luftrommet over Frankrike noen timer før D-dagen. For tre måneder siden klippet menig Boyce (Jovan Adepo) plenen hjemme i fredelige Louisiana. Nå sitter han skjelvende og livredd på et fly over fiendens linjer, stuet sammen med et tjuetall fallskjermsoldater. Nattehimmelen lyses opp av bomber, skuddsalver og eksplosjoner. Flyet er allerede i flammer innen Boyce lander skrikende i en innsjø utenfor Normandie.

Les også: «Life Itself»: Så tragisk at det blir komisk (DA+)

Litt av en start! Boyce slår seg med en liten gruppe overlevende, under ledelse av korporal Ford (Wyatt Russell). En værbitt hardhaus og eksplosivekspert som akkurat har kommet tilbake fra kampene i Italia. Resten av gjengen er en samling krigshistorie-stereotyper med sterke personligheter, som inkluderer den rappkjefta New York-eren Tibbet (John Magaro), krigsfotografen Chase (Iain De Caestecker) og grønnskollingen Rosenfeld (Dominic Applewhite). Oppdraget deres er en essensiell del av «Operasjon Overlord». De skal snike seg inn i en liten landsby okkupert av nazistene, og sprenge et radiotårn plassert på en kirke fullspekket av tyske soldater – alt innen landgangen i Normandie starter. Vel framme i landsbyen slår de seg sammen med franske Chloe (Mathilde Olivier), som tar vare på sin lillebror Paul (Gianny Taufer) og en tante som surkler faretruende bak en låst soveromdør. Hun er «ikke frisk». Mesteparten av innbyggerne i landsbyen er bortført av nazistene, som utfører lumske Mengele-eksperimenter i kirkens kjelleretasje. Chloe har holdt seg i live ved å være seksuelt tilgjengelig for den sadistiske nazioffiseren Wafner (Pilou Asbæk), som blir tatt til fange av de amerikanske soldatene. Boyce markerer seg raskt som patruljens moralske samvittighet; en anstendig fyr som bokstavelig talt ikke er i stand til å skade en mus. Han er rystet over den brutale måten Wafner blir grisebanket og torturert av korporal Ford, men Boyce får et litt annet syn på saken etter at han sniker seg inn i nazistenes hemmelige laboratorium i kirken – og oppdager det avkuttede hodet av en fransk kvinne som klynker om hjelp. Her blir maltrakterte lik sprøytet fulle av en mystisk serum tyskerne pumper opp fra jorden, i et forsøk på å skape «tusenårssoldater for vårt tusenårsrike».

Les også: «Grinchen»: Romjulsmoro for de minste (DA+)

«Overlord» utspiller seg definitiv ikke i en tid der det finnes «very fine people, on both sides»; og nazistene er monstre lenge før de gjenoppstår fra døden. Herfra forvandler filmen seg til en gørrete skrekkfilm som til tider kan minne litt om «Wolfenstein»-dataspillene, «Re-Animator» og «The Thing» (med Kurt Russell på den alderen sønnen Wyatt er nå). Danske Pilou Asbæk ser ut til å umiddelbart skjønne akkurat hvilken type film han befinner seg i, og bestemmer seg for å ha det moro med hemningsløst overspill. La gå at SS-offiseren Wafner mest er «Game of Thrones»-psykopaten Euron Greyjoy ikledd naziuniform. Og la samtidig gå at afroamerikanske soldater egentlig var segregert under andre verdenskrig; det føles litt poengløst å syte på historiske faktafeil i en film der gale naziforskere skaper zombiesoldater med hjelp av magisk olje. Regissør Julius Avery følger casting-filosofien til den salige zombie-gudfaren George A. Romero; og har gitt hovedrollen til den beste skuespilleren, helt uavhengig av etnisk bakgrunn. «Overlord» introduserer en rekke (forholdsvis) ferske talenter, men den mest bemerkelsesverdige av dem er Jovan Adepo: som er gjør en nyansert og veldig sympatisk innsats her. Produsent J.J. Abrams har selv kommet opp med ideen til «Overlord», men dette er ikke offisielt en del av hans «Cloverfield»-serie. Muligens mest fordi filmen mangler «gåteboks»-elementet som har vært en av bærebjelkene i «Cloverfield»-konseptet, og er forholdsvis fri for uventede vendinger mot slutten. Den største overraskelsen er hvor mye bedre filmen er enn den burde være. Det er egentlig ingen grunn til at en såpass velbrukt historie skal gjenfortelles med så mye talent, men «Overlord» kompenserer for sin mangel på oppfinnsomhet ved å være virkelig vellaget og underholdende.