Hun gjør deg til selskapets kulturelle midtpunkt

«Klassiker» er egentlig kode for «gørr, gammel bok skrevet av seriøs hvit gubbe». Men ikke hos Janne S. Drangsholt. Hun drar fram bøkene som imponerer i selskapslivet. Eller i FAU.

– Jeg blir aldri lei klassikere, sier Janne Stigen Drangsholt til Dagsavisen.

Hun er professor i litteratur, og underviser ved Universitetet i Stavanger. Dessuten er hun skjønnlitterær forfatter, mest kjent for de tre le-høyt-i-sofaen-bøkene om Ingrid Winter, som tilfeldigvis også er litteraturforsker ved Universitetet i Stavanger.

Nå har Janne Stigen Drangsholt skrevet en ny bok, med tittelen «Fra Shakespeare til Knausgård». Den er illustrert av Therese G. Eide.

– «Klassiker» er et veldig komplisert begrep. Det er derfor jeg liker det så godt, sier Drangsholt.

Les også: Lidenskap for arbeiderkulturen (+)

Imponer naboen

Med komplisert mener hun ikke «uforståelig». I motsetning til oppdiktede Ingrid Winter, har Janne Stigen Drangsholt nemlig vunnet pris for god fagformidling. Hun skriver stadig vekk om universitetsforskning i vanlige aviser og blader, på en måte som også ikke-akademikere (og journalister!) kan forstå.

«Fra Shakespeare til Knausgård» har undertittelen «66 klassikere du naturligvis har lest». Den er det tittelen lover – en kjapp gjennomgang av noen viktige poenger fra 66 kjente bøker, akkurat nok info til at man kan starte og holde seg flytende i en samtale om de utvalgte bøkene. Kanskje også imponere noen. For eksempel folk på fest. Eller i FAU.

Les også: I denne boka er en pytonslange en av fortellerne. Jepp. Du leste rett (D+)

Komplisert kanon

Men hvilke 66 bøker? Utvalget viser hvorfor klassikerbegrepet er komplisert.

– På den ene sida er det ekstremt problematisk konsept å lage en kanon. Den vil nesten alltid inkludere nitti prosent hvite menn som pusher femti, ganske enkelt fordi det er de som har hatt tilgang til produksjonsmidlene gjennom historien. Mennene har hatt utdanning, og heia hverandre fram. Så om man er kvinne, fra et annet sted enn Europa og USA, og har en annen hudfarge enn hvit, er hele kanon- og klassikerbegrepet veldig ekskluderende, sier Janne S. Drangsholt.

Les også: Ketil Bjørnstad har skrevet 5000 sider om livet sitt. Nå er han ferdig (D+)

Håp og trøst

På den andre sida elsker hun klassikere. Enda høyere enn samtidslitteratur, selv om det selvsagt er det hun skriver selv. Leser gjerne samme gamle boka om og om igjen. Selv om hun leste den senest i fjor, da hun skulle presentere den for forrige kull studenter.

– Noen bøker er faktisk spesielt gode, ut fra litterære karakteristika. En klassiker sier noe om sin egen samtid, samtidig som den sier noe universelt om å forholde seg til andre mennesker. Den sier noe til leseren når hun er 16 år, og noe annet når hun er 74. Klassikere gir håp og trøst, og kan få oss til å føle slektskap med mennesker som skrev for lenge siden eller langt borte. Fortellinger gjør oss mer empatiske.

Les også: Anmeldelser, intervjuer og nyheter om litteratur i Dagsavisens bokseksjon 

Idrettsprestasjon

Dessuten er en klassiker oftest en bok som folk skryter litt av å ha lest, sier litteraturviteren.

– Vi liker jo idrettsprestasjoner. Å lese en lang bok som mange tror er kjedelig minner litt om en sånn prestasjon – den viser stamina av den typen vi setter pris på.

Om man blir inspirert til faktisk å lese boka, da, og ikke bare støtter seg til «Fra Shakespeare til Knausgård». Der følger Janne Stigen Drangsholt mønsteret hun har finjustert i podkasten «Kjente bøker på 4 minutter», som hun lager sammen med to NRK-journalister: Først en ultrakort oppsummering av hva dette er for slags bok (Dantes guddommelige komedie oppsummeres for eksempel som «Midtlivskrise i helvete», Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale» med «Patriarkatet hater kvinner, men liker barn og fargeglade klær»).

Så følger en kjapp forklaring på hvorfor akkurat denne boka er en klassiker, deretter en gjennomgang av hvordan man imponerer andre ved å late som man har lest den, før hun avslutter med et forslag til hvem man imponerer, og et artig sitat fra teksten.

Les også: – Det er noen ritualer i kontorlandskapet som er utrolig fine

Humoristisk

Det er ikke akkurat ærbødig ærefrykt som dominerer gjennomgangen. Om 18-årige(!) Mary Shelleys monsterroman og scifi-klassiker «Frankenstein» heter det for eksempel at «Du imponerer ikke leger med Frankenstein, siden de er særlig skeptiske til romanens budskap om at leger går rundt med en slags stormannsgal idé om at de er herrer over liv og død. Dette er selvfølgelig hundre prosent riktig, men dessverre har vi som samfunn ikke nådd et punkt hvor vi snakker høyt om at denne yrkesgruppen burde jekke seg litt ned». Haha!

– Poenget med å skrive litt humoristisk om klassikerne, er å vise folk at mange av dem faktisk er lett tilgjengelige og interessante, verdt å sjekke selv. Det som er gøy, er dessuten at begrepet «klassiker» hele tida er i endring. Da jeg gikk på universitet, var ikke science fiction regnet med som klassisk litteratur. Nå er scifi inne i varmen. Jeg har dessuten med flere barnebøker i min bok, sier Drangsholt.

Les også: Renessansekvinnen Beyoncé

Kvinne=ekteskap

Om Jane Austens «Stolthet og fordom» (ja, den med Colin Firth i våt skjorte) skriver hun at «Konklusjonen er at kulturen (med Jane Austen som hendig gallionsfigur) siden tidlig 1800-tall har vært engasjert i et komplott om å gjøre sure menn om til attraktivt ekteskapsmateriale, når kvinner egentlig burde blitt advart mot dem».

At kvinner som skriver om kvinner ofte får bøkene sine dyttet inn i en boks merket «kvinners mål er alltid ekteskap», også når den – som for eksempel Emily Brontës familie- og hyklerikritiske «Stormfulle høyder» – helt åpenbart egentlig tar for seg andre ting enn vellykka romantisk kjærlighet, er en av de røde trådene i Drangsholts bok.

– Jeg syns det er gøy å peke på sånne ting, og vise fram mønstrene, sier hun.

Les også: Knotten tvang Jaga inn i stugan. Der bygde de pyramide

Oppdrag: hellig gral

Røde tråder er det flere av:

– Litterære perioder ofte er en protest mot den som gikk før, slik modernismen er et stort føkkju til den viktorianske realismen før den. Forfattere tar avstand fra og blir inspirerte av hverandre, og følger en del faste grunnstrukturer. «The quest», alias «oppdraget», for eksempel. Det går ut på at helten leter etter og finner den hellige gral, og vender tilbake som ny konge – en sjelden gang dronning – i riket. Den finner vi i mange bøker, fra «Den guddommelige komedie» (ca. 1308-1320) til «Harry Potter» (1997-2007).

Les også: – Vi tapte kampen, men vant saken

Terningkast 5

«Fra Shakespeare til Knausgård» har allerede rukket å få fin kritikk. På bransjenettstedet bok365 ble det terningkast 5. «Som den kunnskapsrike verbale humørsprøyten [Drangsholt] er, har det vært vanskelig å ikke la seg rive med», skrev anmelderen der.

– Det er så klart litt storkvinnsgalskap i å lage en bok som dette. Det er nesten alltid menn som lager sånne lister. Den italienske forfatteren Italo Calvino laget for eksempel en liste med kun mannlige forfattere. Han nevner riktig nok Virginia Woolf, men kun i sammenheng med at hun karakteriserte en av disse mennene på en måte han tydeligvis likte. Så det er et feministisk poeng her. Når det er jeg som lager lista, er det jeg som hersker i universet, sier Janne Stigen Drangsholt.

Les også: – Når Tom Cruise får svar, bør Kultur-Norge også få det