Det statsstøttede og prisvinnende Oslo Dance Ensemble (ODE), som er aktuelle med forestillingen «ODE 2016» på Dansens Hus, reagerer sterkt på at de er utelatt i en bok om norsk dansekunst de siste 20 årene.

– Dansere føler seg tråkka på

Historieløst. Det sier kunstnerisk leder i Oslo Dance Ensemble om at ensemblet er utelatt fra boka «Bevegelser – Norsk dansekunst i 20 år».

– Jeg synes et er besynderlig at 17 ulike stemmer, samt Danseinformasjonen klarer å forbigå ODE i stillhet når boka heter «Bevegelser - Norsk dansekunst i 20 år», sier Merete Lingjærde i Oslo Dance Ensemble (ODE).

Bokutgivelsen fra Danseinformasjonen har ført til heftig debatt innad i norsk dansemiljø. Særlig sterkt reagerer Oslo Dance Ensemble på at de er utelatt fra antologien over nyere norsk dansekunst.

– Oslo Dance Ensemble er en av de større dansekompaniene som har holdt på uavbrutt i 22 år. Vi er kommentert i en oppramsing, sier Lingjærde og påpeker at ifølge boka skal man få historisk bredde og innsikt i Norsk dansekunst.

Teori

– ODE sin identitet skiller seg nok godt ut fra kunstnerskapet til bidragsytere. Vi definerner oss innen samtidsfeltet, og fokuserer på fysikalitet relatert til jazzdansen. Jeg ser mange av bidragsyterne til boka tilhører en del av det feltet som er mer opptatt av det teoretiske. Sånn sett har boka sterk relevans for store deler av dansefeltet, det er ingen tvil om det. Men boka lover noe den ikke oppfyller. Når det står «norsk dansekunst i tyve år», forventer jeg at innholdet skal samsvare. Da mener jeg man ikke kan forbigå et så stort ensemble som det her, sier Lingjærde

Hun presiserer at hun ikke har lest boka, men bladd i den. Foruten i den oppramsende setningen, blir det statsstøttede dansekompaniet nevnt i et intervju med Jo Strømgren, som de har jobbet tett med.

Burde fått mer plass

Sigrid Øvreås Svendal, faglig rådgiver i Danseinformasjonen, og redaktør av antologien er uenig i Lingjærdes kritikk.

– ODE er ikke utelatt fra boken. En artikkel viser blant annet til at dansen i Norge blomstret på 90-tallet, og ODE er nevnt blant kompaniene som bidro til dette.

Hun innrømmer at ensemblet burde fått mer plass.

– Oslo Danse Ensemble er en viktig del av norsk dansehistorie, og kunne derfor vært mer synlig i boka. Samtidig er det viktig å presisere at dette er en tematisk antologi med 17 ulike bidragsytere hvor ingen av artiklene tar utgangspunkt i enkelte kunstnerskap eller kompanier. Intensjonen for utgivelsen var aldri at denne boka skulle gi en fullstendig oversikt over hva som har skjedd de siste 20 år. Dette kommer klart frem i antologiens innledning. Når det gjelder antologiens undertittel, «Norsk dansekunst i 20 år» ser vi at denne kan oppfattes misvisende, sier Øvreås Svendal.

– Besynderlig

– Vi i ODE er de eneste innen den frie scenekunsten som har en produksjonsform der vi engasjerer koreografer i sammensatte program, noe vi gjør kontinuerlig. Da Kulturkomiteen i Stortinget reddet ODE fra å bli nedlagt, på 2000-tallet, ble Kulturrådets pott for fri scenekunst kuttet med tilsvarende, 1 million. Scenekunstutvalget i Kulturrådet gikk i protest. Saken ble bredt omtalt i media. Vi har vært mye omdiskutert. Vi har et stort publikum, og det er ingen av de frie gruppene i Norge som har publikum nok til å spille åtte til ti sammenhengende forestillinger. Derfor er vi programmert og bestilt fra Dansens hus hvert år, sier Lingjærde.

ODE har tidligere mottatt Danseinformasjons ærespris i 2014, der det ble gitt en markant beskrivelse av enseblet. ODE mottok også kritikerprisene i 1998. Det er eneste gang prisene har gått til et helt kompani.

Under beltestedet

Det den kunstneriske lederen imidlertid reagerer mest på, er en setning hun synes er nedlatende:

– Når vi blir nevnt, så er det i en setning vi har hisset oss mye opp om. I prinsippet sier setningen at en jazzdanser lærer seg trinn og gjengir trinn som koreografen har laget på forhånd. Det tror jeg en rekke dansere føler seg tråkka på av å lese. Det er historieløst. Koreografene er i sterke prosesser med danserne. Det er en kunst å gi bevegelser mening. Det er under beltestedet når man skal beskrive en rekke dansere, å skrive at de gjengir noe, her forstått som å kopiere, sier Lingjærde.

– Jeg er klar over at dette er en antologi, men det er ikke en unnskyldning for ikke å løfte frem vesentlige trekk i historien, sier hun og legger til: – Vårt kunstnerskap er ikke drøftet. Det synes jeg er besynderlig og jeg påstår at dette ikke er noe de har glemt. Det synes jeg vil være underlig.

– Arroganse

Lars Elton har fulgt dansemiljøet i 30 år, blant annet som dansekritiker. Han kjenner igjen holdningen sitatet er et uttrykk for, og skjønner at Lingjærde er irritert.

– Det finnes holdninger i deler av dansemiljøet som ser ned på dem som når ut til et stort publikum. Sitatet er uttrykk for en arroganse som sjelden blir uttalt med rene ord, men den er der og kommer til uttrykk på subtile måter. Dette har vært et vanlig problem i de fleste kulturuttrykk, at de som anser seg selv som fagets nyskapere forakter dem som har et mer folkelig uttrykk. Dansemiljøet er så lite at de burde legge slike holdninger døde og være generøst inkluderende. Vi trenger mangfold også i dansen, sier Lars Elton til Dagsavisen.

– Ikke bevisst

– Jeg vet det er holdninger fra dansekunstmiljøet som ikke vil sette ODE under terminologien dansekunst. Det er hørt fra en rekke folk i miljøet, men ingen vil nok si det i denne sammenheng. Dannseinformasjonen er anvarlige her og jeg lurer på hva slags oppdrag de har gitt til redaktør og bidragsytere, sier Lingjærde.

– Både Danseinformasjonen som kompetansesenter og utgiver, og jeg som redaktør, vurderer i høyeste grad jazzdans og Oslo Danse Ensemble som dansekunst. Også andre dansekunstnere, kompanier og sjangre er mindre representert enn de ville vært i en kronologisk historiebok. Dette må ikke leses som en nedvurdering eller bevisst utelatelse av de det gjelder, svarer Øvreås Svendal.

 

Rettelse:

Dagsavisen vil få presisere at Lars Elton ikke ønsket å bruke ordene «arroganse» og «forakt». Det ble brukt en kladd som ble sendt ved en feiltagelse. Det korrekte sitatet lyder slik:
Lars Elton har fulgt dansemiljøet i over 30 år, blant annet som dansekritiker. Han peker på utbredt historieløshet og sier det er mange som burde vært nevnt i boken. Han kjenner igjen holdningen sitatet er et uttrykk for, og skjønner at Lingjærde er irritert.

– Det finnes holdninger i deler av dansemiljøet som ser ned på dem som når ut til et stort publikum. Sitatet er uttrykk for en nedlatende holdning som sjelden blir uttalt med rene ord, men som finnes og kommer til uttrykk på subtile måter. Dette har vært et vanlig problem i de fleste kulturuttrykk, at de som anser seg selv som fagets nyskapere ser ned på dem som har et mer folkelig uttrykk. Dansemiljøet er så lite at de burde legge slike holdninger døde og være generøst inkluderende. Vi trenger mangfold også i dansen, sier Lars Elton til Dagsavisen.