– For meg er det veldig rart at man er så opptatt av å mistro hverandre

Hun brukte en hel bok for å få opp motet. Men nå gir Line Baugstø stemme til ei trettenårig jente født i guttekropp.

– For meg er det veldig rart at man er så opptatt av å mistro hverandre. Aggresjonen. Hvorfor skal ikke folk få kunne kalle seg kvinne om de opplever seg som det, selv om de er født uten livmor? Som om kjønn liksom er en begrensa ressurs man må verne om, sier Line Baugstø til Dagsavisen.

Hun er forfatteren av flere titalls bøker, for voksne og barn. Nå har hun skrevet «Jeg er Leona», som er en oppfølger til «Vi skulle vært løver» fra 2018.

Les også: Sandra Lillebø skriver om sin psykisk syke mor. Moren vil absolutt ikke at hun skal skrive om henne. Er det da «lov»? (D+)

Komplisert kjønn

Både «Vi skulle vært løver» og «Jeg er Leona» handler om Leona, som er tolv-tretten år. Hun ble født som gutt, men vet at hun er jente.

– Leona bare vet at det er slik det er. For andre kan kjønn være noe mer flytende. Det har vært en del snakk om de som angrer på kjønnskorrigerende inngrep. Ja, noen angrer. Kjønn kan være komplisert. Men jeg tror enda flere lider av at den de er blir avvist, sier Line Baugstø.

Angår barn

Hun har reist mye rundt på skoler og snakker om Leona.

– Vi tror kanskje at temaet er overkommunisert. Men det er ikke min erfaring fra klassebesøk. Mange lurer på mye. Av og til møter jeg elever som blir veldig opprørt, som mener at det fins to kjønn og ferdig med det. Men sånn er ikke verden. Når jeg er på skoleturné møter jeg også flere ganger i uka barn som dette angår direkte, sier Baugstø.

Les også: «Faen, faen, faen, faen. Ikke steng skolen, ikke steng skolen, kjære Gud, ikke steng skolen. Men så gjorde de det» og katastrofen ble virkelighet (D+)

Venninna forteller

Fortelleren i «Vi skulle vært løver» er klassevenninne Malin, som forteller om den nye jenta i klassen, altså Leona, og hvordan hun på dramatisk vis avsløres som noe annet og mer enn den jenta klassen fikk presentert.

– I første bok torde jeg ikke skrive fra Leonas synsvinkel. Jeg ville fortelle om det sårbare barnet, og hadde scenen der Leona blir avslørt klart for meg. Men var ikke klar for å gi henne en stemme ennå, sier forfatteren.

Hvem har lov?

Men i «Jeg er Leona» er det Leona selv som forteller, blant annet om frykten for å komme i guttepuberteten før hun rekker å komme i gang med behandlingen hun trenger for å få jentekropp. Og hvem er det egentlig som sender ekle anonyme beskjeder og manipulerte bilder til Leonas og andres mobiler?

Jeg har tenkt veldig mye på dette med hvem det er som får lov å fortelle hvilke historier. Kan jeg, en voksen cis-kvinne, skrive om ei trettenårig transjente?

«Cis-kvinne» betyr at det er samsvar mellom det kjønnet man er tildelt ved fødselen og det kjønnet man selv føler man er. Altså at kropp og hode er enig, slik det er for majoriteten.

Låner erfaring

Transmennesker opplever at det ikke er samsvar.

– Jeg kom til at om man skal redusere skjønnlitteraturen til at forfattere kun får lov å skrive om egne erfaringer, så får vi en veldig fattig skjønnlitteratur. Om vi ikke skriver virkelighetslitteratur er det dette vi gjør hele tida. Vi lever oss inn i andre menneskers liv, liv som ikke er våre egne. Jeg har skrevet om å være mann. Om mennesker i ulike aldre. Om folk med yrker og erfaringer som ikke er mine. Hver gang jeg gjør det, går jeg med ydmykhet inn i det. Også med Leona, sier Baugstø.

Les også: De eneste menneskene i skolebøkene som ligner på Nansi, er slavene med lenker rundt halsen. Det er ikke noe kult, synes Nansi i skuespiller Amina Sewalis bokdebut (D+)

Anerkjennelse

Målet var ikke egentlig å skrive politisk eller aktivistisk. Men på de tre-fire årene som har gått siden Line Baugstø fikk ideen til Leona-bøkene, har mye skjedd. Det går knapt en sommer uten at debatter rundt kjønnsidentitet generelt og transkjønn spesielt dukker opp. Nå i det siste har for eksempel forfatter J.K. Rowlings synspunkter fått mye omtale, før det var det mye snakk om mennesker som angrer på kjønnsbytte.

– Utgangspunktet mitt var ikke politisk. Jeg så en fortelling om et sårbart barn og det brutale som skjer rundt det, og ville skrive den ut som barnebok. Men jeg skriver ikke i et vakuum. Det er mange sider ved transdebatten jeg ikke tar stilling til i bøkene. Men standpunktet som ligger i bunn er tydelig: Kjønn er mangfoldig. Det viktigste for meg er at disse menneskene blir tatt på alvor, sett og anerkjent, og får den behandlingen de har behov for, sier Line Baugstø.