Lara (27) gravde i foreldrenes fortid for å forstå sine egne traumer bedre

– Selv om jeg er redd og har mareritt og traumer, så fikk jeg jo leve. Det er ikke noe synd på meg. Jeg kan ikke klage, sier Lara Rashid til Dagsavisen.

«Hold meg til jeg sovner» er en bok om sorg, traumer, flukt, rasisme, feminisme og historie. Da hun begynte å skrive boka skjønte hun raskt at hun måtte begynne der det lugger mest.

– Det var jo 22. juli.

Tidlig begynte Lara å skrive ut scenene fra sommeren på Utøya. Fra den politiske ungdomsleiren Lara og storesøsteren Bano hadde gledet seg sånn til.

«Jeg husker dagen så godt. Fra det øyeblikket jeg våknet i teltet, til jeg stod i dusjen på Sundvolden Hotel og hørte gjenklangen fra rytmen av de skarpe skytelydene. Den blandet seg med hjertebanken min», står det i boka til Lara Rashid.

Hun overlevde skytingen på Utøya. Det gjorde ikke storesøsteren Bano.

Intervjuet foreldrene

Foreldrenes fortid har gjort det vanskelig for Lara å ta stilling til sine egne traumer. I hvert fall har det vært vanskelig å snakke om dem. Foreldrene hadde opplevd så mye mer. De hadde opplevd verre ting, tenkte hun.

– De har ikke opplevd den konstante frykten for å bli drept som jeg hadde i de mange minuttene jeg var på Utøya. Men de har opplevd bombeangrep, krig, frykt og flukt. Det har vært vanskelig å snakke med dem om hendelsen 22. juli, sier Lara.

For å forstå dem, måtte hun lære seg å kjenne dem bedre. En dag rundt middagsbordet satte hun på opptakeren og sa: «Nå må vi snakke om dette». Over en lengre periode intervjuet Lara sine egne foreldre. Slik ble første del av boka, som handler om foreldrenes oppvekst i Kurdistan, til.

– Jeg tror mange glemmer at vi er mange i Norge som har vokst opp med traumatiserte foreldre. Jeg ville gi en stemme til innvandrerforeldre, som er høyt utdannede, rause mennesker som har kjempet en lang og hard kamp.

[ «Alltid nære deg»: Det er beint umulig å være uberørt ]

Å se traumer

Boka drar oss gjennom mange år med kurdisk historie. Vi følger Laras foreldre fra de er barn, til de møtes og til de selv får tre barn: Bano, Lara og Ali. Så følger vi dem videre til de flykter fra borgerkrigen til Norge, ankommer asylmottaket i Nesbyen og til slutt får plassering på Nesodden.

Lara visste lite om foreldrenes fortid før hun begynte å intervjue dem i arbeidet med boka. Hun visste at pappaen hadde vært i fengsel og at det var et gassangrep og et folkemord i irakiske Kurdistan. Men hun visste ikke omfanget.

– Jeg har hørt mamma snakke om det, men jeg har ikke klart å sette alle historiene sammen før nå.

Lara gjorde mye research i forbindelse med boka. Hun leste historiebøker, slik at hun kunne hjelpe foreldrene å huske akkurat hvilke årstall og datoer hendelser falt på. For det husker de ikke selv. Lara ser traumene i foreldrene sine når de forteller historien sin.

– Jeg kunne fort bli irritert på dem for at de ikke husket detaljene godt nok. De husker det som skjedde, men klarte ikke å plassere det til datoer. De husker ikke alltid hvorfor det skjedde heller.

– Av alt du lærte av å jobbe med boka, var det noe som overrasket deg?

– Hvor traumatiserte mamma og pappa er, hvor mye de fortsatt bærer med seg, men også hvor stolte de er. Nå som jeg forstår mine egne traumer, og vet hva traumer er, ser jeg det tydeligere hos dem. Det er utmattende, det gjør at man glemmer, at man blir fjern.

[ Anmeldelse: «Arven etter 22. juli» setter ord på 10 år med oppdemmet sinne ]

Den viktigste tilbakemeldingen

Feminisme i Midtøsten er sjeldent et tema i offentligheten, mener Lara. Men hennes bestemor var veldig opptatt av at jentene skulle ta utdanning. Og da Laras mor kom til Norge, og verken kunne lese, skrive eller snakke språket, kjempet hun for å komme inn i samfunnet og lære seg norsk.

– Da mamma vurderte å slutte i jobben for å passe på barna, sa pappa nei, for hun hadde jo en lang utdannelse. Boka handler ikke bare om sterke kvinner, men også sterke allierte. Den får fram en muslimsk mann som ikke samsvarer med stereotypien som blir fremstilt.

Laras relasjon til foreldrene har ikke alltid vært god. Gjennom arbeidet med boka ble hun nødt til å snakke med dem.

– Resultatet ble at vi forstår hverandre bedre nå. Og jeg forstår meg selv bedre.

Hun var nervøs og redd når boka var ferdig. Men hun var også skikkelig stolt. Foreldrene leste gjennom og skulle gi en ærlig tilbakemelding. De elsket den. Det var det viktigste.

– Men det er sterkt å få tilbakemelding fra andre kurdere som sier at de opplever at historien deres blir anerkjent.

Lara har en veldig god relasjon til foreldrene sine i dag. Det er de hun ser mest opp til.

Å bli den man mistet

Lara følte at hun måtte videreføre Bano etter hennes bortgang. En måte å gjøre det på ble å videreføre hennes engasjement i AUF. Hun tok over søsterens verv og ble leder for Nesodden AUF. Men det føltes ikke riktig. Lara sto i en rollekonflikt. Stemmene i hodet hennes fortalte henne at hun skal leve for to. Helt siden sommeren 2011 har Lara også levd for Bano. Det ble vanskeligere og vanskeligere for Lara å identifisere seg med AUF, men å forlate partiet innebar også å forlate søsteren.

Ofte prøver man å bli det man har mistet, ble Lara fortalt av en psykolog en gang. Hva er galt med det, tenkte hun. Det er vel fint å holde noen i live?

– Slutten av boka handler om at jeg ikke lenger kan holde Bano i live. Hun er ikke i live. Jeg må anerkjenne at hun er død.

Lara traff veggen. Hun taklet ikke å leve på den måten mer, med en konstant samvittighet hengende over seg om at hun ikke tråkket godt nok i Banos fotspor.

– Jeg mista meg selv så innmari i det. Jeg følte meg verdiløs så lenge. Jeg hadde overlevd, men klarte ikke å leve.

Lara måtte melde seg ut av AUF for å finne tilbake til seg selv. Å skjønne at hun ikke kunne holde søsteren i live gjennom valgene hun selv tok, var en lang prosess. I flere måneder var hun sykemeldt. Det var en sorg å ta farvel med det livet også.

Gradvis begynte hun å lande, og slik følte hun seg også etter hvert nærmere Bano.

– Jeg klarte ikke å se henne når jeg prøvde å være henne. For hvem var hun da?

[ Per Petterson i eksil, entusiasme og begeistring (+) ]

Ville lage noe ærlig

Nå anser Lara seg selv som viktig. Hun måtte helt tilbake til foreldrenes fortid, og grave i egne traumer, for å komme dit. Slik forstod hun også sin egen reaksjon på tapet av søsteren, og terroren på Utøya.

Så kom hun inn på journalistikkstudiet i Oslo. Da falt brikkene på plass.

– Det er dette jeg skal, tenkte jeg med en gang. Det var en deilig følelse. Jeg kjente mestring, for jeg var god.

Lara har skrevet den boka hun ønsket å skrive. Hun håper at den kan bidra til at innvandrere og andregenerasjonsinnvandrere kjenner mindre på den evige rollekonflikten mellom to kulturer. Hun håper at boka kan hjelpe dem å forstå at man ikke trenger å velge, at det er rom for begge deler. Hun håper også den kan være en vekker for de som ikke tror på hverdagsrasisme. Men først og fremst ville hun dele sine erfaringer om det å miste noen.

– Populærkulturen gir feil oppfatning av hvordan sorg og traumer egentlig er. Jeg ville lage noe ærlig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!