- Norge ble hans fristed

HAUGESUND (Dagsavisen): - Björn Afzelius hadde hemmelige sider. Han hadde en enorm appetitt på kvinner, han snakket sjelden om sin vanskelige oppvekst. Han ville redde verden, men så hadde han også et ønske om å få det lille livet, døtrenes oppvekst, til å fungere. Han kunne selvsagt ikke få alt dette til å gå i hop. Menneskene rundt ham så dette, men snakket sjelden om det, fordi han selv var så lukket, sier regissøren Magnus Gertten, som har laget den nye dokumentaren sammen med sin makker Stefan Berg.

[ Les Dagsavisens anmeldelse av filmen her ]

Provosert

Bandkompisene, kvinnene i Björn Afzelius liv og de nære vennene åpner opp omkring den tidlig døde trubaduren for første gang.

- Selv ble vi kjent med Björn Afzelius fordi vi lagde turnéfilmen fra Hoola Bandoola Band sin gjenforening i 1996. Vi følte tiltrekningskraften hans allerede den gangen, men etter at han døde i 1999 følte både vi og de som sto ham nær at det måtte gå tid før hele historien kunne fortelles. Mange av dem som bidrar i filmen har ikke snakket om Afzelius siden hans død, dermed er samtalene nærmest en del av en terapeutisk prosess. Vi opplever den første, skjøre be­arbeidingen av minnene, kunne regissørduoen fortelle da de besøkte filmfestivalen i Haugesund tidligere i høst.

Björn Afzelius var i en årrekke Sveriges mestselgende artist, men han vant aldri innpass hos den svenske kultureliten. I filmen får man nærmest inntrykk av at det gikk sport i å slakte Björn blant svenske kulturjournalister.

- Kultureliten ble provosert av det sentimentale i flere av låtene. I tillegg var han en gutt fra landet. Det var noen urbane, sosiale koder som han aldri mestret, og det var med å gi ham et «ikke en av oss»-stempel. Dessuten ble jo låtene hans spilt av dansebandene, og da var det utelukket å ta musikken hans på alvor.

Gir Afzelius revansj

- Er tida moden for en revurdering?

- Vi håper å gi Björn Afzelius en revansj med dette. Mange av sangene er tidløse, det ser vi i at stadig nye artister tolker dem, senest Laleh med «Tusen bitar». Sangene framføres i så mange ulike sammenhenger i Sverige, fra begravelser til skoleavslutninger.

Afzelius hadde også et stort engasjement for Latin-Amerika, og var aktivist på vegne av både Cuba og Nicaragua. I noen av disse prosjektene deltok også Åge Aleksandersen. Det ble inngangen til et nært vennskap, og flere felles turneer. Åge Aleksandersen forteller i filmen om Afzelius kjærlighet til Norge.

- Han følte seg bedre forstått i Norge enn han var i Sverige. I hjemlandet var det nærmest som om kulturjournalister kjempet om å ta avstand fra ham. I Norge kunne han være seg selv, sier Åge Aleksandersen i filmen.

Björn Afzelius kunne være sentimental, men han kunne også være hardtslående. Låten «Exil» tolkes i filmen som et bittert oppgjør med morens selvmord.

- Vi forteller en historie i filmen som han aldri fortalte selv, og i det hviler det selvsagt et ansvar på oss som dokumentarskapere. Dette er gjort i samarbeid med mennesker som kjente ham godt, vi har ønsket å gjøre oppdraget på en ansvarsfull og kjærlighetsfull måte. Tilbakemeldingene så langt tyder på at vi har klart det, sier regissørduoen til Dagsavisen.

Filmen har premiere både i Sverige og Norge i dag. I Sverige er den satt opp på 100 kinoer. Det er en lansering i en størrelse som blir de færreste dokumentarfilmer til del.

kultur@dagsavisen.no