«Snøsøsteren»: Forståelig kalendersuksess

Barnebok

Maja Lunde og Lisa Aisato (ill.)

«Snøsøsteren»

Kagge forlag

Julian er ti år. Snart elleve, for det er et stykke uti desember allerede, og Julian har bursdag julaften. Normalt er dette selvsagt årets aller beste dag, men i år er alt bare trist. Storesøster Juni er borte. Først ble hun trist og stille, så tynnere og tynnere, så døde hun av en infeksjon. «Sykehuset sa at sånt ikke skjer. Mamma og pappa sa at sånt ikke skjer. Men det skjedde likevel. Juni, storesøsteren min, døde», oppsummerer Julian.

Nå er alt leit. Ingen har funnet fram julepynt, og adventskos kan Julian og lillesøster Augusta bare glemme. Foreldrene er triste og ukonsentrerte, som kopier av seg selv. Til og med lillesøster Augusta på fem år, som før ble kalt Dynamitten, er blitt helt rolig. Vennskapet med bestekompis John lider av at ingen kommer på noe å si. Traurige greier. Så Julian tilbringer mesteparten av fritida med å svømme fram og tilbake i bassenget, slik at han slipper å tenke så mye.

Alt endrer seg idet Hedvig plutselig dukker opp utenfor svømmehallen. «Der er du, endelig!» er hennes åpningsreplikk, før hun setter i gang en voldsom ordflom. Hun vil bli kjent med Julian! Og selv om han vegrer seg, og alt ikke går like knirkefritt, blir det slik. Julian inviteres hjem til Hedvigs storslagne Villa Kvisten, får kakao og leker gjemsel og har det så gøy han ikke har hatt på lenge.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Men noe skurrer. Voksne lesere har ant det i et par kapitler allerede, at det er noe rart med både Hedvig og huset, og uroen blir sterkere og sterkere. En mystisk gammel mann som ligner litt på julenissen lusker rundt dørene, og hvor er egentlig denne familien på foreldre og storebror som Hedvig stadig nevner men som Julian aldri treffer?

Svaret trenger ikke røpes her. Det holder å si at Maja Lunde i «Snøsøsteren» spinner en magisk historie der realismen må vike. Hun drar paralleller mellom Julians situasjon i dag, og en annen av karakterenes lignende opplevelser flere tiår tilbake, opplevelser som binder dem sammen på tvers av ulik livssituasjon ellers. Alt er ikke som det virker på overflaten. Så krydrer hun med juledufter, julekort, snølek og skøyteløp, og rister alt godt sammen.

Maja Lunde.

Resultatet er en spennende, men fryktelig trist julefortelling, om den aldri så mye ender «godt». Leser man den i ett jafs, fra perm til perm, og attpåtil er voksen, går det fint med alle tårene som sprenger seg på. Teksten er kort, det går fort over, og føles egentlig ganske fint å snufsegråte over en bok igjen, som i barndommen.

Men da jeg forsøkte å lese boka høyt for et barneskolebarn, ett kapittel om gangen slik man normalt gjør med adventskalenderbøker, ble det fort så trist at det ble altfor vanskelig å sovne. Vi måtte etter hvert forte oss gjennom resten av historien flere kapitler i slengen i stedet, og debriefe med samtaler om liv og død, ensomhet og utrygg foreldrekjærlighet etter hver leseøkt.

Som julekalender betraktet er det dessuten interessant å se at selv om boka er delt i 24 kapitler, så følger den ikke den sedvanlige kalenderinndelingen fra 1. til 24. desember i handling. «Snøsøsteren» begynner ved tredje søndag i advent. I kapittel 16 er vi kommet fram til 21. desember, og i kapittel 19 er det allerede lille julaften. Selve julaften skjer i kapittel 23 og 24, og feires ikke med middag og gaver, men med stor frokost, utelek i snøen og besøk i gravlunden. Det er nok et lurt trekk med tanke på boksalg til det engelskspråklige markedet, der det jo er den 24., ikke den 23., som er dagen før dagen.

ILL: LISA AISATO, FRA BOKA

Julebudskapet er av det sekulære slaget, der jula handler om familie og fellesskap, lys og varme i mørketida, ikke engler, hyrder og jesusbarn. Maja Lundes tekst og ikke minst Lisa Aisatos illustrasjoner spiller aktivt på alle de mest nostalgiske strengene. Julekort, både dem gammeldagse varianten med vakre bilder på glanset papir, og den moderne med fotografier av familiemedlemmer, spiller en rolle i fortellingen.

Les også: – Måtte bestille flere bøker

Her er julekuler og julestjerner, snøkrystaller og kristtorn, pakker og dompaper. Julian og Hedvigs lek og vennskap framstilles i gyllenglødende og idylliske bilder med mange detaljer og masse farger på hår, klær og interiør. Motsatt er de sørgende foreldrene plassert på grå bakgrunn, i grå møbler, med blasse klær og ansikter. Lisa Aisato har strødd dråper av vannfarge over mange av motivene – det forsterker julekuleeffekten, følelsen av å kikke inn i magien utenfra.

«Snøsøsteren» er en fin fortelling, som tar opp et vanskelig tema: Hvordan leve videre, og helst finne både glede og fellesskap, i og etter sorgen? Lunde skriver effektiv prosa, og Aisato er en veldig god match som illustratør. Sammen tar de lyset i mørketida – i konkret og billedlig forstand – på kornet.