– Det var ikke Bærums feil, sier Birger Emanuelsen (42) til Dagsavisen.
– Det kunne skjedd hvor som helst. Det var ikke utsikt til russebusser som var problemet.
Den prisbelønte forfatteren har skrudd tida tilbake til før pandemien. Etter 15 år i Oslo flyttet han til de vestlige forstedene for å få bedre plass til seg og sine. Omstillinga mentalt skal ha gått desto dårligere.
– Du søker til et eller annet som skal gi en trygg og god ramme rundt et familieliv. Og så opplever du at du har ingen reell tilknytning til stedet. Det blir liksom en falsk note i alt sammen. For min del ble det brutalt, erkjenner Emanuelsen nå.
– I et annet liv kunne vi sikkert ha blitt boende i byen. Men det der «abonnementslivet» utafor ble «verken-eller» og føltes veldig lite meningsfylt. Istedenfor å være med i et fellesskap, abonnerer du på hva fellesskapet har å tilby: av tjenester, teknologier, idrettsklubber – den hylla du har sosioøkonomisk kapital til å ligge på.
– Et «utenforskap for hele familien»?
– Ja, det kan du gjerne kalle det – eller frakobling. Det er lett å kjenne på et sivilt utenforskap, at «vi bare lever i vår egen lille boble her». Og blant dem som ikke har familie, lever mange uten noen form for fellesskap. De er borgere og betaler skatt, men kunne pakket og reist uten at naboene hadde tatt notis av det.
Emanuelsen gestikulerer foran Zoom-skjermen på gamle sørlandstomter.
– Den type tilværelse blir en slags skjærsild for det sosiale mennesket – ja, for mennesket i det hele tatt. Og den er umulig å bøte på gjennom alle disse flotte tjenestene og teknologiene som vi kan kjøpe eller abonnere på.
Les også: Saras foreldre løy for 23 år siden. Nå vil UDI sende datteren ut av Norge
Brennbart stoff
Etter omsider å ha «landet» på oppvekstens Tromøya utenfor Arendal, har Emanuelsen turnert forstadseksperimentet litterært. Resultatet heter «Resten brenner vi» og utgis i disse dager. Sirkelen er også full i den forstand at han er tilbake i kortformatet han debuterte i, med «For riket er ditt», i 2012.
– Nesten alle tekstene den nye i boka omhandler forsøk mennesker gjør på å gi livet sitt en eller annen nødvendighet, mening eller verdighet. Så kan man selvfølgelig lykkes eller ikke. Grunntanken min er at forsøket i seg selv har en verdighet over seg, erklærer han.
– Det står respekt av mennesker som aktivt prøver å skape det livet som han eller hun ønsker å leve. Noen av skikkelsene mine går ekstremt til verks, andre mer halvhjerta. Men utgangspunktet er nettopp at hvis du bare «abonnerer», hvis du bare glir med i livet du tilfeldigvis endte med, så kan det ligge stor tristesse – ja, undergang – i det.
Felles for skikkelsene er at de er øyboere – noe som kan leses metaforisk, ifølge Emanuelsen. Vi får blant annet treffe et par godt voksne karer som er i ferd med å forlate boligene de har tilbrakt voksenlivet i. Den ene har leid, den andre eid.
Selv om opphavsmannen jobber fiktivt geografisk – og med en tidslinje på 800 år – røper han at flere rammer og situasjoner skriver seg hjemmefra.
– Det handler mye om foreldrene mine og deres liv: hvordan det er å bli gammel, og det å bli tvunget til å se på livet ditt. Én ting er de forestillingene og drømmene du selv hadde, og selv trodde på. Plutselig kommer det òg inn et samfunn som skal vurdere det. Det blir særlig tydelig i sistefortellinga «Visning», med den aldrende fyren som går rundt og egentlig gjenforteller livet han har levd.
Les også: Endelig øker bestanden: – Hver tiger teller
Sjangerspådom
I likhet med «For riket er ditt» vil «Resten brenner vi» sannsynligvis havne i novelleavdelinga. Emanuelsen foretrekker «fortellinger».
– Idealet mitt, når jeg skriver fram disse menneskene, er at det skal fungere akkurat som om jeg skulle snakke med venner eller kona mi og fortelle om noens liv, sier han.
– Jeg tenker at formen passer veldig godt til måten vi klarer å forstå andre menneskers liv på. Der både romaner og noveller kommer med sjangerforventninger, skal disse fortellingene kun romme det viktigste fra menneskets liv, og så slutte idet det er kommet fram. Det er sånn jeg håper tekstene vil fungere.
Tidligere i år utga Emanuelsen sakprosaboka «Før de forsvinner». Da hadde han allerede fem romaner på CV-en. Nå tillater han seg å sette spørsmålstegn ved hele sjangerbegrepet.
– Jeg tror skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur er litt gammeldags, at det vil være mye mindre viktig om 20 år enn for 20 år siden. Flere av de mest interessante forfatterne og bøkene jeg leser, er veldig vanskelige å artsbestemme eller sjangerdefinere. Ikke er det så forbanna farlig, heller, humrer han, og mener utviklinga er «naturlig» i lys av virkelighetslitteratureksplosjonen.
– I Norge er mye økonomisk og politisk forankra – type hvor du skal søke stipend til boka di, eller hvorvidt den skal kjøpes inn på bakgrunn av de eller de midlene. For leserne blir disse grensene straks mindre interessante. De vil jo bare høre noe som er sant og godt og – forhåpentlig – spennende.
Les også: Hvem er Hizbollah og hva er det som skjer? (+)
Trygg landing
– Du sier forstadslivet var «brutalt». Hvor brutalt?
– Vel, sånt er rart å prate om på en solfylt strand over telefonen. Men det er klart, når livet ditt tappes for meninger, når du ikke forstår helt hvorfor du er her, og hvilken rolle det spiller – det er en dypt ulykkelig følelse. Og det er jo sånt som ligger i ytterste konsekvens av grunnleggende mangel på tilkobling.
– Og etter hjemflyttinga går alt på skinner?
Emanuelsen ler og lar Dagsavisen få et glimt av lokal skjærgårdsidyll à la mobilkamera.
– Det kjennes iallfall som at den har en større evighet ved seg enn en sånn midlertidig tilværelse, sier han mer alvorlig.
– Jeg merker det på bøkene jeg skriver. De blir mye mindre aggressive, mye mindre polemiske. De blir mye tryggere i seg selv, rett og slett. Det tenker jeg henger sammen med at man har landet litt geografisk og mentalt.
Les også: Besteforeldre løy, nå straffes barnebarn: – Ikke en rettsstat verdig (+)
---
Fakta om den norske skjønnlitteraturhøsten hos de største forlagene
* Aschehoug
Anders Bjørgård Prytz: «En mann til i morra» (8/8)
Ketil Bjørnstad: «Norefjell» (9/8)
Torild Wardenær: «Eks jordisk» (16/8)
Andrea Bræin Hovig: «Siste akt» (23/8)
Trude Teige: «Mormors utrolige venninner» (30/8)
Carl Frode Tiller: «Arbeidarhjerte» (6/9)
Silje Ulstein: «Store vakre troll» (20/9)
Simen K. Nielsen: «Verk og dager» (20/9)
Jan Kjærstad: «Valgdager» (27/9)
Jo Eggen: «Ålandsøyene» (27/9)
Maria Kjos Fonn: «Margaret, er du i sorg» (4/10)
Gudrun Skretting: «Vilma for alltid» (10/10)
Helga Flatland: «(Roman 8. Uten tittel)» (18/10)
Ingrid Storholmen: «Bloddråpetall» (25/10)
* Bonnier
Birger Emanuelsen: «Resten brenner vi» (9/8)
Anne B. Ragde: «Hennes siste fantastiske dager» (23/8)
Unni Lindell: «Dukken i taket» (6/9)
Jørn Lier-Horst: «Tørt land» (20/9)
Eirik Willyson: «London» (18/10)
Lasse W. Fosshaug: «Over ditt lik» (25/10)
Eli Fossdal Vaage: «Dei vaksne» (25/10)
Hilde Lindset: «Belle mére» (8/11)
* Cappelen Damm
Marie Kinge: «Du lurer ikke meg» (8/8)
Hilde Rød-Larsen: «I Pantalones hus» (8/8)
Tom Ingar Eliassen: «Verdens største tiur» (12/8)
Didrik Moritz Hallstrøm: «Alle andre steder enn her» (12/8)
Linda Sandbæk: «Terapeutens jul» (12/8)
Ingeborg Arvola: «Vestersand. Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet» (20/8)
Jonas Sundquist: «Andres selskap» (22/8)
Frederik Svindland: «Jævelunge» (29/8)
Lotta Elstad: «Xiania 2» (5/9)
Kristian Klausen: «Alekhins forsvar» (9/9)
Aksel Selmer: «Nedslag» (9/9)
Ole-Petter Vaaten: «Nesten som ingenting har hendt» (9/9)
Lars Saabye Christensen: «Omagiu» (12/9)
Kristin Buvik Sivertsen: «Bø!» (16/9)
Cornelius Jakhelln: «Lyset faller som en skygge av kjærlighet» (16/9)
Sunniva M. Roligheten og Daniel Akilimali Wilondja: «Om du var et menneske» (19/9)
Torkil Damhaug: «Forræderen» (23/9)
Brynjulf Jung Tjønn: «Norsk kjærleik» (26/9)
Eirin Betten: «Det tredje minnet» (26/9)
Lars Saabye Christensen: «Liten skrift» (7/10)
Kim Leine: «Karolines krig» (7/10)
Arne Hugo Stølan: «De andres jeg» (14/10)
Selma Lønning Aarø: «Feliz Navidad» (24/10)
Eivind Sudmann Larssen: «Ingenting å være redd for» (24/10)
Rannveig Fern Leite Molven: «Virvelgate» (26/10)
* Gyldendal
Maren Elise Skolem: «Dørene lukkes» (9/8)
Even Teistung: «Endestasjoner» (9/8)
Anngjerd Rustand: «Umiskjennelig hennes» (9/8)
Nikolaj Frobenius: «Rasende lys. En roman om Henry Rinnans framgang» (15/8)
Kyrre Andreassen: «Ikke mennesker jeg kan regne med» (16/8)
Johan Harstad: «Under brosteinen, stranden!» (23/8)
Gunnar Kopperud: «Storm i Fimbulbotn» (7/9)
Ørjan N. Karlsson: «Stille som snø» (15/9)
Ane Barmen: «Orangutang» (20/9)
Jan Grue: «Det kinesiske rommet» (4/10)
Bjørn Ivar Fyksen: «Gård og grunn» (8/10)
Ingrid Berglund: «Den trettende statuen» (10/10)
Jørgen Brekke: «Det blinde vitnet» (13/10)
Svanhild Amdal Telnes: «Munn mot tømmeret» (18/10)
Kilde: Forlagene – med forbehold om endringer
---
