Den umulige konflikten

Striden om kunstneren Bjarne Melgaards «A House to Die in» er inne i en avgjørende fase. Det gir grunn til å se på argumentene mot og beveggrunnene for prosjektet på nytt. Hva som bør skje hvis Riksantikvaren skulle velge å følge Byantikvarens positive innstilling og tillate kunstnerboligen oppført, er av internasjonal betydning, Munchs posisjon tatt i betraktning.

Dette dreier seg ikke om å være for eller mot kunstneren Bjarne Melgaard. Det er utbygger Selvaag-gruppen som kjører saken, og han blir ikke engang nevnt i sakspapirene. Snøhettas villa er usedvanlig flott – også nå som prosjektet er forandret enda en gang. Dette er arkitektur som vil tiltrekke seg (arkitektur-)turister fra hele verden. Men er tomten tett inntil det fredede området rundt Edvard Munchs atelier rett sted å plassere huset?

Det er grunn til å anta at eieren av tomten, Selvaag-gruppen, satte i gang dette av ideelle grunner da forespørselen fra Melgaard kom i 2011. De satt med en liten tomt som de i prinsippet ikke kunne bruke til noe som helst av det de vanligvis driver med. Det å plassere Munch og Melgaard side ved side er en interessant tanke – i likhet med det Munchmuseet tenkte da de laget utstillingen «Melgaard+Munch». Det er ingen grunn til å mistenke Selvaag for å gjøre dette av profitthensyn. Denne saken har allerede kostet dem så mye at dette antagelig vil bli den boligen i Norge med høyest kvadratmeterpris noensinne – hvis den noen gang blir oppført.

Les også: - Uansett hva vi sier, vil det bli feil framstilt. Det er så mange følelser med i bildet.

At dette i det hele tatt ble en byggesak skyldes en tabbe fra Riksantikvarens side. Da Kikutkollen i Oslo i 1997 ble innlemmet i fredningsområdet rundt Munchs vinteratelier og kunstnerkolonien, var det fordi man ønsket å bevare landskapsrommet slik det fremstår i flere av Munchs malerier, inkludert silhuetten av kollen. De tenkte antagelig ikke på muligheten for at noen skulle komme til å ville bygge noe der. At fredningsgrensen er tilfeldig illustreres ved at gropen med grunnmuren etter den tidligere sveitservillaen som stod på tomten (revet 1989) blir skåret tvers over av fredningens grenselinje.

Jeg har tidligere fremholdt at hele tomten burde vært fredet. Ut fra dette mener jeg at det er galt å bygge «A House to Die in». Nå er det faktisk enda tydeligere enn ved siste runde, fordi villaen nå er blitt mye større og mer ruvende enn i de tidligere utkastene. Først ønsket Selvaag å bruke en stor del av det fredede området, i tillegg til at de ville grave seg inn under kollen og bygge et tårn like bak toppen. Siden er prosjektet forandret to ganger. Nå ligger villaen like utenfor fredningsgrensen, men byggets silhuett er blitt mye mer dominerende. Villaen vil bli veldig synlig. I det siste, reviderte forslaget fra Snøhetta er villaen blitt tolv meter høy. Den rager hele seks meter høyere enn Kikutkollens høyeste punkt. Et så stort hus klint inntil fredningsgrensen (det er maksimalt én meters avstand) vil være et så stort inngrep at det vil forandre opplevelsen av landskapsrommet rundt Munchs atelier for alltid.

Det interessante er at Byantikvaren i forbindelse med en byggesøknad fra Selvaag i 2004, ifølge motstanderne av prosjektet, mente at bygg som rager seks meter høyere enn Kikutkollen er uforenlig med ivaretagelsen av landskapsrommet rundt Munchs atelier. Da ble vedtaket sanksjonert av Riksantikvaren, og Oslo kommune måtte forandre reguleringsbestemmelsene for boligblokkene Selvaag senere har bygd på det tilstøtende området.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Selv om byggeforslaget nå ikke berører den fredede delen av tomten direkte, er konsekvensene store – både for beboerne i nærområdet og for besøkende til Munchs rike. For det første må det fredede området brukes som tilførselsvei og riggområde under byggingen. Ett eiketre må antagelig hugges for å få frem anleggsmaskinene. Når huset står ferdig vil grusveien over det fredede området bli adkomstvei til villaen. Og når det kommer gjester vil bilen(e) måtte parkeres på fredningsområdet.

Det er snakk om en betydelig privatisering av tomten. Kikuttomten er et lite, men mye brukt friområde i et sterkt presset boligområde. Med en stor villa på tomten vil friområdet i praksis bli privatisert. Huset vil skjære av stier på området. Grotten i skråningen som vender bort fra Ekely skal, med Snøhettas forslag, brukes som inngang til atelieret. Uansett burde sedvanerett og allmenhetens hevd på bruk av kollen som friområde gjennom 28 år tillegges stor vekt.

Byggeforslaget gir grunn til bekymring også på et overordnet plan. Hvis byggesøknaden blir sanksjonert av Riksantikvaren, vil vi få en bieffekt som innebærer at hele fredningsinstituttet blir svekket. Selvaag tapte i 2004, og måtte redusere byggehøyden på blokkene nedenfor Kikutkollen. Nå vil Byantikvaren tillate det samme som de hindret for 13 år siden. Selv om villaen ligger rett utenfor fredningslinjen, griper forslaget inn i og har stor effekt på fredningssonen. Dette vil gi utbyggere ny motivasjon for å bestride fredningsbestemmelser, og det åpner for omkamp i tilsvarende saker. Perspektivet er skremmende, ikke minst fordi vi ser at Riksantikvarens myndighet er blitt redusert de senere årene.

Les også: Finn deg et annet sted å dø!

Hva skjer hvis forslaget blir godkjent av Riksantikvaren? Bjarne Melgaard har flyttet hjem fra New York, så han vil høyst sannsynlig flytte inn hvis huset blir bygget. Forholdet til naboene har han vist at han ikke bryr seg om. Det sentrale spørsmålet blir da hva som skjer med huset den dagen Melgaard dør? Hvis villaen blir bygget burde Oslo kommune som det minste sette en klausul for byggetillatelsen. Villaen bør komme offentligheten til nytte, gjerne før, men i hvert fall etter at han dør. Tanken er smått makaber, men «A House to Die in» bør kunne døpes om til «A House for Munch». Men det er det vel egentlig ingen som ønsker?