Bøker

Den uimotståelige Haruki Murakami

Å lese Haruki Murakamis beste noveller er å sitte lunt og se ubehagelig klart.

Dagsavisen anmelder

NOVELLER

Haruki Murakami

«Elefanten som forsvant»

Oversatt fra Japansk av Ika Kaminka og Magne Tørring

Pax

Haruki Murakamis nyeste novellesamling i norsk oversettelse, er egentlig av eldre dato. De sytten novellene i «Elefanten som forsvant» ble skrevet i tiåret 1980 il 1990, og er sånn sett et bidrag til den stadig voksende samlingen av Murakami tekster på norsk.Spesielt interessant er det å få denne samlingen presentert så tett etter «Menn uten kvinner», en novellesamling som var helt fersk da den kom på norsk i fjor. Sett i lys av hverandre er det slående hvor trofast Haruki Murakami er når det gjelder tematikk, konstruksjon og stil. En novelle av Murakami er gjenkjennelig på flere kilometers avstand.

Det skal innrømmes at det er endringer, de nyeste novellene hans er strammere i formen. Men det tvetydige, de absurde innfallene, de surrealistiske elementene og en hang til å plassere sine personer i parallelle verdener, er litterære grep som forfatteren tidlig må ha skreddersydd til seg selv.

De ensomme, lett forvirrede og ambisjonsløse mennene er der. Det er stort sett, med noen kvinnelige unntak, mennene som har stemmene i novellene. Og det er ikke helt riktig å si at de er ambisjonsløse, men noe har skjedd på livsveien med disse personene. Som fortelleren i åpningsnovellen «Trekkoppfuglen og tirsdagskvinnen» som litt undrende må innrømme «at jeg ikke lenger var den jeg engang hadde vært». Og han har ikke noe svar på hvorfor det er blitt sånn. Også dette ganske typisk for mange av Haruki Murakamis fortellere, de har ingen gode svar. De opplever underlige ting, de skal lete etter katta og befinner seg i et ukjent smug og treffer en ung kvinne, som plutselig forsvinner. Eller en mann får besøk av noen «Tv-fyrer» i novellen av samme navn. De kommer for å installere et tv i leiligheten hans, men de er underlig små, som om de har krympet. Det samme gjør elefanten og elefantpasseren i tittelnovellen «Elefanten som forsvant». Mens kvinnen i «Søvn» ikke har sovet på sytten dager. Underlig nok føler hun seg energisk og våken. Hun tilbringer nettene med å lese «Anna Karenina» eller drar ut i bil midt på natta.

Så er det ektemannen i «Bakeri-raidet» som plutselig oppdager at kona hans har en rifle og to finlandshetter liggende klar i bilen, uten at han har visst noe om det. «Ekteskapet er jammen fullt av mysterier», må han innrømme. Den lakoniske tonen og den dempede, handlinsgfattige handlingen i flere av novellene inneholder paradoksalt nok også mye humor. Novellene til Murakami, slik de står fram i denne samlingen, kan synes lange og i overkant utpenslede. Men nettopp de omsorgsfullt utmalte karakterene gir rom for ettertanke og refleksjon og bidrar i stor grad til å gi identitet og tyngde til teksten.

De typiske Haruki Murakami-rekvisittene møblerer også flere av novellene. Det spilles klassisk, vestlig musikk, som Rossini i åpningsnovellen, katter og fugler dukker opp, og mennene havner ofte på bar, det drikkes og føres trivielle og litt hjelpeløse samtaler. Kanskje er det nettopp denne trivielle, hverdagslige overflaten i Haruki Murakamis noveller, som han klarer å flerre opp ved sine absurde innfall, som gjør novellene hans så uimotståelige. Har du sittet mjukere, har du sett klarere, undrer bjørnen i «Kvitebjørn kong Valemon». Som i eventyret er det dette plutselige lyset, dette lille glimtet av livsmysteriet som han slipper fram, gir fortellingene hans en ekstra dimensjon.

Her skal også fremheves det fine oversetterarbeidet til Ika Kaminka og Magne Tørring.