Forføreren Murakami: som å bli invitert til middagsselskap hos en god venn

ROMAN

Haruki Murakami

«Drapet på kommandanten. Bok 1. En idé gir seg til kjenne»

Oversatt fra japansk av Yngve Johan Larsen og Ika Kaminka

«Drapet på kommandanten» er ingen thriller, men en klassisk Murakami-roman med gjenkjennelige rekvisitter strødd ut i samtlige kapitler: Tapt kjærlighet (som kanskje gjenfinnes), ensomhet og refleksjon, noen doser behagelig sex, underlige møter og sammentreff og klassisk vestlig musikk, denne gangen særlig operamusikk. I tillegg byr forfatteren i sin nye roman på bjelleklang midt på natta fra en steinhaug i skogen, og han introduserer en 60 cm liten mann med svarte snabelsko, som påstår at han er en materialisert idé. Ingen tvil, leseren befinner seg i Haruki Murakamis verden, og sterke minner fra romaner som «Trekkoppfuglen», «Kafka på stranden» og den voluminøse «IQ84» dukker opp i erindringen.

Les også: Den uimotståelige Haruki Murakami

Det kan være vanskelig å bedømme Murakamis romankunst – kanskje fordi den har denne lettheten kombinert med surrealistiske innslag som kan være både irriterende, humoristisk og utfordrende. Vårens roman, den første i et todelt verk, lener seg på alle disse elementene. Fortellingen folder seg langsomt ut, som en japansk vifte. Den tålmodige leser belønnes, historien legger på seg, den blir stadig mer intrikat og mystisk, med klangbunner i vestlig kunst og kultur og i gamle japanske tradisjoner. Imponerende nok klarer Haruki Murakami å lime alle disse påfunnene og innspillene inn i en fortelling som flyter motstandsløst av sted som et kaffeslabberas, inntil leseren til sin forundring oppdager at det hele snarere kan sammenlignes med en litterær, spiritistisk forførelse.

Den navnløse fortelleren i «Drapet på kommandanten» er en ganske vellykket portrettmaler som har trukket seg tilbake til et lite hus på en fjerntliggende ås langt unna Tokyos hektiske liv. Han er blitt forlatt av sin kone. Hun ville plutselig ikke ha ham lenger. Altså tok han sine malerpensler og dro av sted uten mål og mening. En gammel venn fra tiden på Kunstakademiet ga ham mulighet til å leie farens hus. Denne faren som var blitt dement, var en berømt Nihongamaler, altså en billedkunstner som jobbet i en tradisjonell japansk stil.

Les også: Pris for å oversette Murakami

Fortelleren finner et bortgjemt maleri på loftet, med tittelen «Drapet på kommandanten», et bilde som skal komme til å spille en sentral rolle i utviklingen av historien. Ganske snart begynner underlige ting å skje. Svak bjelleklang midt på natta på et helt bestemt tidspunkt er bare starten på en rekke begivenheter som skal snu opp ned på portrettmalerens tilværelse. En mann, Menshiki dukker opp og vil ha sitt portrett malt. Han er villig til å betale en overveldende sum. Menshiki bor i et vakkert stort hus på den andre siden av åsen, han er tydelig svært rik. Han omgir seg med en aura av god smak og utsøkte manerer, og har en tiltrekkende personlighet som virker forløsende på fortellerens kunstneriske ambisjoner. Det underlige skjer at portrettmaleren plutselig finner form og farge til et portrett som ikke ligner noe han tidligere har malt. Menshiki, som åpenbart bærer på hemmeligheter, innvies også i bjelleklangen, og det er på hans initiativ steinhaugen i skogen åpnes og en dyp sjakt med steinvegger åpenbarer seg. Menshiki forlanger å få sitte der nede en hel natt.

Les også: Ny stor Murakami-opplevelse

Mange vil nikke gjenkjennende til disse hendelsene og møtene i Haruki Murakamis nye roman. Å stige ned i andre verdener, eller parallelle verdener er kjent fra andre av forfatterens romaner og fortellinger. Maleriet «Drapet på kommandanten» viser seg også å ha underlige forbindelser, ikke bare til Mozarts «Don Giovanni», men kanskje også til dramatiske hendelser i Nihonga malerens ungdom, da han studerte i Wien i årene rett før utbruddet av 2. verdenskrig.

Det er en rik og komplisert historie som flyter under den fuglelette overflaten. I «Drapet på kommandanten» virker Haruki Murakami mer forløst og avslappet i stilen enn i tidligere romaner. Og de mystiske og overnaturlige fenomenene inntar samme selvfølgelige, solide plass som alltid og forsyner romanen med dybde og tvetydighet, humor og håp.