Bøker

Det osmanske riket: Har betydd mye mer for Europa enn det vi har lært

Norge har manglet et grundig, omfattende akademisk verk om Det osmanske riket som eksisterte fra 1299 til 1922. Det har Jan-Erik Smilden bøtet på ved å skrive en lesverdig og effektiv innføring i denne epoken.

---

SAKPROSA

Jan-Erik Smilden

«En kort introduksjon til Det osmanske riket»

Cappelen Damm Akademiske

---

De nordiske landene har en svært forskjellig historie når det gjelder publikasjoner om Det osmanske riket. Sverige framhever seg. De har et generalkonsulat med et forskningsinstitutt i Istanbul, med et omfattende bibliotek og flere hundre titler fra perioden. Rommene og salene i Det Kungliga Slottet i Stockholm er tydelig påvirket av osmanske arkitekter, design og kunst. Det var kong Karl XII som påla arkitekten dette grepet. Kongen og tusen av hans menn oppholdt seg som gjester i Det osmanske riket hos sultan Ahmed III i fire år (!) etter svenskenes nederlag i Poltava i det nåværende Ukraina. At Karl XII aldri fikk sett Stockholms slott ferdig, skyldtes hans død under felttoget mot Norge i 1718.

Jan-Erik Smilden er mangeårige journalist og utenriksmedarbeider i Dagbladet, og også historiker. Hans «En kort introduksjon til det osmanske riket» er upretensiøs, som tittelen sier, og vil forhåpentligvis etter hvert inspirere til flere omfattende verk fra Smilden eller andre. Tross alt delte Norge og Sverige ambassade i Konstantinopel/Istanbul fram til 1905, i en periode da det var tett kontakt mellom Stockholm og Istanbul.

Smilden

Smilden gir et oversiktlig riss av den kronologiske utviklingen – fra nomadefolkene, som etter hvert etablerte byer og sin egen stat. Etter slaget ved Manzikert i 1071, der den bysantinske hæren ble knust, vokste behovet for en samlet ledelse. Osman I (1258–1326) ble den første sultanen. De første hovedstedene ble lagt til byene Bursa og Edirne, nær Europa. Forfatteren viser hvor stort, omfattende og veldrevet dette riket var, da Konstantinopel ble erobret i 1453. Riket var slett ikke forbeholdt sunnimuslimer, men også jøder, sjiamuslimer og kristne minoriteter, som alle hadde det til felles at de var blitt forfulgt av korsfarerne, blant annet etter massakrene i Jerusalem i 1099 og i Konstantinopel i 1204. Disse menneskene var på flukt inntil Det osmanske riket ble til.

Sultan Mehmet II ble kalt Erobreren fordi han maktet å beseire Konstantinopel. Mehmet ville, ifølge Smilden, skape «et multireligiøst senter». Ikke ta det personlig om du ikke har hørt om de forannevnte hendelsene da du gikk på skolen eller studerte. Du er i godt selskap.

Topkapi

Hver sultan og rikets utbredelse blir gjengitt i et frodig språk, der Smilden ikke går av veien for å ta med anekdoter om for eksempel Dracula og janitsjarenes monsterkanoner. De fleste observatører regner med at riket, som omfattet blant annet landene rundt Middelhavet, Midtøsten og Anatolia, stagnerte og krympet etter Suleyman den stores død i 1566. Andre mener at det gigantiske sjøslaget ved Lepanto i 1571 var begynnelsen på slutten. Ved slaget om Wien i 1683 var Det osmanske riket allerede sterkt svekket. Tapet bidro til at det ble stadig mindre områder å drive inn skatter fra. Pluralismen ble gradvis erstattet med at kalifene fikk stadig større innflytelse, ikke bare over politikken, men også over økonomien.

Jeg skulle ønske at Smilden hadde gått grundigere inn på hvilke hærer som møttes utenfor Wien i 1683. Under slaget besto den osmanske hæren ikke bare av muslimer, men jøder og kristne, akkurat som motpartens hær, ifølge nye historiske verk. Dette slaget, som ikke bare høyreekstreme ofte trekker fram, bygger på en myte om at dette var en krig der de kristne sto mot muslimene. Bibelen mot Koranen. Jeg har selv hørt tyske og andre europeiske diplomater på EU-arrangementer i Ankara framføre slike påstander. Når Det osmanske riket minsker, øker kontakten med de store europeiske statene, som Smilden påpeker. Tapet utenfor Wien gjør at vesten fryktet den osmanske hæren stadig mindre. England, Nederland, Frankrike, men også Sverige, var tidlig i gang med å styrke det diplomatiske arbeidet, og i neste omgang handelssamarbeidet. Russland hadde i flere hundre år brukt et territorielt svekket osmansk rike til å ekspandere i vakuumet som oppsto.

Smilden gransker, med rette, og på en vellykket måte forholdet mellom Russland og Det osmanske riket i 1854 (Krimkrigen), 1877 og endelig rett før og første del av første verdenskrig.

Boka er også god på å beskrive bakgrunnen for det armenske folkemordet (1915), i kjølvannet av første verdenskrig. Her trekker Smilden fram norske Bodil Catharina Biørns viktige arbeid for å dokumentere de grufulle overgrepene. Det osmanske riket var på tapernes side under første verdenskrig. Sèvres-avtalen fra 1919, ble diktert av seiersmaktene. Avtalen var verre enn Versaillestraktaten var for Tyskland, der begge tapende parter ble unødvendig hardt ydmyket og skapte en revolusjonær grobunn. Mesteparten av det lille som var igjen av riket ble fordelt mellom seierherrene. Følgene av første verdenskrig skulle få stor betydning for nazistene i Tyskland og bolsjevikene i Russland.

Armenia

Ungtyrkerne, som ble etablert i 1895, skulle bli instrumentet for å etablere nasjonalstaten Tyrkia. Kemal Atatürk, generalen som hadde ledet den osmanske hæren til sin eneste seier under første verdenskrig, i slaget ved Gallipoli i 1915, ble den nye tidens sterke mann. At Lenin og Sovjetunionen sluttet fred med Tyrkia, bidro sterkt til at Tyrkia kunne konsentrere kampene og drive ut land som okkuperte deler av det som i dag tilhører Tyrkia. I 1923, etter at den tyrkiske hæren hadde jaget ut alle inntrengere, ble Lausanne-erklæringen skrevet. Tyrkia fikk de grensene vi kjenner i dag. For to folkeslag var avtalen fra 1923 en tragedie: Armenerne og kurderne. De var blitt lovet land og sikkerhet fra stormaktene. De ble glemt. Dette sviket blir skildret på en overbevisende og fyldig måte av Smilden.

Smilden beskriver Det osmanske riket kronologisk fram til 1923, bortsett fra i kapitlene 10 og 11. Disse kapitlene gjør et sprang tilbake i tid og tar for seg osmansk administrasjon, janitsjarene, kavaleriet, flåten og haremene. I kapittel 11 blir sterke kvinneskikkelser i haremene i Topkapipalasset beskrevet. Disse to kapitlene fremstår som et appendiks til slutt, men burde nok vært innarbeidet i den delen av verket der Det osmanske riket blir til, og utgjør en sterk maktfaktor i Europa, Afrika og Asia. Janitsjarene, haremene og statsforvaltningen var ikke statiske faktorer, men endret seg i takt med sultanatets opp- og nedganger, og som forklarer hvorfor riket fikk sitt endelikt. Noe Smilden ikke omtaler, er at i rikets storhetstid ble for eksempel kvinnene i haremet plukket ut ikke bare for sitt utseende, men også for lærdhet og egnethet. Flere av kvinnene i haremenene sto ofte for korrespondansen med utenlandske stater, fordi de var språkmektige og mer kunnskapsrike enn mennene sine, det vil si sultanene, som ofte befant seg på slagmarken, eller de var uegnet til å ta seg av den slags affærer.

Jan-Erik Smilden har til slutt i boka tatt opp Tyrkias nåværende presidents forsøk på å sette Tyrkia inn i et ny-osmansk perspektiv. I dagens Tyrkia ser man arabiske skrifttegn bli brukt som dekorasjon, Suleyman den store og Mehmet II blir trukket fram i hans taler og så videre. Erdogans Tyrkia og de nevnte sultaners rike, har lite med hverandre å gjøre. Det osmanske riket var i sin viktigste periode det vi kaller et pluralistisk rike. Armenerne og kurderne ble ikke kastet i fengsel som nå, men ble sett på som en ressurs. Ikke fordi Det osmanske riket de første hundre årene bare besto av vennlige og trivelige ledere, men fordi pragmatismen gjorde det lettere å lede et stort rike og det var definitivt bedre for økonomien.

Til tross for noen innvendinger, så er dette et verk som stimulerer vår interesse for dette riket som har betydd så mye mer for Europa enn det vi har lært. For dette fortjener Jan-Erik Smilden ros.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen