Et hav av vanskjøttede barn

- Jeg tror ikke det har vært satt opp noe stykke fra barnevernets perspektiv på denne måten før, sier regissør Hilde Brinchmann. Hun sitter ved en skrivepult og graver i en haug av gule post-it-lapper. Pulten tilhører Bjørn, en barnevernsansatt som er blitt sykmeldt og innlagt på psykiatrisk avdeling. Arbeidsplassen har ikke satt inn noen vikar, så det er opp til kollegaene å forsøke å finne saksmapper og følge opp den rekken med saker som står på vent.

Vanskjøttet barn

Da Børresen ble spurt om å sette opp et stykke på Det norske teatrets Scene 3, var det tyske Felicia Zellers «Eit hav av slike som Kaspar Hauser» hun tenkte på først. Stykket så hun først på tysk, og skjønte ikke noe av det som ble sagt.

- Så ble stykket satt opp på Teater Tribunalen i Stockholm, som er et sosialistisk teater med et politisk grunnlag. Da så jeg at teksten hadde veldig sterke kvaliteter. Det er en veldig stressende tekst med korte ufullstendige setninger, mye slik vi alle snakker. Stress gjennomsyrer hele teksten, og det har påvirket oss veldig under produksjonen også, sier Brinchmann.

Tittelen bygger på historien om barnet Kaspar Hauser som i 1828 dukket opp i Nürnberg, uten språk. Han hadde visstnok levd hele livet sitt i et mørkt rom uten noe kontakt med verden, som et vanskjøttet barn.

Handlingen i stykket sentrerer altså rundt dette kontoret der kollegaene til Bjørn forsøker å holde tingene i sjakk med få ressurser og altfor mange presserende saker. Kommer man for sent på jobb, kan det ramme et barn. Felicia Zeller brukte lang tid på feltarbeid i barnevernet i Berlin før hun skrev dette stykket. Hilde Brinchmann har også brukt tid sammen med barnevernsansatte i Norge.

- I Tyskland har det nok gått litt lenger enn her, men med de siste ti årenes effektiviseringskrav så kommer man som barnevernsansatt veldig langt bort fra den tanken man en gang hadde om at man skulle jobbe med mennesker i det offentlige. Stykket handler om hva som skjer med de menneskene som lever hver dag med dette voldsomme stresset. Dette er mennesker som jobber i et system som bare blir tøffere, og som ikke tar vare på menneskene, sier Brinchmann.

Får ikke uttalt seg

Hun var nylig aktuell som regissør for Riksteatrets grunnlovssatsing «Folkestyret» der hun på forhånd intervjuet folk på gata om deres forhold til det norske demokratiet og grunnloven. Måten hun har jobbet på denne gangen ligner på måten hun jobbet med «Folkestyret».

- Jeg er opptatt av hvem det er som får lov til å komme til orde. Vi må se på teaterrommet som en talerstol. Det er ikke bare mennesker som var borgerlige på 1800-tallet som skal få ordet. De som jobber i barnevernssystemet har heller ikke mulighet til å uttale seg særlig offentlig på grunn av taushetsplikten, sier Brinchmann.

«Barnevernet sviktet» og «Barn i krise venter i månedsvis» er eksempler på avisoverskrifter fra de siste månedene. Det er ikke mangel på nyhetsdekning når det avdekkes feil som er gjort fra barnevernsansatte. Da kan det være vanskelig at de har begrensede muligheter til å svare for seg.

- Dette skal være en slags forsvarstale for barnevernsarbeidere. Det er så stygt hvordan de som jobber i systemet blir behandlet. De gjør jo også feil. De glemmer ting. Kanskje blir ikke telefonen om jenta som blir seksuelt misbrukt fulgt skikkelig opp. Men de har rett og slett ikke tid, sier Brinchmann.

En svart farse

I arbeidet med stykket har Brinchmann snakket med flere barnevernsansatte.

- En dame fortalte meg at hun hadde blitt utbrent etter første år på jobb. Sånn blir det hvis vi skal gjøre alt etter boka og forskriftene. Jeg tror du må jobbe med hele ditt emosjonelle apparat for å takle å være på jobb.

Børresen håper at ansatte i barnevernet vil se stykket og at de også vil få seg en god latter.

- Jeg kaller det en slags svart farse. Det er et så mørkt landskap som det kan få blitt med vanskjøttede barn. Men så skalerer vi det opp så vi ser det tydeligere, sier hun.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no