Film

Re- Bourne!

Her får vi actionsekvenser som slår alt vi tidligere har sett i denne serien, og de fleste andre steder.

Bilde 1 av 7

4

action/thriller

«Jason Bourne»

Regi: Paul Greengrass

USA – 2016

For ni år siden svømte CIAs hemmelige våpen Jason Bourne ut i New Yorks East River i «The Bourne Ultimatum», før han tok seg en velfortjent førtidspensjon og forhåpentligvis et par stivkrampesprøyter. Det burde ha vært avslutningen på hele «Bourne»-serien. Alle spørsmål var besvart. Mysteriene rundt hovedpersonens hukommelsestap og traumatiske fortid var løst. Historien var ferdig fortalt. Tilbake i 2007 uttalte Matt Damon at «vi har ridd denne hesten så langt vi kan», og hevdet at filmserien for hans del var ferdig med «The Bourne Ultimatum». Verken Damon eller regissør Paul Greengrass stilte opp i film nummer fire: sidesporet «The Bourne Legacy» (2012). Her ble en ny hovedperson introdusert, i form av Jeremy Renner, noe som mest føltes som en nødløsning for å fortsette en lukrativ filmserie på overtid. Man kan mistenke at Universal-studioet deretter dumpet en uforskammet stor mengde penger i fanget på Damon og Greengrass’, som nå begge vender tilbake til femte del i denne thrillerserien. «Jason Bourne» er mest et par spektakulære actionsekvenser tråklet sammen med mange tekstmeldinger, mye spankulering og en rekke mobilsamtaler – men dette er til gjengjengjeld actionsekvenser som slår alt vi tidligere har sett i denne serien, og de fleste andre steder.

Jason Bourne (Matt Damon) gikk under jorden like før NSA skrudde på sitt overvåkingsprogram PRISM, og han har nå enda større grunn til å være paranoid. Siden sist har Bourne tilbrakt tiden inkognito som illegal streetfighter i Hellas, mens han jevnlig blir plaget av traumatiserende tilbakeblikk fra de tidligere filmene i serien. Under en hacker-gathering i Reykjavik klarer Jasons gamle venn/tidligere kollega Nicky Parsons (Julia Stiles) å hacke seg inn i CIAs database, med hjelp av en MacGuffin-dings som avdekker flere puslespillbiter fra Bournes fortid. Hun finner hemmeligstemplede dokumenter om Jasons avdøde far Richard Webb, som tilsynelatende ble drept under et terrorangrep – og info om et nytt, hemmelig program med kodenavnet «Iron Hand». CIA-byråsjefen Robert Dewie (Tommy Lee Jones) er overbevist om at det bare er et tidsspørsmål før Bourne gjenoppstår, og setter en navnløs snikmorder-agent (Vincent Cassel) i høyeste beredskap. Viser seg at denne sosiopatiske agenten bærer på mye personlig nag mot Bourne, og han går ikke av veien for å kverke flere dusin av sine kollegaer for å få tatt sin søte hevn. Bourne får imidlertid uventet hjelp fra CIAs datasikkerhetssjef Heather Lee (Alicia Vikander), som har sin egen agenda og ærgjerrige planer om å klatre videre opp karrierestigen.

Greengrass har stappet filmen full av referanser til Edward Snowden, sosiale medier, teknologisk spionasje og WikiLeaks. Et sentralt plottpoeng involverer en ung teknologiguru i Mark Zuckerberg-stil, som har inngått en avtale med overvåkings-djevelen for å få finansiert en sosial plattform kalt Deep Dream. Heller ingen tilfeldighet at Nicki Parsons har inngått en usikker allianse med fløyteblåseren Christian Dassault (Vinzenz Kiefer), et navn som er påfallende likt Julian Assange. Han prøver senere å slå i hjel Jason Bourne med en håndvekt. Skildringen av CIAs enorme ressurser innen dataovervåking er skremmende plausibel, men ellers føles i overkant mye av som tomt teknobabbel brukt for å gi filmen en tåkete, politisk samvittighet. Tilbakeblikkene til Bournes fortid avdekker ingenting vesentlig eller nytt, og driver ikke historien en millimeter videre. Matt Damon investerer mye energi for å gi Bourne en psykologisk dybde som er fraværende i manuset, men han har veldig lite å spille på her. Dessuten fint lite å si; angivelig bare 25 replikker i løpet av hele filmen. Men ingen ser en «Bourne»-film for å nyte den gode samtalen, og «Jason Bourne» scorer høyt der det virkelig teller. I actionscenene.

Paul Greengrass er en av de ytterst få filmskaperne som klarer å skape intensitet med ustødig kameraføring, uten at vi totalt mister oversikten eller får en dundrende hodepine. Det er et skuffende fravær av scener der Matt Damon overvinner motstandere med kulepenner, bøker og sammenrullede ukeblader, men Greengrass kommer opp med et par av seriens mest imponerende actionsekvenser. Den første er en mesterlig orkestrert menneskejakt i Aten (som egentlig ble spilt inn på Tenerife, av alle steder i verden!), der bybildet er så preget av opptøyer at det er på grensen til apokalyptisk. Den andre er en heftig biljakt på stripa i Las Vegas, som angivelig tok fem uker å spille inn, mens over 170 biler ble vraket (den har noen ubehagelige, utilsiktede likhetstrekk med tragedien i Nice, men vi kan jo ikke klandre «Jason Bourne» for grusomheter begått av syke mennesker ute i virkeligheten). Denne filmserien har siden starten vært hundre prosent fremdriftsdrevet, men «Jason Bourne» har knapt noen historie i det hele tatt. Dette er mest et rebusløp der Bourne går målbevisst i marsjtakt rundt i Berlin, Aten, Roma, London, Washington D.C og Las Vegas, mens CIA prøver å spore ham opp i det som ser ut til å være kontrollrommet til NASA. Alt er intenst, engasjerende og underholdende så lenge det varer, men etterpå vil du slite med å huske bæret av hva som egentlig skjedde mellom basketakene.