Nye takter

Knotten tvang Jaga inn i stugan. Der bygde de pyramide

– Frustrasjonene ved å produsere alt sjæl, er å innse at du egentlig er ganske blind, sier Lars Horntveth i Jaga Jazzist. Deres niende album «Pyramid» skulle likevel bli raskt unnfanget i et isolert studio omgitt av intens knott.

– Vi dro til Sverige for å øve og spille inn det som skulle være et utgangspunkt for den nye plata. Plutselig hadde vi spilt den inn.

Det er en mandag morra i august. Lars Horntveth er trøtt i trynet og tom for kaffe. Men han har et nytt album. På plass i sitt komfortable studio i Maridalsveien, forteller han om «suksessformelen» for Jaga Jazzists niende album, «Pyramid»: Et skikkelig knott-utbrudd i tjukkeste skogen hos söta bror.

– Helt grusomt

Koronatida er noe mange forbinder med isolasjon i negativ forstand, men denne isolasjonen midt i «bushen» i Kölviken, Dalsland, skulle bli særs produktiv for besetningen på åtte, noe Horntveth beskriver som «litt hell i uhell på en måte».

– Vi var helt stuck i studio fordi vi ikke kunne være utendørs. Det gikk jo ikke an.

– Det høres nesten litt ut som et eksperiment?

– Ja. Det var helt grusomt ute. Det var virkelig ikke mulig å stå ute og ta seg en kaffe en gang. Det ble for intenst. Dermed fikk vi gjort veldig mye inne. På kort tid. Takket være knottene.

Flere sjefer, mindre søl

To intense uker med innspilling var det som skulle til. Men prosessen med å lage album er kanskje også enklere når man har holdt på i over 25 år:

– Folka i Jaga har jobbet så mye sammen profesjonelt med andre prosjekter, at vi nå lett kunne veksle på ansvaret som «sjef» med produsent-hatten på, mens resten har hatt på musiker-hatten.

Rulleringa på hvem som har vært sjef, er en formel Horntveth også mener har avgitt flere spor i produksjonen.

– Det som lett kan være tilfellet når man jobber sammen i mange år, er at man størkner inni rollene sine. Nå følte jeg at vi greide bryte opp i det. Og folk var mye mer involverte enn på forrige skive: Ikke bare spilte de det som var skrevet, men alle var mer bevisste, bidro og følte sånn sett mye mer eierskap til musikken, forteller han.

«Pyramid» har dermed fått en ganske annerledes tilblivelsesprosess enn forrige album, «Starfire», fra 2015. Det laget Lars Horntveth mesteparten av da han bodde alene i Los Angeles, mens resten av bandet var i Oslo.

– Den gang kom folk innom studio, en og en, for å spille inn sine ting i slutten av prosessen. Mens her var alle til stede og veldig aktive, hele prosessen igjennom. Alle har vært veldig på. Pluss at Marcus (Forsgren, gitarist i Jaga, journ.anm.) miksa skiva. Det er en stor kontrast til forrige plata, som dessuten tok flere år å få ferdig, forteller han.

– Når det er så lang prosess, får man så mange muligheter til å gå fram og tilbake og stange, og vurdere ting så voldsomt. Ofte kan man jo sitte og knote med de minste detaljer over superlang tid. Mens nå var det ganske rett på sak, for en gangs skyld. Noen ganger er det bra, medgir Horntveth.

Kjappe valg

Han utdyper:

– Vi tok ganske kjappe valg hele tida. Det var ikke snakk om å vente med det. Ved å holde på konstant med samspill, fant vi fram til hele formen – eller storformen: En blanding av at man blir inspirert, og tar tak i de kule tinga som oppstår underveis, og dyrker det som oppstår i samspillet.

Lei seg sjøl

På mange måter er det stadig vanskeligere å lage ny musikk for et band som har holdt på så lenge som Jaga Jazzist, mener multiinstrumentalisten, komponisten og produsenten.

– Og det er derfor vi prøver å gjøre det motsatte av forrige album hver gang. Og det er eneste veien å gå. Fordi man blir så lei av seg sjøl på en måte. Man føler et ansvar både ovenfor seg sjøl og publikum. Man skal lage noe som er litt fresht, da. Man prøver å ikke gjenta det man allerede har gjort av teknikker og instrumenter.

Utvida palett

Derfor er det for eksempel mye synthesizere, pedal steel gitar, og althorn som lead-instrument som preger lydbildet denne gang på albumet, som består av fire lange spor på til sammen litt under 40 minutter. Det er dedisert til afrobeatens far, Fela Kuti, og den japanske synthesizer-pioneren Isao Tomita.

– Man prøver å utvide paletten, og går fra den ene ytterkanten til den andre – i hvert fall på papiret, da. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er det melodiske og kompositoriske som er klin nytt. Det handler mer om hvordan innpakninga er. Man kommer ikke helt unna seg sjøl. Man gjør jo ikke det.

Musikalsk DNA

– Som at man har et ferdig musikalsk DNA, på en måte?

– Ja, mye av det musikalske ligger i personlig smak, føler jeg. Den melodiske smaken tror jeg er noe som man blir fast ved, og som kommer tidlig. Men jeg tror mye av den estetiske delen, og den typen lærdom, den tror jeg man utvikler i kroppen hele livet. Og det prøver jeg alltid å forfølge og være bevisst på, ved at de låtene vi jobber med som stikker seg ut, og der vi får følelsen av at dette har vi ikke gjort tidligere, er den retninga vi prøver å gå.

«Ganske blind»

Men selv med sterk bevissthet om sitt eget uttrykk, hender det fortsatt at Jaga fortsatt kan bli blinde på sitt eget uttrykk, mener Horntveth:

– Frustrasjonene ved å produsere alt sjæl, er å innse at du egentlig er ganske blind. Spesielt i miksen. Vi var ganske sveiseblinde til tider. Og frustrerte. Fordi vi ikke hadde noen som kunne se musikken utenfra, uten personlig tilknytning, som kunne si «det der er dødskult», og «det der er ikke så bra, det må jobbes med». Det var mye styr. Men vi er veldig fornøyde med sluttresultatet. Men det er ikke dette som vil bli prosessen på neste album.

Mer fra Dagsavisen