2
DRAMA
«Life Itself»
Regi: Dan Fogelman
USA, 2018
En hemningsløst sentimental tåreperse skrevet og regissert av mannen bak såpeserien «This is Us». Dan Fogelman har denne gangen kondensert flere TV-sesonger verdt av tragedier, tårer og veldig sporadiske gleder inn i en film på to timer. En såpeoperalappskaus med en masse forskjellige menneskeskjebner, som sammen vil å si noe dypsindig om «selve livet» - men mest av alt vil få overfølsomme publikummere til å ta til tårene. Ok, alle filmer prøver i forskjellige grader å manipulere følelsene til publikum, men Fogelmans form for manipulasjon er så til de grader skamløs at man nesten ender opp med å føle seg litt forulempet. Han har besatt rollene med et stort ensemble av dyktige skuespillere som forhindrer at «Life Itself» blir direkte lattervekkende, men det klossete manuset hans er så overlesset av tragedier at det går langt over grensen til det selvparodiske. Nevn noe trist, og jeg kan garantere deg at det er inkludert i filmen. «Life Itself» er et koldtbord fullstappet av dødelig kreft, knuste hjerter, meningsløse bilulykker, bussulykker, barn med posttraumatiske lidelser, selvmord, samlivsbrudd, seksuelt misbruk, utroskap, mental sykdom, depresjoner, begravelser, drap på søte hundevalper, Bob Dylan og en liten pike som er fanget i et bilvrak med det hodeløse liket av faren sin. En del av dette blir heldigvis bare forklart av en konstant nærværende fortellerstemme: den late manusforfatterens mest slitesterke krykke.
Les også: «Girl»: Ingen dans på roser (DA+)
«Life Itself» sirkler rundt fire generasjoner med rollefigurer som er bundet sammen av «skjebnen», men åpenbart ikke av tid eller rom. Historien utspiller seg i en periode på rundt femti år, selv om alt fortsatt finner sted i akkurat samme tidsepoke; der folk bruker de samme mobiltelefonene, motebildet er uforandret og alt står på stedet hvil. Ren filmmagi. Etter et par falske begynnelser møter vi Will (Oscar Isaac), som mistet fotfestet og ble tvangsinnlagt etter at den høygravide kona Abby (Olivia Wilde) forlot ham. Will forteller deres tragiske kjærlighetshistorie til psykologen Cait Morris (Annette Bening), før fokuset rettes mot Will og Abbys datter Dylan (Olivia Cooke). I voksen alder har hun blitt en bitter, rasende vokalist i et pop-punkband, som er sterkt preget av alle tragediene livet har kastet mot henne. Før vi blir for engasjert i hennes tragiske skjebne forvandler plutselig «Life Itself» seg til en «telenovella», og forflytter seg tilbake i tid til Spania. Her friskes filmen betydelig opp av Antonio Banderas, som er den velstående landeieren Vincent Saccione. Banderas fremfører en lang teatermonolog på spansk, som kun en karismatisk skuespiller av hans kaliber kunne ha sluppet unna med - før historien hopper videre til den stolte olivenplukkeren Javier (Sergio Peris-Mencheta) og hans tragiske kjærlighet til den livsglade servitøren Isabel (Laia Costa). Men før vi blir for interessert i deres historie hopper filmen frem i tid, og fokuserer på den tragiske skjebnen til deres voksne sønn Rodrigo (Alex Monner), en sjelfull kjekkas som drar til New York for å studere.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!(DA+)
Gjett hvem han møter der? Det spiller ingen rolle at hver av disse historiene er halvfordøyde og mangler formål; sammen representer de hvordan vi alle er knyttet til hverandre, og at vi bærer livene til slektningene våre inni oss. Eller noe sånt. Legg inn din egen sarkastiske prompelyd her. Ellers: Samuel L. Jackson dukker opp noen minutter som fortellerstemme, før han bokstavelig talt stormer ut av filmen. Vi får møte en hund ved navn Fuckface, utmattende mange referanser til Bob Dylan-svisken «To Make You Feel My Love», mishandling med syltetøysmørbrød, «Pulp Fiction-referanser og folk som går baklengs ut i trafikken totalt uten grunn. Det føles mest som om Fogelman har rotet rundt i skrivebordsskuffene etter uferdige manusutkast han skrev under studietiden, og deretter tråklet de sammen til en halvhjertet helhet. «Life Itself» vier også mye tid til førsteårsstudier-filosofi rundt «den upålitelige fortelleren», og tanken på at «livet er den ultimate upålitelige fortelleren». Legg inn nok en sarkastisk prompelyd her. Den mest upålitelige fortelleren av alle er Dan Fogelman, som så fiksert på å få publikum til å gråte at jeg nesten forventet at han skulle snike seg rundt i kinosalen og gnukke hvitløk i øynene på hver eneste publikummer i kinosalen. Undertegnede så «Life Itself» på en fullstappet førpremiere, og hørte sporadisk snufsing i salen. Så for noen er dette sikkert en dypt gripende og sterkt rørende filmopplevelse. På omtrent samme måte som Celine Dion lager musikk som virkelig røsker i hjerteroten og panfløyte er helt nydelig musikkinstrument. Vi er forskjellige. Sånn er livet, liksom.