Dypt i den nye medievirkeligheten

KUNST

«Lizzie Fitch / Ryan Trecartin»

Astrup Fearnley-museet, Oslo. Til 20. mai

Mange andre vil ha en flott kunstopplevelse. For amerikanerne Lizzie Fitch og Ryan Trecartins utstilling på Astrup Fearnley-museet er en sann svir av skulpturelle installasjoner og skrudde filmer som kan begeistre både ungdom og bestemorsgenerasjonen. Alle med et åpent sinn vil finne noe å glede seg over i dette sirkuset av absurde ideer og spesialkonstruerte installasjoner. Humor er blant hovedingrediensene.

Museet er nesten ikke til å kjenne igjen. Inngangspartiets store vindusflater er dekket med farget folie, gulvet er dekket av et fargesterkt teppe, og utsikten til den store, glassoverdekkede hallen er stengt av. Allerede ved bunnen av trappen blir vi presentert for et post-festival kaos. Bak veggen skjuler det seg en skulpturhage som er en ansamling av viltre figurer bygget opp som en slags tingenes collager. For dette er skulpturer slik du knapt har sett det før. Det nærmeste vi kommer i vår lille del av verden er Kristian Øverland Dahls forvridde menneskefigurer laget blant annet med brun pakketeip. Fitch og Trecartins skulpturer identifiseres lett som menneskefigurer, men de preges ikke av klassiske, menneskelige trekk. De er mer som de stereotype figurene fra tidlige dataanimasjoner, men multiplisert i detaljrikdom og absurditet.

Dette er internettgenerasjonen som inntar kunstscenen. Både Lizzie Fitch og Ryan Trecartin er født i 1981, og de har jobbet sammen siden de fylte 20, hovedsakelig i Los Angeles. I år runder de 37 år, og de kan se tilbake på en historie der de var blant de første som omfavnet nettets muligheter. Da de startet samarbeidet i 2001 var YouTube fortsatt ikke funnet opp.

Ifølge museumsdirektør Gunnar B. Kvaran er Fitch og Trecartin «utvilsomt de mest originale kunstnerne innen videoinstallasjon og skulptur i dag.» Museets presentasjon er deres første store utstilling i Norden. Når internettgenerasjonen får sine fremste kunstnerrepresentanter inn i museet må resultatet bli ganske skrudd. De har levd med en humor- og «trash»kultur som kan virke frastøtende, men som i sin ytterste konsekvens kan brukes til å si noe om hvordan samfunnet forandres.

For eksempel viser de i filmene hvordan næringslivets prestasjons- og uniformeringskultur gjennomstrømmer alt fra familiepolitikk til kultur. I én film spiller de barn som er på audition for å kunne bli adoptert av den beste moren. Næringslivskulturen og meg-selv-nærmest-holdninger gjennomsyrer den utviklingen de presenterer med satirisk brodd. Dessuten representerer skulpturene et reelt alternativ til hvordan næringslivet smykker seg med kunst. Slik vi for eksempel ser den i Selvaag-gruppens skulpturhage utenfor Astrup Fearnley-museet. Skulpturhagen inne i museet er en helt annen, mer fantasifull og rikere verden enn næringslivskulturen.

Filmene er et kapittel for seg. De har ingen tradisjonell fortellerstruktur, men fyker av gårde i en kakofonisk strøm av bevisste og underbevisste handlinger og utsagn. Det må ha vært usedvanlig krevende å filme. Den kaotiske strukturen er slitsom å følge. Den kan virke frastøtende, samtidig som den speiler det flimmeret av inntrykk nettgenerasjonen utsetter seg for med ansiktet begravet i skjermene. At det samtidig er en underliggende humor av selvutleverende karakter vil virke sjarmerende i ulik grad – sterkt avhengig av hvilken aldersgruppe du tilhører.

Utstillingen er et allkunstverk der alle sanser aktiveres, inkludert lukt. Tørket frukt og høy er blant de mange ingrediensene skulpturene er laget av. Dette kakofoniske mylderet følges av et lydspor som er like forførende som de myke teppene i foajeen og oppe på mesaninen. Men pass på, lyden kan også oppleves grensende til det ekle. Men i likhet med skulpturenes humoristiske sider er det noe forsonende ved helheten. Teppene bidrar til den koselige følelsen, og det er fristende å legge eller sette seg ned og bare være til stede sammen med de rare skulpturene.

Det blir vanskeligere å nyte tilværelsen i filmrommet over kafeen. Her bygger innredningen opp under filmenes visuelle og fortellertekniske kaos. Det hele minner om en teaterscenografi som er løpt løpsk. Så er da heller ikke hensikten å behage og «please». Heller enn å stryke publikum med hårene er dette en utstilling der utfordringene øker gradvis til klimaks nås i filmrommet. Underveis har du hatt muligheten til å sitte ned i dype massasjestoler med behagelig lydfølge og bare stirre på stillbilder fra filmuniverset. I det hele tatt, dette er en utstilling som gir deg et mangfold av opplevelser. Akkurat like forførende og utfordrende som livet selv.